«Imagine there’s no countries» lød det over høyttaleranlegget på Fugleredet. På matta beveget aktørene seg i velregisserte skøytebevegelser.

Fra sitt VIP-sete på tribunen nøt en av verdens mektigste menn, Russland-sjef Vladimir Putin, øyeblikket. Nasjonen hans er utestengt, men utøverne hans deltar likevel. Hjemme har han plassert over hundre tusen soldater på grensen til Ukraina. Europa er på randen til krig.

«Nothing to kill or die for», fortsatte låten.

Åpningsfest: Mens aktørene på matta gjorde skøytebevegelser, runget «Imagine» over høyttalerne på OL-stadion i Beijing. Foto: NTB

På et av de andre setene i gigantanlegget satt en nasjonsleder som i enda større grad hadde grunn til å være stolt og kose seg, Xi Jinping. Midt i en pandemi makter Kina å arrangere det som kommer til å se ut som et prikkfritt OL.

Xi Jinping har satt seg i en posisjon som kan gjøre ham til president i Kina på livstid. Han leder en nasjon der det blir begått grusomme brudd på menneskerettighetene, mot uigurene, tibetanerne og andre minoriteter. Innbyggerne hans lever med sterk sensur. Ytringsfrihet slik vi kjenner eksisterer ikke.

Alle som reiser til landet hans under OL må regne med å bli overvåket når som helst, hvor som helst. Datautstyr og telefoner blir anbefalt lagt igjen i hjemlandet. Risikoen for hacking er for stor.

Midt oppi dette skal utøverne helst late som ingenting, helst holde munn, og konsentrere seg om å leke på ski og skøyter.

Sett utenfra er det galskap, et underlig skuespill som foregår.

Nøt øyeblikket: Russlands sjef Vladimir Putin var på plass på Fugleredet under åpningsseremonien i Beijing fredag ettermiddag. Foto: NTB

De neste 16 dagene vil vi neppe få se noe som helst av det virkelige Kina om vi følger de offisielle TV-sendingene fra de olympiske leker.

Vi vil bli servert pene bilder av sportsøyeblikk i topp internasjonal klasse, der land fra alle verdens hjørner kjemper i fredelig kappestrid. Den som vinner, vil smilende gå opp på seierspallen.

Selv om vi innerst inne vet at dette kun er et glansbilde, vil det bidra til å skape et sympatisk inntrykk av arrangørnasjonen.

Slik vinner Kina og Xi Jinping utenfor egne grenser. I hjemlandet kan OL brukes til å styrke selvtilliten og egen posisjon.

Grunnidéen med de olympiske leker er fin. Utøvere fra ulike land og kulturer kan møtes for fredelig konkurranse. Det knyttes vennskapsbånd og skapes dialog. Det kan faktisk bidra til å opprettholde verdensfreden.

Men for at dette skal være mulig, trengs det ikke bare deltagere. Det er behov for en festarrangør. Her kommer aspektet vi nordmenn er nødt til å reflektere over, uavhengig av hvor berettiget og nødvendig kritikken mot Kina-regimet er.

Stolt sjef: Kinas leder Xi Jinping under åpningsseremonien. Foto: NTB

Norge var OL-arrangør sist gang i 1994. Siden da har vi konsekvent avvist idéen. Blant annet fordi det etter vår mening koster altfor mange penger.

Forrige gang det var aktuelt, handlet det om Oslo. Det var faktisk disse lekene, vinter-OL 2022, som skulle holdes i Holmenkollen og området omkring.

Norge sa nei. IOCs spesielle kravliste var blant det som ble trukket frem som utslagsgivende.

Regningen på Putins egne Sotsji-leker i 2014 fikk Erna Solberg til å ta opp temaet med IOC-sjefen. For fire år siden ble det gjort et stort nummer ut av at flere OL-arenaer i Sør-Korea skulle jevnes med jorden etter bruk.

Og denne gangen har Kinas håndtering av koronaviruset blitt et stort debattema, særlig når mange av våre egne utøvere ble rammet av viruset.

Toppmøte: Vladimir Putin og Xi Jinping møttes i Beijing før åpningsseremonien i OL. Foto: NTB

Parallelt med vår negative holdning til selv å være arrangør, liker nordmenn godt å kritisere dem som inviterer. Det skal vi fortsette med, men vi bør også tenke over vår egen rolle og mulighet til å påvirke.

Norge er et av verdens rikeste land. Vi er best i verden på vinteridrett og det er snart 30 år siden vi sist arrangerte OL. Hadde vi gått hele veien med Oslo-søknaden ville Norge sannsynligvis ha vært OL-arrangør akkurat nå.

Til Kinas forsvar skal det sies at de tok faktisk på seg oppgaven med å arrangere OL. Den eneste konkurrenten til slutt var Almaty i Kasakhstan. Resten av verden ville bare delta.

Norge er i ferd med å bli den gjerrige festdeltageren som gjerne tar imot invitasjoner, forsyner seg grovt av all mat og drikke som serveres, gjerne kritiserer samtlige festarrangører og snakker om hvor mye bedre alt var i 1994.

Det er kanskje ikke disse typene du aller helst lytter til kritikk fra?

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Foto: GLEN MUSK

Hvis det faktisk er slik at vi fortsatt ønsker å være OL-deltager og støtte opp om den olympiske ideen, er det på høy tid at Norge tar ansvar. Det handler om å få på plass et OL-konsept vi kan samles om, og med eksemplets makt vise at et mer nøkternt OL er fullt mulig i en demokratisk nasjon der du har lov til å si nøyaktig hva du vil.

Da ville kritikken vår mot andre regimer og øvrige OL-arrangører ha slått kraftigere.

Akkurat slik situasjonen er blitt nå, kan mange si det var bra at Oslo ikke fikk OL i 2022. Det ville ha vært stusselig å se Johannes Høsflot Klæbo gå i mål foran folketomme korona-tribuner i Holmenkollen-anlegget.

Men det ville ha vært langt å foretrekke fremfor scenene av Xi Jinping og Vladmir Putin på Fugleredet fredag ettermiddag.