Skipresidenten om pirking i maten: – Åpenbart ikke bra

Fredag starter sesongen med nasjonal langrennsåpning på Beitostølen. Neste helg er det verdenscupåpning i Ruka.

– Hva er status med spiseforstyrrelser i norsk langrenn nå?

– Vi må dele det i to: De som er i landslagssystemet og hos Olympiatoppen og som leverer helseattest til Norges Skiforbund (mellom 400 og 500 utøvere i år) blir fulgt opp på en god måte. Så ser vi gjennom det som er avdekket nå, hos VG og Dagbladet, at utfordringene fortsatt er store på nivået under, men jeg registrerer at søkelyset på temaet er stort i hele organisasjonen og en stor vilje til å jobbe med det.

– Hva er status med spiseforstyrrelser i internasjonal langrenn?

– Det har jeg ikke god oversikt over. Men det vil overraske meg om ikke situasjonen er ganske lik internasjonalt som nasjonalt. Våre utfordringer er gjenkjennbare hos andre nasjoner.

– Når hentet du sist inn informasjon om spiseforstyrrelser?

– Det har jeg gjort jevnlig, kanskje først og fremst fordi jeg er blitt utfordret av mediene eller andre, for eksempel om helseattesten.

– Fungerer helseattesten slik du ser det, når utøvere med startnekt i internasjonale renn likevel kan gå nasjonale renn?

– Helseattesten er et virkemiddel for å avdekke utfordringer rundt forstyrret spiseadferd. Etter det jeg er informert om fungerer helseattesten ut i fra intensjonen om å fange opp de som har behov for oppfølging. Det er Norges Skiforbund som melder på og krever godkjent helseattest til internasjonale konkurranser, mens det er klubbene som har ansvaret for deltakelse i nasjonale konkurranser.

– Hva tenker du om at Marit Bjørgen i 20 år så pirking i maten på landslaget? Vidar Løfshus, Roar Hjelmeset, Egil Kristiansen og Marthe Kristoffersen så det samme.

– Det er historier som åpenbart ikke er bra. Jeg har blitt overrasket over mange av historiene. Men det er bra de kommer frem. Så håper jeg at gjennom høstens fokus, så vil det bli enklere å snakke om det i fremtiden. Det krever et mot å eksponere seg, både blant de som har fortalt om gamle historier og de som har fortalt nye. Kunnskapen om forstyrret spiseadferd er langt bedre i dag enn tidligere. Jeg opplever at ledelsen i langrenn er veldig bevisst på dette som tema.

– Landslagstrener Ole Morten Iversen ble under en samling i Italia nylig konfrontert med historier og tall om spiseforstyrrelser i langrenn av VG. Han svarte dette: – Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Det er det jeg reagerer litt på. Jeg er for all del fornøyd med at det settes lys på, og jeg tror alle erfaringer kan bidra til større forståelse for problematikken. Men jeg føler at idretten langrenn får litt mer dritt enn det vi fortjener, hvert fall sånn det er i dag.

– Er du enig med Iversen?

– Jeg syns det er bra historiene kommer frem. Vi må erkjenne problemet, og sjefen til Iversen (Espen Bjervig), har sagt at dette er en utfordring. Det er bare da vi har mulighet til å gjøre noe med dette.

– Flere ønsker at spiseforstyrrelser skal bli sett på som en hvilken som helst annen idrettsskade. Hva tenker du om åpenhet rundt spiseforstyrrelser?

– Jeg har stor respekt for de som har stått frem og turt å fortelle sine historier. Det gjør det enklere for andre. Jeg tror at med det som er skjedd i høst, med så stort søkelys på temaet, så vil terskelen bli lavere for å snakke om det. Når flere snakker om det, så ufarliggjør de temaet og det gjør det enklere å forebygge. Samtidig er dette et medisinsk og personlig spørsmål, som jeg respekterer at ikke alle ønsker å snakke om.

– Flere som har fortalt sine historier med spiseforstyrrelser i VG, som Christiane Honerud Olsen, sier at de ikke har noe sted å henvende seg med problemene. Hva tenker du om det?

– Det må det åpenbart gjøres noe med. Dette er en utfordring jeg mener at norsk idrett må løse sammen med helsemyndighetene. Idretten kan være en del av løsningen som flere har hevdet, men da er ikke to ansatte i Sunn Idrett nok til å dekke hele norsk idrett. Det er et ressursspørsmål. Der må vi i idretten ta et ansvar. Idrettsforbundet er tydelige på at de vil ta den ballen. Vi som særforbund må støtte opp om dette arbeidet.

– Hva tenker du om å sende juniorer ut i løyper som er laget for verdenscup senior?

– Her synes jeg Torbjørn Brooks Pettersen, som en av Norges mest erfarne løypekonstruktører, gjennom VG kom med gode innspill om at løypene for juniorene kan legges om med enkle grep. Mange løyper utvikles helt opp mot maksgrensen av FIS-kravene, men FIS-normen er ganske vid. Derfor er Torbjørn sitt forslag noe jeg synes langrenn bør diskutere. Gjennom fokuset i høst, er dette et tema jeg opplever at det blitt større bevissthet rundt. Det er en positiv effekt. Det er mulig å lage løyper innenfor FIS-kravene som er langt lettere enn mange av dagens løyper og bedre tilpasset juniorer. Og enda viktigere er det at løyper for barne- og ungdomsaktiviteten skal får være akkurat det. Vi skal ikke sende 14-åringer ut i de samme løypene som herrer senior. Vi ønsker å ha med flest mulig lengst mulig i skisporten. Nye konkurranseformer som langrenns-cross og skileik bør også etter min mening diskuteres.

– I løpet av 45 år i langrennssporten har du sett noen slite med spiseforstyrrelser? Hva gjorde du?

– Kunnskap om utfordring med spiseproblematikk slik jeg husker det, kom til Norge da Jorunn Sundgot Borgen kom tilbake fra studier i USA midt 1980-tallet. Hun satte det på dagsorden på Norges Idrettshøgskole. Da var jeg student og tok det med meg inn i min trenerkarriere, selv om kunnskapen den gang var begrenset sammenlignet med i dag. Som trener var jeg opptatt av et sunt og godt norsk kosthold, jeg var ikke en tilhenger av kosttilskudd eller vektkontroll.

– Da du tok over som junior- og rekruttlandslagstrener i 1990, hvordan var situasjonen med spiseutfordringer da?

– Jeg startet med en ny generasjon utøvere med blant andre Bente Skari, Thomas Alsgaard, Frode Estil og Anders Aukland på laget. Som student ved Norges Idrettshøyskole på 1980-tallet registrerte vi hva som skjedde med fokus på vekt og fettprosent. Med ny kunnskap ble dette endret mot et sunt og godt kosthold og viktigheten av å få i seg nok næring. Som trener kokte jeg havregrøt hver morgen både på samling og konkurranser i åtte år, det ble cirka 1000 grøtmåltider. Min opplevelse er at utfordringene var mindre på 90-tallet sammenlignet med 80-tallet.

– Tall vi får fra forskning viser at spiseforstyrrelser er et større problem i langrennssporten enn ellers i samfunnet. Hva tenker du om det?

– Det er ikke bra. Det viser at vi vi fortsatt har en jobb å gjøre. Temaet må settes enda tydeligere på dagsorden hvor kunnskapsformidling blir viktig gjennom både kurs og seminarer. I dagens teknologiske verden, er det mulig å nå mange på en enkel måte.

– Spiseforstyrrelser i langrenn viser seg å være en stor utfordring blant ungdom, hva er ditt ansvar som skipresident overfor dem?

– Mitt og skistyrets ansvar er å sørge for at dette blir fulgt opp i vår organisasjon. I langrenn tas dette på største alvor. Det er satt på dagsorden, både den medisinske og tekniske delen. Fagmøtet i langrenn i oktober, er et godt eksempel på det. Det var det satt av god tid til å diskutere problematikken. Bevissthet og kunnskapsformidling er viktig.

– Som medlem i FIS-styret, hva har dere konkret gjort rundt temaet spiseforstyrrelser?

– I FIS-styret behandler vi saker som kommer fra fagkomiteene, som langrennskomiteen eller medisinske komiteen. Alle endringer om det er løypeprofiler i langrenn eller BMI-regelen i hopp, vedtas til slutt i styret. Dette er virkemidler for å bidra til sunn og god helse. Temaet spiseforstyrrelser har ved flere anledninger vært diskutert i Nordic Womens-komiteen som blant annet har oversatt det norske heftet «Når skal vi si stopp» fra norsk til engelsk som et hjelpemiddel for andre nasjoner også.