Han sovnet stille inn 13. mai , 79 år gammel, og blir begravet fra Hølonda kirke i dag.

Magnar var sterkt savnet da Sør-Trøndelag skikrets markerte sin 100-årsdag på Hølonda 13. mars i år, men sykdom forhindret ham i å møte fram for å ta del i jubileumsarrangementet, sammen med sine øvrige legendariske venner fra skiløperbygda fremfor noen andre i vår landsdel.

Gjennombruddet for trønderske skiløpere i nasjonal og internasjonal sammenheng kom etter den andre verdenskrig, og blant langrennsløperne var Magnar den fremste.

Han satte seg tidlig i stor respekt blant sine mange konkurrenter, og skihistorien forteller at han med sine harde åpninger innførte noe nytt i norsk langrenn. For Magnar gjaldt ikke prinsippet om å spare på kreftene til siste del av løpet.

23 år gammel vant han sitt første av fem norgesmesterskap på 50 km. Han ble også norsk mester på 30 km og i stafett for idrettslaget Leik. Under de olympiske vinterleker i Oslo i 1952 oppnådde han sine største internasjonale triumfer, med bronse på 50 km og sølv i stafetten. Samme året seiret han også på 50 km i Holmenkollen.

For norske langrennsløpere har Generalstabens vandrepokal vært det gjeveste trofeet å konkurrere om under Norgesmesterskapene på ski. Den ble satt opp første gang i 1924, og tildeles den skikrets som har det beste tremannslag på 30 km. Magnar var sammen med Edvin Landsem og Birger Overvik med på å ta det første sør-trønderske napp i pokalen i 1950. Det gledet ham meget.

Magnars langrennskarriere fikk en tragisk avslutning. Sør-Trøndelag skikrets stilte i 1954 med 16 løpere til start på 30 km i Kongsvinger, - samtlige ble premiert, unntatt Magnar.

Han var favoritten og ledet løpet tidlig. Vel én km fra mål falt han og pådro seg et komplisert lårbensbrudd. Etter fem måneder på sykehus kom Magnar hjem til Hølonda igjen, med et noe kortere ben som aldri ble helt bra. Han hadde tatt mål av seg til å være med i nye langrennskonkurranser, i NM, VM og i OL, men slik skulle det ikke gå.

29 år gammel måtte han innse at hans aktive periode som skiløper var over.

Magnars sterke interesse for skiidretten tok han med seg livet ut. Med sitt engasjement og sin erfaring var han en kilde til inspirasjon for de mange skiløpere som senere overtok arven etter ham. Ofte var han å se sammen med sin kjære Leona når store skibegivenheter fant sted.

Magnar hadde en nær og varm måte å være på som gjorde ham til en inspirerende følgesvenn i og utenfor skisporet.

Magnar Estenstad ble tildelt Holmenkollmedaljen og Gråkallmedaljen i 1953, og han ble i 1969 utnevnt til æresmedlem av idrettslaget Leik.

Magnar Estenstads mange skivenner minnes ham i dyp takknemlighet, for alt han sto for og alt han var, som skiløper og som et heltstøpt menneske. En skisportens hedersmann er gått bort, og vi deler sorgen med hans familie som han var så glad i.

Per Ottesen