– Jeg var rimelig «fed up» av å reise mot slutten av forrige sesong. Valget var ganske enkelt. Legge opp eller få lov til å trene hjemme, sier Norges mangeårige skøytesprint-ener.
Håvard Lorentzen vant OL-gull på 500 meter og OL-sølv på 1000 meter i Pyeongchang for fire og et halvt år siden. Et par uker senere ble han sprintverdensmester i Kina. For seks måneder siden vant han bronsemedaljen på 1000 meter under Beijing-OL.
Da ga han beskjed om at han ville tilbringe mer tid med familien hjemme i Bergen.
Det var ingen tom trussel.
– Du hadde gitt deg hvis forbundet, trenere og sportssjef ikke hadde gitt deg lov til være hjemme i sommer?
– Ja. Jeg kunne eventuelt stått utenfor landslaget, svarer og tilføyer Håvard Lorentzen.
«Utenfor landslaget» ville innebåret at han hadde gått på skøyter for klubblaget Fana IL og vært nødt til å kvalifisere seg for verdenscupen i ordinære uttaksløp, slik tilfellet var da han – uten landslagsstatus – kom med i verdenscupen første gang.
Nå er han klar for sesong 13 i verdenscupen, som starter i Stavanger 11.–13. november. Vel å merke etter å ha fulgt eget treningsopplegg siden 1. mai, blant annet med vekter hjemme i dobbeltgarasjen og Emilie i bæresele som «ekstra vekt» på turer over fjellet fra familiens hus på Løvstakken.
Han var ikke med på trener Jeremy Wotherspoons og landslagssprinternes tre uker lange samling i Calgary. Heller ikke den nylige avsluttede fellessamlingen på Storefjell mellom Hallingdal og Valdres. Han trente på den såkalte sommerisen sammen med allrounderne for en måned siden, og mener «det gikk veldig fint».
– Ellers har han bare vært hjemme og styrt det selv, bekrefter sportssjef Petter Andersen.
– Fremover blir det med laget, påpeker Håvard Lorentzen – etter å ha gjennomført den første av to daglige økter med datteren som tilskuer fra barnevognen mens samboer Hege har skjøttet sin sivile jobb.
Håvard Lorentzens slutter seg til fellesskapet i Stavanger denne uken. Han vedgår at det å ikke trene sammen med kollegene på landslaget, slik han er vant til, er «veldig annerledes».
– Men det kan være deilig å gjøre noe annerledes. Jeg har kunnet legge opp treningen slik det passer oss, sier han.
«Oss» er Hege, Emilie og han. Han sier – lett ironisk – at han håper han er savnet på landslaget, men også at han med sitt fravær ikke har vært til byrde for «noen» og at det har spart forbundet for utgifter. Selv merker han det på fysikken, i positiv forstand.
– Jeg merker det på slitasjen. Kroppen har hatt godt av å reise mindre. Når vi har vært på samling, har vi som regel reist på hviledager. Å være på flyplasser og sitte på fly, er egentlig ikke hvile, sier han.
Antall reisedager med landslaget har vært fra 220 til 270 per år. Med «sommerferie» fra skøytejobben blir det færre, men fortsatt et anselig antall. I oktober skal landslaget et par uker til Inzell, der Håvard Lorentzen skal finne ut av om han er sterk nok til å heve tilbakelagt lengde på isen et hakk – til å gå 1500 meter i verdenscupen.
– 1000 meter er hovedfokus. Jeg vil prøve meg på 1500 meter. Det er ingen behagelig distanse. Du kan ikke rusle rundt. Jeg har farten og «stayeren», men har aldri helt knekt koden. Jeg har ofte holdt igjen for litt for lenge, sier han.
– Hva med 500-meteren?
– Ut fra hvordan det gikk i fjor, må jeg være realistisk og se hvilke distanser jeg hevder meg best på, svarer han.
Han kom på 15. plass på 500 meter i OL i februar.
– Du skal gå 500 meter?
– Ja ja.