De forteller om snille foreldre, studielån og jobbing i matbutikk på veien til å være et stort norsk medaljehåp i Tokyo.

Båtklassen heter 49er FX, og de to kvinnene er fra Tønsberg. Vi treffer dem imidlertid på den andre siden av fjorden, i Moss.

– Vi seiler på heltid, men det har ikke vært lett å få finansiert satsingen. Det har vært mange tøffe år, med blant annet ekstra studier og studielån, jobb i lokal matbutikk ... Nå går det rundt ved hjelp av sponsorer, så vi håper de fortsetter. Dette er en dyr idrett, sier Marie Rønningen.

De to forteller at de har bestilt en ny båt til OL. Den har de brukt en gang, så pakket de båten ned og sendte den i container til Tokyo.

TØFT: Farten er høy, og de to kvinnene henger i trapeser over vannet. Foto: Norges Seilforbund

– Båten koster 300.000 kroner, og vi har tre skrog, en del master og masse utstyr. Det er den største utgiftsposten. Og vi får heller ingen båtsponsor. Det er bare to produsenter i hele verden.

– Kommer dere til å fortsette etter OL?

– Vi håper det. Det er ikke motivasjonen det står på, men så langt har dette vært et tapsprosjekt. Vi er heldige som har hatt snille foreldre som har bidratt, for vi har ikke tjent penger. Hvis vi skal fortsette, så må vi få det til å gå rundt økonomisk. Vi håper at et godt resultat i OL bidrar til vi kan seile et nytt OL.

Næss og Rønningen minner oss om at det er en stund siden Norge sist vant gull i seiling i OL. Det var Siren Sundby i 2004. Hennes trener den gang var Thomas Guttormsen. Siden sent 2017 har han vært treneren til disse to.

– Det er 21 konkurrenter – og alle drømmer om medalje. 10 av båtene har en realistisk sjanse på medalje, og vi er en av dem, sier han til VG.

OL-konkurransen går over 12 seilaser – pluss en finale der poengene teller dobbelt.

– Alle kommer til å gjøre feil i løpet av så mange seilaser. Men det handler om å gjøre færrest mulig feil, sier Thomas Guttormsen, som ga seg som landslagstrener etter 2012-OL, men som altså nå er tilbake med de to Tønsberg-kvinnene.

– Selv om det aldri er en ulempe å ha erfaring fra tidligere OL, så vet jeg at disse to har vært veldig sultne i de fem årene som har gått siden de ikke klarte å kvalifisere seg for Rio-lekene. Siden jeg kom med, har de fått være skadefri og gjennomført planen sin 100 prosent.

Guttormsen mener at det har vært et veldig klokt valg av Næss/Rønningen at de har teamet opp med lagene til Brasil og New Zealand.

– Dette er de to beste i verden, og den norske båten har hevet seg sammen med dem.

Treneren legger ikke skjul på at ambisjonene er store.

– Vi håper å hente ut potensialet og kjempe helt i toppen når avgjørelsen faller den 2. august.

OL-duoen er fornøyde med at det nå er litt mediedekning til OL.

– Endelig har vi sjansen til å vise at seiling er kult, sier Marie Rønningen.

De forteller om båten sin og hva de gjør:

– Båten er veldig rask. Den ene av oss styrer og den andre får båten til å gå fort. Dette er en av de raskeste båtene i OL. De gjør opptil 25 knop. Det er veldig actionfylt – særlig for oss som henger i trapeser rett over vannet, forteller Helene Næss.

– Da ender dere ofte i vannet?

– Ja, vi prøver jo å unngå det, men det er helt vanlig, ja. Det går bra, så lenge vi ikke kullseiler.

Kvinnene forteller at det er en fysisk tøff båt å seile.

– Det krever mye styrke og utholdenhet. Det tar på alle muskler i kroppen.

– Hvordan er arbeidsfordelingen?

– Jeg styrer båten, mens Marie styrer seilene, forteller Helene Næss.

– Og hvem er sjef?

– Helene tar de siste avgjørelsene. Hun er rormann, sier Marie Rønningen.