BLOGG: Så flott, sier jeg da, for de som har denne muligheten til å hente en lønnet trener til en gruppe med seksåringer.

En trener som kommer fra Spania vil fokusere på ferdigheter og ikke på resultater og tabell. Han vil fokusere på individuell utvikling og ikke resultater i kamper. Han vil være opptatt av god spillerutvikling, og ikke måle den gjennom resultater han leser av en tabell.

Han vil sikkert differensiere ut fra motivasjon og iver hos barna, fremfor å bedrive utvelgelse av prioriterte barn. Slik svært mange andre i dag misforstår en breddeidrettsklubbs rolle. De tror at det laget som topper tabellene for 14-15 åringer har gjort den beste jobben med tanke på spillerutvikling. Ofte har de gjort det motsatt. De fokuserer på formasjon, fysikk, topping og resultat.

Meningsløst frynsegode

Og jeg vil tro at klubber som tillater at foreldre sponser dem, ikke tillater at deres barn skal få noe mer spilletid enn andre spillere, selv om de har bedre råd og finansierer treneren. Det finnes faktisk klubber som mener at dette er et «frynsegode» for barn av trenere: Mer spilletid og mer sentrale roller i laget. Noe som selvsagt er helt meningsløst i barneidretten mellom 6 og 12 år.

Fokus på spillerutvikling, hospiteringer og differensierte treninger, er noe helt annet enn å bedrive utvelgelse av egne barn og topping av lag.

Det er mange av oss foreldre, som i tillegg til å trene egne barn, også betaler for ekstern spillerutvikling som et supplement. Ikke fordi vi ønsker det selv, men fordi vi har barn som ønsker seg mer og bedre trening enn hva en breddeidrettsklubb evner å tilby. Barn som har denne indre motivasjonen må få holde på så mye som de selv vil.

To grusomme år

Det er viktig å skjønne forskjellen på å legge til rette for en sunn og naturlig utvikling for en ung utøver som vil være mye i aktivitet, og de tilfellene hvor foreldre realiserer egne ambisjoner gjennom sine barn. Det er mange av dem også. Da er det ikke sikkert at aktiviteten lenger er på barnas premisser.

Jeg kjenner godt til et tilfelle hvor en utøver var en av landsdelens beste i sin idrett. Fra utsiden så vi bare en dønn seriøs ungdom som vant pokal på pokal. Og bak utøveren stod en forelder breddfull og sprekkferdig av stolthet.

Man kan, uten å fornærme noen, si at denne forelderen realiserte egne ambsisjoner gjennom utøveren. Da dette idrettstalentet var gammel nok til å ta egne valg, ble det bråstopp med idretten. Omtrent på 18-årsdagen ble utstyret lagt bort og er siden ikke tatt frem igjen. Ikke engang som en fritidsaktivitet.

Alvoret fra 12-18 år tok all gleden. Uten at forelderen i dag skjønner hvorfor det ble som det ble. Utøveren har senere fortalt at de siste to årene av karrieren var grusomme, men at han/hun ikke kunne stoppe av redsel for å skuffe forelderen.

Målbonus i barnefotballen

Og dette tilfellet er ikke enestående, det er veldig mange barn og unge som forsøker å leve opp til foreldrenes ambisjoner på vegne av dem. Denne utviklingen har i mange tilfeller blitt så usunn, at det finnes foreldre som motiver barn med ytre faktorer som belønninger, penger for antall skårede mål, tekniske dupetitter og så videre.

Med andre ord, da kommer ikke motivasjonen fra barnet selv, men fra de rundt dem. Og ytre motivasjoner holder sjeldent lenge.

Skal sjekke utfallet om ti år

Jeg bifaller ideen om å ansette trenere for å gjøre de riktige grepene for god spillerutvikling. Heller det enn foreldretrenere som prioriterer spilletid og oppmerksomhet til egne barn og tillates å gjøre det i en breddeidrettsklubb.

Og så skal jeg lagre denne bloggen og ta den frem igjen om 10-12 år. For å se om dette prosjektet hadde noe for seg. Om det skapte enda større lyst for de unge håpefulle, en lyst og motivasjon til å holde på lenge nok til å bli god, eller til å finne gleden til en livslang kjærlighet til idretten selv om de ikke havner i Viking, Barcelona eller Ajax.

Det er bare å ønske lykke til.

Sportslig hilsen Roar