Matforgiftning har de fleste opplevd. Men heldigvis går den som regel fort over. Det gjorde den ikke for NRK-eksperten.

«Så lenge vi har Liv, er det håp»

«Å, for et herlig Liv»

Bare to av Aftenposten-titlene fra jubeldagene for 16 år siden.

Den da 25 år gamle kvinnen fra Hålandsdalen tok gull på både første og siste konkurransedag.

Uventet VM-dronning

Det var litt som med Tiril Eckhoffs gulloverraskelse i Kollen lørdag. For dem som hadde sett seg blinde på resultatene tidligere den sesongen i 2000, var det helt uvirkelig at Liv Grete Skjelbreid skulle ende opp som VM-dronning.

Hun hadde ikke ett verdenscuppoeng, og i de tre sprintene hun hadde gått før VMs åpningsdag var plasseringene: 43-62-46. — Det var ikke soleklart at jeg skulle gå i og med at jeg hadde de resultatene på forhånd. Men jeg var en utøver som hadde gullmuligheter på en dag der jeg lyktes, forteller hun 16 år etter.

2000: I to år planla Liv Grete Skjelbreid at hun skulle ta denne gullmedaljen. Foto: Morten Uglum

Det hadde hun bevist ved å ta tre verdenscupseire i sesongen før. Dessuten hadde hun i 1998 lagt en gullplan hun trodde fullt og fast på. Helt til hun fikk en kyllingmiddag under en treningsleir i Frankrike seks måneder før VM.— Det tok en time, og så var jeg helt ødelagt, forklarer hun.

Den neste tiden ble et mareritt for den ambisiøse skiskytteren. Det ble mange lege- og sykehusbesøk.

Den nye Kollen-dronningen:

Bekymret lege

— Jeg var alvorlig bekymret for helsetilstanden hennes, sa landslagslege Baard Freberg til Aftenposten senere.

— Jeg dro med meg dette store deler av høsten. Jeg klarte delvis å trene bra, men fikk et tilbakefall i desember. Jeg tålte

GULLFEIRING: Liv Grete Skjelbreid vant fellesstarten i Kollen-VM. Foto: Johansen, Erik

ikke all behandlingen og hadde kanskje trent litt for mye. Da var jeg en hel måned uten fysisk trening og måtte bare ta tak i det jeg kunne gjøre noe med: det mentale og skytetrening.

Spesielt stående skyting hadde vært et problem for henne. Hun hadde fremdeles til gode å få fulle hus, men nå fikk hun orden på skytedrillen. Det var spesielt ett ord som gikk igjen i hodet hennes hele tiden: Trykkpunkt. Fingeren lå ofte litt langt fra avtrekkeren, og da ble hun litt for sen da skuddet gikk. I løpene ropte trenerne hele tiden til henne: Husk trykkpunkt, husk trykkpunkt! Hun var livredd for å glemme det ordet. Resten var automatisert.

— Jeg var slett ikke sikker på om jeg kom til å stå på startstreken i VM, men jeg hadde bestemt meg for at dersom jeg fikk muligheten, så skulle jeg ta den, sier 41-åringen.

Endelig klaff:

Fikk ekstra energi

Da hun kom inn på stadion i Holmenkollen foran sprinten, hadde hun på følelsen at hun kom til å gjøre et godt løp. Så fikk hun bare se hva det holdt til. Men så kom jubelen og heiaropene fra publikum.

— Da tenkte jeg: denne energien er min i dag.

Hun fikk ut alt, gikk et kanonløp og skjøt fulle hus.

— Da jeg kom i mål på sprinten, var jeg så utladet at jeg ikke hadde sjanse hverken på jaktstarten eller normaldistansen.

DRONNING: Liv Grete Skjelbreid ble VM-dronningen i Kollen. Foto: Johansen, Erik

Jeg kom meg litt til stafetten, og klarte å mobilisere til fellesstarten som var siste øvelse. Men det var en stor påkjenning å vinne fordi jeg hadde satset så veldig mye på den sprinten. Det var den jeg trodde jeg hadde sjanse på, sier Liv Grete Skjelbreid.

Fikk aldri panikk

Tårene trillet, og det tok litt tid før hun klarte å samle seg.

— Det var rørende. Men jeg var ikke overrasket. Jeg hadde trent masse i to år. Så selv om jeg fikk et avbrekk, fikk jeg ikke panikk. Dessuten fikk jeg altså mye bedre tid til å jobbe med ståendeskytingen enn jeg ville fått ellers.

- Hva gjorde VM-gullene med deg med tanke på selvtillit og videre satsing?

— Den største forandringen skjedde da jeg vant mitt første verdenscuprenn i Oberhof vinteren før. Jeg følte at jeg måtte vinne en verdenscup før det var realistisk for meg å tenke VM-gull på hjemmebane. Det ga meg en selvtillit som gjorde det enklere for meg å jobbe videre.

— Skiskyting har aldri vært ”alt” i livet mitt. Men det har vært en viktig jobb for meg, det har vært viktig å prestere, det har vært viktig å yte mitt beste. Å representere Norge i mesterskap er egentlig det jeg likte best med skiskyting, forteller hun 16 år etter gulldagene på hjemmebane.

Har du fått med deg disse sakene?