- Ryggen har vært vondere enn det jeg har villet innrømme, forteller Bjørn Dæhlie. Han er ubekvem både med de gjenstridige ryggproblemene etter rulleskiulykken i august 1999 og all oppmerksomheten rundt denne plagen.

- Det har vært et enormt fokus på den ryggen. Jeg har ikke lyst til at de siste årene mine som langrennsløper skal handle mest om ryggen min. Jeg vil bli husket for det jeg gjorde i skisporet, sier han.

Smertefullt å trene Dæhlie forteller at symptomene er uforandret det siste halvåret, og at han fortsatt har betydelige plager når han trener hardt. Nå er han kommet i samme situasjon som kameraten Vegard Ulvang var for 7-8 år siden. - Jeg husker jeg ga Vegard det rådet å legge opp, sier Bjørn til Adresseavisen. To hele sesonger er gått uten at vi har sett Dæhlie har stupt sanseløs i snøen ved målpassering. Det heller i retning av at skikongen gir seg, og da haster det med å gå Mesteren i sømmene før snøen forsvinner. Her er noen fakta som gjør at Bjørn Dæhlie kan lene seg tilbake og være rimelig fornøyd med seg selv.

48 seire i verdenscupen.Vinner av verdenscupen sammenlagt 6 ganger.Vinner av 17 gull i VM og OL, derav 11 individuelle.12 ganger norsk mester.

Og her er tallene som kanskje gleder Dæhlie aller mest: Han vant 38 prosent av rennene han stilte opp i.Han sto på seierspallen etter to av tre renn (65,9 prosent) på toppnivå.

Altså: Han kjempet alltid i toppen. Det er ingen illusjon at vi husker Dæhlie som en vinner. Statistikken forteller oss at det faktisk var slik. Hver epoke har sin skikonge. Bjørn Dæhlie legger opp som kongen over alle skikonger når det gjelder meritter. Ingen har vunnet så mange mesterskap, ingen har vunnet så mange verdenscuprenn, ingen har vært så dominerende over en så lang periode. Råskinnet fra Nannestad vant oftere enn det som skulle være mulig. Om det noen gang skal være grunn til å bruke uttrykket «ingen over, ingen ved siden», så må det være om Bjørn Dæhlie på 90-tallet. Det hører med til historien at han fikk delta i flere mesterskap enn noen av sine forgjengere, men Bjørn tok vel vare på sjansene. Han vant halvparten av de olympiske gullmedaljene som ble delt ut på 90-tallet - seks av tolv mulige. I VM lykkes han ikke fullt så bra. Både i Thunder Bay og Ramsau stilte han redusert grunnet sykdom i oppkjøringen. Likevel vant han en fjerdedel av VM-medaljene som ble delt ut i dette tiåret.

Helt i særklasse Med sine 11 gullmedaljer fra internasjonale mesterskap, fem i VM og seks i OL, er han den suverene eneren blant mannlige vinteridrettsutøvere. Bjørn Dæhlie gjorde det enkelt for statistikerne. Han la det aller vesentligste av karrieren sin innenfor ett tiår. Den første store triumfen kom riktig nok før jul i 1989. De neste 47 verdenscupseirene kom i en stri strøm gjennom hele 90-tallet, til han avsluttet med å bli nummer to på femmila i Holmenkollen 20. mars 1999. Den siste seieren kom i Lahti. Han vant tre ganger i den finske skimetropolen, han vant tre ganger i Falun, fire ganger i Davos, tre i Val di Fiemme, han vant i Nove Mesto og Strebske Pleso, i Orsa og Oberstdorf, i Sapporo og Sappada, i Seefeld og Sunne, i Kiruna og Kavgolovo, i Brusson og Beitostølen, i Cogne og Campra, i Toblach og Trondheim, i Hakuba, Gällivare, Salt Lake og Østersund. Bare Vårherre vet hvor den mannen ikke har vunnet. Jo! Det er ett sted. Holmenkollen. Hans hjemmebane.

Kollen-kompleksBjørn Dæhlie vant aldri i Holmenkollen. Han kom aldri nærmere enn andreplassen i det som kan vise seg å bli hans avskjedsrenn. Og det ergrer ham sikkert langt inni margen av den vonde ryggen i dag, for Bjørn hadde det i seg at han skulle vinne alt, alltid. Han var besatt av en fandenivoldsk vilje etter å være best. 15 km i fristil var hans beste distanse. Der vant han 60 prosent av alle renn, og han var aldri utenfor seierspallen. Aldri! For et demoraliserende utgangspunkt det måtte være for konkurrentene å vite at den mannen sto på et startnummer bak 50 km var for langt for ham. Han sa det selv: «Kroppen min er bygget for å gå bare 47,5 kilometer». Likevel vant han den siste olympiske femmila han stilte i. Måten han slet seg i mål i tilnærmet bevisstløs tilstand som vinner i OL i Nagano, er et av de sterkeste av mange magiske øyeblikk med Bjørn Dæhlie. Men den ekte femmila i Kollen, den i klassisk stil, ble for lang. Han prøvde mange ganger og ble nummer 48, 8, 7, 4, 3. Det gikk litt bedre gang for gang - etter hvert som han lærte seg å bruke litt sluhet, ved siden av den overstadige iveren som alltid preget ham. Om han ikke vant i Kollen, så vant han så absolutt andre steder i Norge. Han vant alle nordmenns hjerter på Lillehammer. Han trodde feiringen der var det største han kunne oppleve. Men så ble VM i Trondheim like stort. To nye gullmedaljer (tre med stafetten) og en ny sanseløs folkefest. Den 24. februar 1997 overgikk han seg selv. Dæhlies 10 km var det optimale skirenn. Han hadde den beste kroppen og de beste skiene. Dæhlie fløy gjennom skogen i Granåsen. Han slo Aleksej Prokurorov med 27,5 sekunder. Myllylä og Smirnov ble statister. 27,5 sekunder er vanvittig mye på en så kort distanse. Dæhlie var nesten to prosent raskere enn argeste konkurrent, og det skjedde i et VM-renn der alle hadde skjerpet formen! Hvorfor vant han så stort akkurat den dagen? Han var i knallform selvsagt. Like viktig var det at han hadde psyket seg opp noe vanvittig. Han hadde regnet ut at det var 1100 dager siden siste han vant et internasjonalt mesterskap. Alt for lenge for en som ønsket å bli husket som en vinner. Han hadde 1tidlig startnummer og kjente angsten for Smirnov krype oppover ryggen. Trenerne hans sier han var best i angrepsposisjon. Derfor psyket han seg ned foran de store rennene, forestilte seg at de andre var bedre forberedt. Den dagen kjente han presset veldig sterkt, både sitt eget og det som kom utenfra. Han vibrerte som kinaputt på start, og da lunta ble tent var han ute av stadion før noen fikk sukk for seg. Dæhlie var ikke bare skiløper, han ønsket å være en entertainer også, en som ga publikum det de betalte for. Derfor var det så viktig for ham å vinne akkurat det rennet. Og den kvelden møtte 30 000 trøndere på Torvet for å feire seierherren og takket for showet. Publikums hyllest var så sterk at den satte seg som en klump i halsen på skikongen. Han ga alt og fikk nesten like mye tilbake. Det er slik vi vil huske ham, og ikke som mannen med ryggplagene.