I helgen hadde hun hatt tre nattevakter på rad. Dagen etter hadde hun fri og snakket gjerne om sine valg både som idrettspolitiker og nyutdannet lege.
Det er 22 måneder siden hun sto på det gamle VM-stadionet i Val di Fiemme som vinner av et verdenscuprenn i Tour de Ski. Senere samme vinter var det slutt. Hun la opp.
Jobben er ikke lenger hvit snø, men en hvit frakk. Nå tar hun sin videreutdannelse som lege. Men Astrid Uhrenholdt Jacobsen har ikke forlatt idretten.
Mot nord
Bergvika er langt fra Smestad, fra Ring 2 og 3, fra Ullevål sykehus, fra Heming og Holmenkollens langrennsløyper. Bergvika er 3–4 kilometer vest for Stokmarknes sentrum – en bygdeby i Vesterålen i Nord-Norge. I et nyoppusset hus med hundreår lang tradisjon som hjem for fiskerbønder bor Astrid Uhrenholdt Jacobsen sammen med Dovre, hunden hennes.
Dersom været tillater det, kan hun sitte på terrassen bak huset og se opp på Hadseløyas topper, kanskje sirkler det en ørn som et vesterålsk overvåkingskamera over. Lar hun blikket falle ut stuevinduet, ser hun rett ut på fjord og fjæresteiner. I horisonten Vesterålens taggede fjellformasjoner i Bø, stedet hvor hun bodde noen år som barn og en av grunnene til at hun nå er lege ved Stokmarknes sykehus.
Litt om Kina og sånt
Idrettskarrieren tok slutt for snart halvannet år siden. Men hun er langt fra ferdig med idretten.
– Jeg bruker nesten all min fritid på det. Det er relativt mye jobb, men det er gøy også, sier hun.
Hun snakker om jobben (eller fritidssysselen) som idrettspolitiker. Hun leder utøverkomiteen i Norges idrettsforbund og ble under OL i Tokyo innvalgt som IOC-medlem og sitter i IOCs utøverkommisjon.
Til vinteren er det OL i Beijing. I Kina. Det mangler ikke på kritiske røster. Noen sier boikott, andre sier aksjoner, utøvere får stadig spørsmål om uigurenes situasjon i Xinjiang, om brudd på menneskerettigheter, om Tibet og om overgrep og knebling av ytringsfriheten i Hongkong.
Det er også temaer som Astrid Uhrenholdt Jacobsen, utøvernes røst i idrettsmektige IOC, er nødt til å ta standpunkt til. Dette er problemstillinger som skal håndteres parallelt med nattevakter som LIS1-lege ved Stokmarknes sykehus og en helt ny tilværelse i et helt nytt landskap – langt fra IOCs hovedkvarter i Lausanne.
– De beste utøverne er blitt eller har potensial til å bli et talerør for en sak. Kommentatorer og utenforstående interesseorganisasjoner ønsker at utøverne skal mene om noe det de ikke har beslutningsmakt over, sier hun som skal snakke utøvernes sak i de høyeste idrettspolitiske sirkler.
– De bryr seg
Beslutningen om å legge OL 2022 til Beijing ble tatt for en del år siden. Den kom etter at Oslo og Norge hadde sagt nei. Det var en beslutning som mange av dagens utøvere var for unge til å ha noen som helst formening om.
– Dersom en utøver ikke vil svare, eller mene noe om det, så er man plutselig likegyldig, egoistisk og selvopptatt. Det blir litt sånn: «Å ja, du bryr deg ikke om menneskerettigheter?». Det er ikke slik. Alle gjør det. Men nå er det plutselig de som skal ta konsekvensene av andres avgjørelser og nesten bli presset til bære merkelapper, faner eller demonstrere.
Hun har ingen problemer med å målbære sine egne meninger sittende på terrassen utenfor huset i Bergvika. Hunden og turkameraten Dovre vandrer båndlagt og rastløs på jakt etter en godbit eller litt kos.
– Bør Norge og norske utøvere markere sin motstand mot brudd på menneskerettigheter i Kina?
– Den viktigste måten å jobbe på for at verden skal bli et bedre sted, også for idretten, er å engasjere seg. Men det er viktigere å bruke de demokratiske prosessene som faktisk finnes. Dersom noen ønsker å demonstrere, må de jo gjerne gjøre det, men det finnes veldig mange måter å gjøre det på, sier hun.
Valgte ikke letteste vei
Slike ting kan hun gå og fundere på når hun bruker den mangfoldige naturen i Vesterålen. Det var nettopp dette som var en av grunnene til at hun valgte å reise nordover for å starte på sin videreutdanning som lege såkalt LIS1 (Lege i spesialisering). Hun skal være i Stokmarknes i 12 måneder, deretter følger seks måneder i praksis på legekontor, trolig i nabokommunen Sortland.
Hun søkte på Stokmarknes sykehus, men hun hadde også søknad inne på Lillehammer sykehus og sykehus i Oslo. Hun fikk jobb i Oslo, men valgte litt mer motstand og dro nordover.
– Det hadde vært mest praktisk og behagelig å være i Oslo. Behagelig fordi man slipper å flytte og å bryte opp nettverket. Jeg visste at dersom jeg dro hit, måtte det mer innsats til. På nattevakt er jeg alene som turnuslege. Det er jo kjempeskummelt, men også veldig lærerikt. Jeg tenkte at jeg ville ha godt av denne eksponeringen faglig sett.
Hun innrømmer gjerne at hun har angret (i hermetegn, sier hun) på at hun gjorde valget. Litt ensomt og litt hjemlengsel har det vært.
– Det er en fordel at det er så mye og så annerledes natur. Det kullet med LIS-leger som er her nå, er en fin gjeng som liker å på turer uten å være ekstreme. Det er et veldig hyggelig fellesskap.
Stressmestring
Den tidligere toppidrettsutøveren innrømmer gjerne at det livet har gitt henne en ballast inn i tilværelsen som lege på et lite sykehus et godt stykke nord for Polarsirkelen.
– Det er ingenting som slår meg ut lenger. Det å kunne håndtere nerver og stress er utvilsomt en fordel. Jeg har lært meg en del teknikker. Som for eksempel at når jeg er stresset, at du føler det og erkjenner det. Da er det også lettere å gjøre noe med det.
Stresset foran start på en viktig konkurranse er det dog slutt på. Eller kanskje ikke helt sånn. Bare hun kommer seg litt mer i orden, så blir det trening. 34-åringen håper på snø til vinteren. NM arrangeres i Harstad, et par timers kjøring fra Stokmarknes.
– Jeg har veldig lyst til å gå stafett for Heming. Men jeg må jo kvalifisere meg, hehe.