Å se guttungene vente. Lenge. Fire kamper på dagens agenda. Seksten minutter per kamp, åtte minutter per omgang. Åtte spillere. Håpet om å lage et mål. Tenk om jeg scorer, mamma? Vårens første turnering. Å se guttungene vente. Hver kamp. Femmerfotball. Tre innbyttere. Seksten minutter fordelt på åtte spillere.

Å se guttungene vente. Samme spillere som starter hver kamp. Samme spillere som venter. Å se dem vente. Å vite at åtteåringene venter på å komme utpå. Å vite hva de føler, etter tre kamper med samme metode. Når er det min tur? Treneren brøler. Jubler. Skryter av dem som er utpå. Ett minutt igjen, én spiller bytter.

Tone R. Skartveit, idrettsmamma.

To spillere har ennå ikke vært utpå. Dommeren blåser. To minutters pause. Peptalk. Trener ned på kne. Hoder sammen. Taktikk. Dommer blåser. Samme lag utpå. Samme lag. Å se guttungene vente. Fire minutter går. Å se dem vente til håpet er en sort flekk i blikkene deres. Så snur han seg, treneren, kaster et blikk på de ventende. På de to guttene som ikke har spilt. Roper navnet på et par av de som har spilt mest.

De to siste innbytterne utpå. Fire av seksten minutter. Å se dem løpe ut, ivrige, klare, så klare som de har vært i hele første omgang, på sidelinjen, i forventning, og i halve andre omgang. Å se dem slik, alltid ventende, små kropper, i vekst, ufullstendige menneskebarn, på vei mot en annen form, hver dag i endring, ukjente talenter, alle og enhver, vi vet jo ikke hva som bor i dem, vet vi vel, håpefulle sjeler, som instrumenter i en ambisiøs voksen treners hånd, oversett, ignorert, og knust.

Å høre dem etterpå, så fulle av triste tanker, triste bilder av seg selv, taperbilder, ikke-god-nok-bilder, jeg scoret ikke, mamma, men jeg spilte så lite, jeg ble ikke varm, jeg var kald, mamma, er jeg ikke god nok? Det var de beste som fikk spille mest, hver kamp, mamma, de gode spiller nesten hele tiden, men jeg blir jo ikke bedre om jeg ikke får spille, mamma? Å, jeg er trist mamma. Å høre åtteåringen slik. Jeg vil slutte, mamma, kan jeg slutte? Årets første turnering. Femmerfotball. Norges Fotballforbunds retningslinjer i bunn. Med god referanse og tydelighet i Barnefotballens verdigrunnlag gjengitt i barnefotballbrosjyren fra 2010. Jevnbyrdighet. Trygghet. Tillit. Trivsel. Mestring.

I barnefotballen skal alle få delta med like muligheter. Topping av lag innebærer at noen får spille vesentlig mer enn andre, og dette skal ikke forekomme i barnefotballen .

Hun ser de små ting. Hun vektlegger den enkeltes fremgang. Hun lengter etter å skryte. Hun vil ha alle med. Alle.

At noen får spille vesentlig mye mer enn andre. Topping. Tristhet. Tvil på seg selv. Manglende følelse av mestring. Manglende tillit. Manglende selvtillit. Å se åtteåringene slik. Ventende, lengtende, håpefulle. Men fortapt bak en trener som styrer spillet, etter toppingens forgodtbefinnende. Satt i system. For ingen sier stopp. Ingen. Vi vil jo vinne? Hvem blir motivert av å tape? Tap gir ikke mestringsfølelse. Tap gir ikke glede. Tap gir ikke trygghet.

Eller? Hva kommer det an på? Ord. Tilbakemeldinger. Vurdering av de små ting. Fremheving av de enkelte prestasjoner. Evnen til å se stykkevis og delt. I et langtrekkende fremtidsperspektiv.

Jeg vet en trener. Å, men hun kan løfte opp. Etter tøff motstand. Å, men hun kan skape vinnere. Etter stortap. Å, men hun vet å gi mestringsfølelse. Etter tretti minutter på banen uten å score ett eneste mål. Å, men hun kan slippe alle til. Når kampen er jevn og håpet er å vinne. Hun ser de små ting. Hun vektlegger den enkeltes fremgang. Hun lengter etter å skryte. Hun vil ha alle med. Alle. For de er små knupper, barna, i de voksnes veksthus, og hun vet at det er oss, det er vi, som er de voksne, vi som styrer og tilfører lys og varme og næring, ja, de voksne er vi.

Fikk du med deg denne?

Og vi, vi har Norges Idrettsforbunds Bestemmelser om barneidrett og Barnerettigheter fra 2007 i bunn. Barn har rett til å delta i et trygt treningsmiljø, fritt for press og utnyttelse. Barn har rett til å delta i trenings— og konkurranseaktiviteter der det er lagt til rette for at de skal utvikle vennskap og solidaritet. Barn har rett til å oppleve mestring og lære mange ulike ferdigheter. Barn har rett til å si sin mening og bli hørt.

En trener som er hard. Som topper ni- og tiåringenes lag. Som bevisst vender ryggen til toerne og treerne. Som får spillere til å gråte. Dommere til å knekke sammen. Men som får laget til å vinne.

Å se dem slik, lekende, glade. De er tre jenter. Det er fredagskveld i en lokal hall. Siste økt for et annet lag er over. Hallen er ledig. De tre jentene kommer inn på parketten i sokkelesten. Leker seg med håndballen. Å se dem utfolde seg, spille fritt, le. Men de har ikke alltid ledd. De har vært alvorlige. Håpefulle. I dag får jeg spille. I dag kan jeg score. Men alltid på benken. I omgang etter omgang. I kamp etter kamp. I mange år. Fra de var ni til de ble tolv. Da sluttet de. Nå er de tretten. De vil gjerne spille håndball. Men treneren kvelte spillegleden. Troen på fremtiden. Troen på deres iboende egenskaper. Troen på dem selv. Å se dem slik.

Idrettsledere:

Alvorlige, tilbakeskuende, tenksomme trettenåringer, aldri gode nok for den dominerende trener som ville vinne, skape enere. Jeg kan jo prøve et annet lag, men det er så langt å reise. Jeg vil jo spille med vennene mine, de jeg er med til daglig. Å vite at de ikke er de eneste. At klubben har fått bekymringsmeldinger fra anonyme foreldre. Og fra håndballkretsen. Rydd opp, sa de. En trener som er hard. Som topper ni— og tiåringenes lag. Som bevisst vender ryggen til toerne og treerne. Som får spillere til å gråte. Dommere til å knekke sammen. Men som får laget til å vinne. Kamp etter kamp. Serie etter serie. Turnering etter turnering. Så klubben tier.

Klubben toer sine hender. Lar treneren gjøre sitt. En voksen mann med små piker som instrumenter i sin hånd. Små, uferdige piker, i vekst, på vei, kropper i utvikling, sjeler i bevegelse, med hjertet i hånden, på vei mot livet, inn i alt det her som vi vet så inderlig mye mer om, vi som har levd en stund.

Systemene som skal fange opp og korrigere, faller sammen så altfor mange ganger. I femmerfotball. I minihåndball. På parketten. På den røde tartanen. På kunstgresset.

Jeg ser en gutt , synger Tommy Tokyo, og fargelegger en fars syn på hele barndommen i en vakker vise. I musikken, i kunsten, i litteraturen finnes sanger, tekster, bilder, formulerte livserfaringer som kan være veiledende redskap og målestokker som vi mennesker bruker i vår vandring på livets vei, ja, når vi skal gjør våre valg.

Norges Idrettsforbund:

Idrettene har også nedtegnelser, hvert særforbund har sine varianter av retningslinjer, verdier, motto, reglement, nedtegnelser gjort på grunnlag av årevis, ja, århundrevis med kamper og treninger og stevner og olympiader og mesterskap og erfaringer, refleksjoner, kunnskaper og forskning. Omtrent alle kilder vektlegger den frie, glade utøver, barnet som ikke skal føle nedstemthet, men glede i alt det fysiske, allsidighet i all spesialiseringen, mestring i all øvelsen, glede i all prøvelsen.

Men så svikter vi, systemene som skal fange opp og korrigere, faller sammen så altfor mange ganger. I femmerfotball. I minihåndball. På parketten. På den røde tartanen. På kunstgresset. Fra de er seks små år til de er tolv. Fordi treneren er seg selv nok. Seieren er viktigst. Klubbene unnvikende. Regionene for svake. Foreldrefolket godtroende. Vinnerne for viktige.

Å se guttene, å se pikene, å se små menneskespirer som håper, venter, venter mer, mister håp, mister tro, slutter. Det gjør vondt. Det gjør veldig vondt. Hvorfor ser ikke du?

Mer om temaet:

Idrettsledere:

Norges Idrettsforbund: