Den forrige OL-søknaden skapte så mange vonde følelser, først i Tromsø, så i Oslo og landet for øvrig. Prosessen splittet idretten, den splittet det politiske miljøet og befolkningen. Argumentasjonen nådde et nivå der den ble usaklig inntil det uverdige. Så la den saken ligge en stund til, please!

Det høres ut til at idrettspresident Tom Tvedt har skjønt det. Han virker lunken til å stresse frem en ny OL-søknad nå. Både han og idretten har mer enn nok å stri med, ikke i minst i forhold til kulturministeren, om de ikke skal gå til Stortinget og be om titalls milliarder.

Lillehammer prøver å spille på OL-rusen fra 1994. Ordfører Espen Granberg Johnsen later til å ha oversett det faktum at OL har est ut noe voldsomt siden 1994, men Lillehammer har vokst lite. Byen er neppe stor nok til et fremtidig OL, og adskillig mindre enn Tromsø som falt gjennom på størrelse og logistikk.

Da virker tanken om å dra med seg så mye av landet som mulig, mer fornuftig. Ved å dele ut godbiter i øst og vest, litt til Trondheim, litt til Stavanger, litt til Bergen og mest til Oslo. Slik blir det også et Oslo-OL i miniatyr, under dekke av å være Lillehammer-OL.

Kommentator Kjetil Kroksæter. Foto: RUNE PETTER NESS

For er det en lærdom sentrale idrettsledere tok av den forrige runden, så er det at Oslo ikke kan påregne nasjonal ryggdekning for en OL-søknad. Misunnelsen, mytene om Oslo-arrogansen og tanken på at alt som er dyrt og morsomt skal foregå i hovedstaden, var med på å slå beina under den forrige søknaden. Hvorfor skulle resten av Norge betale for å utvikle Groruddalen og trafikkårene i Oslo, for å holde fest for IOC-pampene?

La oss vise svenskene litt respekt nå! Stockholm trakk sin søknad for 2022, men later til å mene alvor med 2026. De har kommet til fornuft og vil bruke hoppbakkene i Falun fremfor å bygge nye på flat mark ved Stockholm. De har nedskalert kostnadene som gjorde at politikerne sa nei. Sverige, en viktig og stolt idrettsnasjon, står så definitivt for tur til å få OL.

Stockholm er den perfekte konkurrenten til de totalitære regimene som har kapret de fleste store idrettsbegivenhetene i senere tid. Går det an å se for seg en bedre søker enn Sverige? Sett i sammenligning med en norsk søknad med øvelser fra Oslo til Trondheim, Bergen og Stavanger, er ikke avstanden til ytterpunktet Åre, det eneste stedet svenskene kan arrangere alpinøvelsene, så avskrekkende.

La oss heie på Sverige denne gang, og skulle de ikke få det til nå heller, så må vi kanskje vurdere å hjelpe til. «Jag är inte besviken – jag är förbannad!» skrek daværende rådmann John Bruno Jakobsson da Lillehammer snøt Østersund for OL. Jakobsson var en sann norgesvenn, men der og da rant det over for Søta Bror.

Jeg liker tanken på å gå i kompaniskap med svenskene. Vi, rettere sagt den blåblå regjeringen, hadde ikke råd til OL-søknaden for 2022, og det samme var tilfelle i Sverige. Kostnadene skremmer, og kostnadene ved et O tar bort mye av regjeringens handlingsrom. Så hvorfor skulle vi ikke dele kostnadene – og gledene? Et OL over grensen i Midt-Norden gir oss alt vi ønsker til halv pris – uten at vi mister nærheten og eierskapet.

Sverige får dyrke sine hockeyhelter og alpinister. De har anlegg som står fiks ferdige for alpint og skiskyting. Vi har alt som skal til for å arrangere de nordiske grenene. Trondheim kan realisere skøytehallen byen savner, pluss en ishall. I tillegg til å være en billig løsning, vil en OL-spleis bidra til å bygge relasjoner, logistikk og kommunikasjon over grensen.

Det er et columbi egg for folk og regjeringer på begge sider av riksgrensen. Men ikke i 2026.