Byåsens kvinnelag i håndball er Trondheims profilerte klubb bak Rosenborg. Etter Trønderenergis beslutning om å halvere sponsingen, er klubben på randen av konkurs. Effekten kan være nesten like dramatisk i de andre toppklubbene som støttet seg til kraftleverandøren.

LES PÅ PLUSS: Trønderenergi kutter sponsing av topplag i Trondheim

Ikke et vondt ord om Trønderenergi i denne sammenhengen. De gikk tungt inn i idrett og kultur og tok sitt samfunnsansvar så lenge de kunne. Men når strømprisen synker mot null og eierne krever avkastning, er det naturlig å kutte på det som ikke er nødvendig for å levere strøm til de tusen hjem.

Kraftselskapets realitetsorientering setter byens toppidrett i en klemme. Det koster å skulle måle seg med det beste. Utfordringen i Trondheim er at byen har så mange eliteklubber. I tillegg kommer individuelle utøvere i verdenstoppen. Sponsorene har mange munner å mette i denne byen.

LES PÅ PLUSS: - Sponsorkutt gjør det vanskeligere for Byåsen

Alle vil ha toppidrett, men ingen vil betale for den. Klubbene lever fra hånd til munn og må drive på minimumsnivå. Herrehåndballen og ishockeylaget har gått konkurs flere ganger. Ranheims fotballag har i alle år hatt et av de laveste budsjettene, men puster på mirakuløst vis topplagene i ryggen. Det er en tøff hverdag, og verre ser det ut til å bli. Nå som Rosenborg har gjenvunnet sitt publikumstekke, vil sponsorene flokke seg rundt gullkalven igjen – på bekostning av de mindre klubbene.

Man kunne ønsket seg større gavmildhet blant dem som har mye penger i denne regionen. Samfunnsansvar bør føles som en naturlig forpliktelse, slik det er i USA. Blir du rik der borte, følger det et naturlig ansvar om å gi rundhåndet tilbake. I Norge er det første og fremst bergenseren Trond Mohn som lever etter den regelen, og skaffer seg et enestående ettermæle som raus og gavmild onkel.

Les flere kommentarer fra Kjetil Kroksæter her

I Trondheim er noen av de største verdiskaperne eid i Oslo, og der bryr de seg fint lite om trøndersk toppidrett. Som en lokal idrettsleder en gang uttalte: «Vi kommer ikke så langt som til direktørens forværelse...»

I den korte perioden som tung aktør på sponsormarkedet klarte Trønderenergi å profiler seg som en aktør som tok samfunnsansvar. De strødde 10-12 millioner kroner over idrett og kultur til almen glede. Hvis det er noen som er skyld i at dette ikke kan fortsette, så er det Trondheims politikere. De som hadde mest å vinne på Trønderenergis perspektiv på offentlig velferd, var de som ropte høyest om bedre avkastning.

Trondheim eier ca. 10 prosent av Trønderenergi, men nesten alle sponsormidlene ble igjen i byen. På ett vis er det mer rettferdig at hele overskuddet fordeles mellom alle eierne. Trondheim har fremstått som en liten eier med stor arroganse. Konsekvensen vi ser i dag, at noen av byens fremste kultur- og idrettsinstitusjoner går inn i en krisetilstand, var vel ikke hensikten til de politikerne som krevde større avkastning?

Ser man til nordfylket, har politikerne en helt annen filosofi. Der er fylkespolitikerne opptatt av å bruke NTE til å drysse kjærkommen sponsorstøtte til små og store aktører.