Jeg kan hilse hjem og si at det finnes mye interessant lesestoff i regnskapene idrettsforbundet har vært så redd for å vise frem.

Her det svindyre hotellrom, kostbare middager, vin til tusen kroner flaska, flybilletter til uhørte priser, men det meste kan forklares og langt på vei forsvares.

Etter det som så langt er kommet frem i lyset, skjønner jeg ikke frykten for å vise disse tallene. Det vil storme noen dager og pampene fremstår i litt dårlig lys, men det går fort over.

Det får passere at kongemiddagen i Sotsji hadde en kuvertpris på 1200 kroner, men jeg blir kvalm av å høre at IOC-representantene ble bespist og bedrukket for det dobbelte i Norway House.

Adresseavisens sportskommentator, Kjetil Kroksæter. Foto: RUNE PETTER NESS

At norsk idrett og Oslo kommune kastet bort ti millioner kroner på smøring og ekstravaganse, er bare dumt og trist. Men det skal sies at Norway House var det billigste av OL-søkernes hus, og egentlig ganske nøkternt.

Når man gir seg denne galoppen i vold, er det lett å gjøre det på andres premisser, ikke sine egne. OL-søknaden hadde stått sterkere her hjemme, og i beste fall kunne Oslo blitt OL-arrangør, uten den motviljen som dette IOC-jåleriet skapte i den trauste delen av den norske folkesjela.

Her lærte vel norsk idrett en lekse? Det ser ikke sånn ut når det viser seg at NIF spanderte flybilletter til 135 000 kroner på Edward Hula og hans smukke Sheila, for at de skulle skrive pent om Norge og begivenheten på Lillehammer. De bodde og spiste gratis og fikk 750 000 kroner stukket i lomma. Til sammen kostet de to besøkende fra Atlanta en million kroner.

«Vel anvendte penger fordi det er viktig med den omtalen», sier norsk idretts talsmann. Jeg kjenner kvalmen stige igjen. Vi har råd til å kaste bort den millionen, men har vi råd til å la oss korrumpere på den måten? Hvis vi ikke kan få OL på rent og ryddig vis, er det bedre å tape OL-kampen enn å ha tapt ansikt fordi vi ofret våre verdier.

Idretten er en viktig forvalter av vår nasjonale identitet. Den organiserte idretten lærer opp barn og unge til sunne idealer og rettferdig konkurranse. Norske toppidrettsutøvere er forbilder for mange, og det bør norske idrettsledere også være.

Stortingspresident Olemic Thommessen inviterte til to private fester, og det var ikke akkurat hjemme-alene-fester, når man hører om fiffen som var der. Thommessen snobbet nedover, kjøpte drikkevarer på polet og serverte viltgryte. Det er noe sjarmerende med at han leverte tilbake halvparten av drikkevarene til Vinmonopolet. Men jeg hører røster som synes det var lite sjarmerende at han sendte regningen på 150 000 kroner til norsk idrett.

Alkohol er et tilbakevendende tema og norsk idrett tar kråkfot på seg selv i fylla. De snakket om at ungdoms-OL skulle handle om boller og brus, men alkoholen fløt på idrettens regning. To dager før OL-åpningen sprettet toppene Bollinger-flasker til tusen kroner stykket. Når man hører at anledningen var feiringen av en ny lukrativ sponsoravtale med samarbeidspartneren, så kan det muligens forsvares likevel?

Norsk idrett ønsker å stå for gode verdier i alle sammenhenger. Ungdom og alkohol er en av dem, og da passer det dårlig at idrettslederne spanderer alkohol for rundt 200 000 kroner på seg selv og sine gjester, mens de forlanger at utøverne skal holde seg til boller og brus. Dette med liv og lære er vanskelig for noen hver.

Nå vet vi litt mer om den verden de har levd i, og idrettslederne vet at vi får vite hva de fortærer av vått og tørt på den neste festen. Den påtvungne åpenheten vil disiplinere til å spise, drikke, reise og bo litt mer nøkternt.

Er det ikke helt greit da, at alt skjer i full åpenhet og med lyset på?