– Jeg var på treningsleir i Danmark, og da røk det et ribben. Jeg ble ganske forbanna, og skjønte at det var alt annet enn optimalt, sier Marvik til VG.

Det er ni dager siden 25-åringen sikret seg en VM-medalje i Jordal Amfi da chilenske Yasmani Acosta Fernandez ble slått i bronsefinalen. 25-åringen kalles «Tåsenplogen», og kunne feire Norges eneste VM-medalje bare fem kilometer unna barndomshjemmet på Tåsen.

Medaljen var en stor prestasjon, og i «moderne tid etter 1990» er det bare Stig-André Berge (bronse i 2014) og Jon Rønningen (bronse i 1991) på herresiden som har tatt VM-medalje i bryting.

«TÅSENPLOGEN»: Oskar Marvik jubler etter at bronsemedaljen er i boks. Foto: Javad Parsa

Marviks prestasjon blir ikke dårligere av at han gikk alle kampene i 130-kilosklassen med brudd.

– Det er ikke så mye å få gjort noe med, det må liksom bare gro av seg selv og smertestillende hjelper lite, sier Marvik.

Måtte holde det hemmelig

Han brukte ikke smertestillende i det hele tatt av redsel for at det skulle gjøre ham slapp. Men han klarte å holde skaden skjult for publikum, og ikke minst motstandere.

– Hadde noen av konkurrentene visst om det, så ville de ha utnyttet det rått, sier Marvik og legger til:

– Når en motstander på 130 kilo klemmer deg på bruddstedet, så vil jeg si det scorer ganske høyt på smerteskalaen.

Så ble da også finalen ekstra dramatisk. Marvik bestemte selv taktikken – at han skulle bli dømt for passivt først, og dermed ned i parterre. Det betød en meget smertefull taktikk.

– Hadde han chileneren tatt en kobling der hvor bruddet satt, så hadde jeg nok røket med, beskriver Marvik.

Men han slapp unna, og vant 1–1-kampen fordi Acosta Fernandez ble dømt passiv i andre periode. Marvik ble seierherre fordi han hadde tatt kampens siste poeng.

– Det var «russisk rulett», men heldigvis gikk det.

– Hvorfor fortalte du ikke om dette rett etter bronsefinalen?

– Nei, da hadde jeg vunnet – det var jo bare å feire og kose seg.

Gikk ned syv kilo

– Hvordan har dagene vært etter VM-medaljen?

– Jeg har hatt en spisejobb å gjøre. Jeg gikk ned syv kilo i løpet av VM, og det var ikke planen. Jeg skal helst opp på 131 kilo igjen sånn omtrent.

– Så det gjør ikke vondt i ribbeinet når du spiser deg stappmett?

– Hehe, nei – det er bare deilig.

Han har tatt seg fri fra organisert trening med resten av landslaget for en periode.

– Jeg koser meg med litt alternativ trening. Det blir mye sykling i Nordmarka, og en del vekttrening andre steder enn der jeg normalt er.

Nå er det neste store målet EM i Budapest i mars. Marvik har medalje som et klart mål, og håper selvfølgelig på gullet.

– Men jeg må operere et kne der jeg har slitt med menisken lenge, og kanskje en skulder. Det må repareres litt for å få «plogen» EU-godkjent, humrer VM-helten.

Se videoen der bryterne beskriver det mest skitne trikset: