Se for deg at Markus Henriksen teipet over Adressa-logoen på RBK-shortsen i helgens kamp mot Bodø/Glimt. Eller at Roar Ljøkelsøy fjernet VG-logoen fra hjelmen den tiden mediehuset fortsatt sponset hopplandslaget.
Det er egentlig dette som skjer når Klæbo nekter å ikle seg Viaplays logo på konkurransedrakten.
Det er et drastisk grep, som vil skape bråk og trolig bli det mest diskuterte temaet når verdenseliten samles på Lillehammer denne uken.
Klæbo nekter å gå med skiforbundets nye sponsor
Skottene mellom det kommersielle og redaksjonelle i mediehusene skal være vanntett. Jeg tror ingen vil beskylde Adresseavisen for å være ukritisk mot Rosenborg, eller at VG lar være å skrive kritiske saker om fotballforbundet selv om de har betalt for å få navnet på en egen sving på Ullevaal stadion.
På bakgrunn av det kan Klæbos syn i høyeste grad diskuteres. Det vil antakelig bli stilt spørsmål rundt om Klæbo virkelig har forstått hvordan mekanismene i mediene fungerer. Samtidig vil denne saken kunne bidra til en ytterligere bevisstgjøring rundt temaet:
Hvor tette er båndene? Er det tilstrekkelig avstand, slik at det gis rom og mulighet for kritiske vinklinger i journalistikken?
Får publikum inntrykk av at det er en sminket virkelighet vi får servert når rettighetshaveren plasserer logoen sin på låret til stjernene?
Pinlig for norske langrennstrenere
Som langrenn har medieverdenen endret seg. Viaplay og øvrige strømmetjenester skiller seg fra de tradisjonelle mediene på flere måter. Blant annet ved at de ikke er mest kjent for å bedrive kritisk journalistikk. Dermed kan det være større fare for at troverdigheten forsvinner, og at Klæbo med det har et viktig poeng.
Den andre siden av saken handler om forholdet mellom Klæbo og Norges skiforbund. Sponsornekten er nok et signal om at stjernen akter å gå sine egne veier. Han lar ikke mulig bråk være til hinder for å gjøre det han mener er riktig.
Slik har det vært siden han slo gjennom og raskt viste seg å bli norsk langrenns nye gullkalv.
Allerede i forkant av forrige OL har det ulmet under overflaten. Siden 2018 har det stadig vekk kommet tegn på at forholdet har vært alt annet enn harmonisk.
For to år siden ble det store overskrifter da Klæbo ventet med å signere landslagets utøveravtale. Det har vært konflikter og frustrasjon rundt markedsrettigheter.
Så mye tjener Klæbo: – Jeg har vært for dårlig. Noe må gjøres
Med faren Haakon som manager og morfar Kåre som trener, egne store sponsorer, merkevarer og tydelig strategi på sosiale medier, har Klæbo bygget et sterkt team som i hvert fall kommersielt står fint på egne føtter utenfor landslaget, om han skulle ønske det.
Sterk kommersiell interesse og teft, stor utviklingsvilje på alle områder og med et tydelig verdiståsted, noe sponsornekt-saken synliggjør, har kjennetegnet Klæbo. I tillegg til det jeg oppfatter som et oppriktig ønske om å gjøre langrennssporten størst mulig både i Norge og internasjonalt.
Den siste tiden har det virket som partene har vært «enige om å være uenige». Klæbos valg i sponsorsaken tar konflikten et steg videre og tilbake i offentligheten.
– Det er ikke bra for noen av partene. Og for skiforbundet er dette veldig kortsiktig. Dessverre, uttaler Klæbo.
I disse setningene ligger hard kritikk mot skiforbundet fra den aller største stjernen.
Opptur midt oppi all elendigheten
Spørsmålet er hva som skjer videre. Opprettholder Klæbo sponsornekten? Får han i så fall gå helgas verdenscup på Lillehammer? Vil uenighetene legge seg?
Og det overordnede og på lengre sikt viktigste spørsmålet, som aktualiserer seg enda mer denne gangen:
Er valget om å vrake forbundets sponsor Klæbos neste steg på veien ut av det norske landslaget?