På den ene siden sto spillere fra Juventus, Inter, Barcelona, Real Madrid og Hamburger SV. På den andre sto eliteseriespillere og litt anonyme grovarbeidere fra mer ordinære klubber, og det gikk som det kan gå når alle gjør jobben sin som kollektiv med klokskap og formidabel innsats.

I jubelrusen opplevde vi at Norge spilte ut Kroatia, og på en måte var det riktig, men fremfor alt var det en jobbeseier. Det startet med knallhardt forsvarsspill som frustrerte motstanderen. Frustrerte spillere gjør feil, og når feilene kommer, må man utnytte dem så helhjertet som Jo Inge Berget gjorde.

Jeg fikk assosiasjoner til Lars Bohinens største fotballøyeblikk da Jo Inge Berget dro av og latterliggjorde Dario Srna ikke bare en, men to ganger. Det var i 1991 Bohinen herjer med superveteranen Franco Baresi, som var sett på som en av verdens beste midtstoppere. Der og da så han bare gammel og avdanket ut, akkurat som Srna da han satt i pølsebua og så Berget kline ballen i nettet.

Jo Inge Berget flyter på en vanvittig selvtillit og trygghet om dagen, og dette kan være kampen han blir minnet om alle sine levedager, ikke minst fordi den kan ha vært et viktig vendepunkt.

Vi nordmenn var høyt oppe etter å ha tuktet Italia i 1991, men det holdt ikke til en plass i EM-sluttspillet i Sverige, og det gjør det kanskje ikke denne gangen heller, for laget vårt må trolig gjenta bragden mot italienerne. Ikke for det, et lag i medgang, kan utrette mirakler.

Men det er ikke så farlig om Norge må gå veien om playoff, for slik moralen er blant gutta nå, er alt mulig. Norge kan møte et såret og nedbrutt Nederland, men det kan like gjerne bli Estland. Her er det muligheter, mye bedre muligheter enn for fire dager siden.

Jeg hører mye snakk om Per-Mathias Høgmos prosjekt i disse dager, og enda mer om hvilken suksess det er. Men var det denne fotballen som var Høgmos grenseløst innovative og nyskapende prosjekt?

Det Norge gjorde i går minnet til forveksling om det beste fra Egil Olsen, Nils Johan Semb og Åge Hareides største kamper. Vi ser at Høgmo gjenskape det beste i den norske fotballtradisjonen. Mye handler om solid, stramt forsvarsspill, knallhard løping, helhjertet overgangsspill og rå styrke og offervilje på dødball.

Når det er sagt, skal det legges til at dette laget består av så mange unge, fra 90/91-generasjonen, at det kan ha en fremtid som kan nærme seg 90-tallets prestasjoner.

Foreløpig har Høgmos Norge bare en skikkelig skalp, og vi skal ikke glemme hvordan det skjedde. Kroatia skapte tre fete sjanser på like mange minutter, før Norge scoret mot spillets gang. Derfra kjørte Norge kampen med tæl og mot. Jeg kan ikke erindre å ha sett så mange norske spillere kontre så helhjertet siden Drillos velmaktsdager. Høgmo har kommet langt når spillerne viser en så sterk dedikasjon til oppgaven.

Vi nordmenn har lange tradisjoner for å elske spillere som blør for drakten. Det gjør sannelig disse guttene, ikke minst de to som sloss nok en målløs kamp på topp i angrepet.  De har så definitivt sin andel i seieren.

Forsvaret holder nullen i kamp etter kamp. Å organisere forsvar har alltid vært Høgmos styrke, og det var slik han tok Rosenborg til mesterligaen, med god hjelp av Bjørn Hansen, da laget lå på nedre halvdel av tabellen. Høgmo ble en bedre landslagssjef den dagen han endret fokus fra å leke med sine drømmer om ballbesittelse på høyt internasjonalt nivå, til å skape et solid defensivt fundament.

I all norsk idrett har vi lang tradisjon for å bygge på det beste fra fortiden, og det er den tradisjonen Per-Mathias Høgmo nå forlenger. Han kan komme til å bli en av våre mer suksessrike landslagssjefer, men storhet består også å være ærlig på hvordan ting henger sammen. Hva med å gi sine forgjengere litt kred?

Store menn bruser ikke med lånte fjær.