– Det har ikke helt gått opp for meg. Jeg sitter her med en liten baby på ti måneder, og der er faren og tar OL-sølv, sier Lena Marie Hansen, Henriksens samboer, til VG.

Paret fikk sønnen Emil i november, et par måneder etter OL egentlig skulle vært arrangert.

– Vi hadde jo egentlig planlagt det helt perfekt, men så ble det litt annerledes når corona kom. Men han har vært veldig flink til å kombinere livet som toppidrettsutøver og pappa, sier Hansen stolt og utdyper:

– Jeg har tatt noen netter ... eller jeg har tatt alle nettene. Jeg har måttet droppe å jobbe. Men han har absolutt vært til stede for Emil, forsikrer hun.

Hun forteller at Henriksen til vanlig jobber 60 prosent på Møller bil. Da han skulle ta pappaperm måtte Hansen ta fri fra egen jobb for å hjelpe til med å passe barnet, mens Henriksen trente seg opp til OL.

Gråtkvalt bror

Samboeren hadde samlet seg med familien og en gjeng med venner på Bjørndal i Oslo, der Henriksen vokste opp, for å få med seg finalen. I telefonen kunne man høre vill jubel og upåklagelig stemning.

Det var en gråtkvalt Vegard Henriksen, bror til Eivind, som tok telefonen da VG ringte etter sølvet var sikret.

– Gi meg et sekund, jeg må bare samle meg litt, sier Henriksen før det blir stille i noen sekunder.

– Dette er helt enormt. Det er sånn man har drømt om, men som man ikke har turt på at kan gå. Vi har visst at han har vært rett oppunder det nivået som trengs for å klare det, også bare leverer han så jævlig, sier broren når han har kommet seg litt til hektene.

FAMILIE: Eivind Henriksen og Lena Marie Hansen ble foreldre til lille Emil i november. Foto: Privat

Eivind Henriksen satte personlig rekord tre ganger under finalen, og sikret et overraskende sølv under herrenes sleggefinale i OL.

– Han overprester til de grader. Det er helt vanvittig. Han holder et nivå som kunne vunnet de fleste OL-finaler, sier broren stolt og utdyper om arbeidet som ligger bak medaljen:

– Han har jobbet jevnt og trutt hele veien, mens han har et vanlig liv ved siden av. Han jobber jo deltid og er småbarnspappa og jeg tror ikke folk vet hvor mye arbeid som ligger bak dette.

Sølvvinneren kvalifiserte seg til finalen med norsk rekord på 78,79. Den lengden knuste han gang på gang under onsdagens finale. Rekorden endte på 81.58, etter han først flyttet den til 79.18 og 80.31.

– Han har vist at han er en som presterer på de store arenaene. Han er en som presterer når det gjelder. For det er mange som kan kaste langt, men ikke leverer når det først gjelder. Det Eivind gjorde i dag er helt spesielt, sier broren og fortsetter:

– Det er så fortjent. Han har slitt med skader og trøkket seg gjennom det, også klarer han dette nå.

Bedre i kast

Henriksen ble tidlig interessert i friidrett, og det begynte allerede da han var elleve år gammel. Hans far hadde drevet med lengdehopp da han var yngre, og tok med barna på friidrettsbanen. Etter hvert forsto Henriksen at det var kast han var best i.

– Jeg og min bror hadde litt annen kroppsbygning enn det han hadde, så vi hevdet oss bedre i kast-øvelsene, forteller han til Nordre Aker Budstikke.

Fryktet for formen

Men veien mot OL-sølv og norgesrekord har ikke bare vært enkel. 16. juni fikk han sin andre dose med Pfizer-vaksinen mot coronaviruset. Det var noe han fikk kjenne på kroppen i tiden etter.

– Jeg var mye slapp og sliten og jeg manglet trøkk på trening. Jeg trente generelt veldig dårlig. Jeg merket også at jeg hadde dårlig konsentrasjon under øktene. Det var et par dårlige uker jeg måtte gjennom, fortalte han etter kvalifiseringen til VG.

I starten av juli bestemte han seg for å ta én ukes ferie uten noe som helst trening. Det i håp om at ting ville snu.

– Det begynte jo å snike seg inn en tanke på om dette ville gå. Det ble en liten «down» for meg, men i ettertid ser jeg jo at det var greit at det kom såpass tidlig, sier Henriksen.

Han poengterer at han ikke angrer på at han tok vaksinen.

I 2018 mistet Henriksen en av sine viktigste samarbeidspartnere, trener Einar Brynemo.

– Det har vært veldig tungt. Det var begravelse for cirka to uker siden, hvor jeg var med på å bære kisten ut. Det er nok det tyngste jeg har gjort i mitt liv, fortalte Henriksen til VG i 2018.

Tre år, fire norgesrekorder og ett OL-sølv senere er Henriksen i tårer da han snakket om sin tidligere trener.

– Jeg skulle ønske han kunne være med å oppleve dette her. Han var mer enn en trener. En omsorgsperson. Han var veldig fin å ha med. Jeg tror han hadde vært fornøyd, sier Henriksen til TVNorge.