- Jeg har ansvaret for kosen. Og for fôring og stell. Det er Øystein som trener hestene, sier Liv Karin Mælen.
I en litt sliten Mercedes stasjonsvogn med en godt brukt hestehenger bakpå, kommer ekteparet til travbanen litt over klokka seks. Dette har paret vært med på utallige ganger før. Øystein begynte med travhest i 1972, mens kona Liv Karin søkte om hybel med stallplass da hun flyttet fra Elverum til Orkdal som student i 1980.
Denne oktobermandagen er de på plass knappe tre timer før Sindor X. skal ut i det åttende løpet. Vallaken er oppkalt etter barnebarna Sindre og Teodor.
- Vi bruker all vår fritid på hest og barnebarn, sier Øystein.
- Vi håper at hestene skal bli så gode at pensjonisttilværelsen blir litt romsligere, sier Liv Karin og flirer litt.
Sannheten er at paret allerede har opplevd den store travdrømmen. Med familiens store stolthet – den nå pensjonerte elitehesten og avlshingsten Prins Juventus.
- Vi får nok aldri oppleve noe sånt igjen. To millioner kroner innkjørt i premier. Prins Juventus var med på Solvalla og Vincennes. Det var et eventyr. Det er det man drømmer om som hesteeier, sier hun.
Synes konflikten er tullete
Mens paret seler på Sindor X. i boks 46 i en sliten gammel stall, innrømmer de at travet i Trøndelag langt ifra befinner seg i en drømmesituasjon. Det høye konfliktnivået går ut over gleden ved å holde på med hobbyen sin.
- Det er spesielt å stå oppi det. Det har tatt helt av, og jeg synes det er så tullete. Det er et sammensurium av egeninteresser, og så brukes det av midler som skulle vært brukt til premier her på Leangen. Jeg håper det blir en løsning på det. For meg spiller det ingen rolle hvor det blir, bare det blir en grei ordning, sier Øystein.
- Jeg er en av dem som ikke ønsker travbanen til Orkdal. Det er allerede så mye negativt fokus blant folk som ikke driver med hest, og med mange flere hester på den lille plassen vil kanskje konfliktnivået bli enda høyere, sier Liv Karin.
- Tenk på en løpsdag fem år frem i tid. Står dere i stallen og seler på egen løpshest da også?
- Vi gjør nok det. Uansett om det er her på Leangen, i Klæbu, på Melhus eller i Orkdal. Jeg tror ikke de som truer med å slutte med trav dersom de ikke får viljen sin, kommer til å gjøre alvor av det. Vi som har dette i blodet, vil fortsette uansett. Selv om frontene er steile nå, så kommer det til å gå over, sier Øystein.
«Klæbu er et høl»
Det er veldig tynt med publikummere på «tråkka» denne mandagen, men oppe i restauranten er det brukbart belegg. På øverste rad, like ved spillelukene, er det et bord som skiller seg litt ut. Snittalderen er kanskje den laveste i hele lokalet, og to av de fire er jenter.
- Vi hadde travhest i familien tidligere, og jeg synes det er artig å dra sammen med noen venner på banen innimellom, sier Andrea Øye.
Venninna Heidi har vært med før, mens gutta Jørgen og Aleksander debuterer som spillere. Uten at kassa sprenges av den grunn. De fire har omtrent en hundrings i budsjett hver.
- Det er spennende – til dels. Artig å prøve noe nytt. Men det hadde ikke blitt noen vane å dra til Klæbu, sier Jørgen.
- Jeg kjenner på at det hadde blitt litt tiltak å dra til Klæbu. Det er jo et høl, følger Heidi opp.
For de fire er konfliktene i travmiljøet rimelig fjernt. Det er kun Andrea som vet litt om hva som foregår.
- Jeg har fått med meg at det har vært mye styr rundt det. Jeg kommer fra Øysand, så for meg er det kortere til Klæbu, sier hun
- Jeg synes det er artig med den lystige musikken de spiller når hestene kommer ut i banen, sier Heidi.
Fast tisseritual
Tilbake i stallringen har Øystein vært ute og varmet Sindor X. Nå er alt seletøyet på vei av igjen.
- Du skjønner, han må «pess» før løpet. Og det får han ikke til med alt utstyret på. Jeg må forresten «pess» jeg også, men jeg skal jo ikke konkurrere – så jeg kan vente til etter løpet.
Øystein sender Sindor X. inn i boks nummer 46, trekker seg noen meter unna og senker stemmen. Snart får en umiskjennelig lyd fra murgulvet hele ansiktet hans til å sprekke opp i et stort smil.
- Liv Karin! No pessa’n!
Stemningen fortettes ettersom løp nummer åtte nærmer seg. De fleste konkurrentene står på bokser i umiddelbar nærhet, og Øystein passer på å spørre når de kjører forbi:
- Koss va’n i varminga?
Svarene øker forventningene om en god plassering. Ikke alle er like fornøyde med varmingen, og en av favorittene er så dårlig at den blir strøket fra løpet.
- Vi teller litt hvor mange fra Orkdal'n vi slår også, sier han og gliser.
Omsorg og kompiskusk
En halvtime før løpet er det på med seletøyet igjen. Liv Karin bestemmer at Sindor X. skal få gå uten skylapper denne gangen.
- Det virket som de irriterte ham i dag.
- Vi er ikke aldeles enige bestandig, sier Øystein.
- Jeg tror alle hester trenger litt kvinnelig omsorg, kontrer Liv Karin.
Etter noen lette oppvarmingsrunder på grusen i hesteringen, overlates tømmene til parets gode venn, kusken Atle Solhus. Få ord utveksles.
- Det er ingen vits at jeg forteller Atle hvordan han skal kjøre. Han kan det der mye bedre enn meg, sier Øystein.
Deretter starter noen minutters urolig vandring for den lange mannen fra Orkdal. Mens Liv Karin står rolig ved gjerdet, sliter Øystein med å stå i ro mens håpet lever i løpsbanen.
Så godt som seier
Der ute sørger Atle Solhus for at Sindor X. får en perfekt reise. Tredje innvendig ut fra start, en posisjon som holdes til helt inn på oppløpet, og så en perfekt åpning på tampen for å sette inn sluttspurten. Håpet om «en bra premie» ender med en svært oppløftende andreplass. Liv Karin hiver seg rundt halsen på Øystein.
- Det her var en overraskelse. Knallbra! Hesteeiere som bare sitter i finstasen i restauranten og ser hesten sin springe løp, den delen er litt fjern for oss. Jeg kan liksom ikke skjønne at det er like artig. Og det er jo ikke de travsporten kan basere seg på. Det er sånne som oss, som alltid har hatt hestene hjemme og alltid har holdt på med dem sjøl, det er vi som er grasrota i det her. Det er det jo mest av, sier hun.
- Og så ble vi best av orkdalshestene, smiler Øystein fornøyd.
