OBERSTDORF: Ja, du husker kanskje at det var et eller annet med at de norske løperne aldri reiste dit i fjor, at det på grunn av korona ble en tour uten den klart sterkeste langrennsnasjonen. Men hvem som vant, hva som skjedde?
Iversen reiser hjem: Sjefen benekter krise
Året før? Aleksandr Bolsjunov tok sin første av to sammenlagtseire, Therese Johaug vant igjen, fire år siden forrige gang.
Men noe særlig til drama?
Nei, det var jo ikke det.
Det er gjerne slik at vi idylliserer det som skjedde i gamle dager og glemmer at det også da var hverdager. Men når det gjelder Tour de Ski, har faktisk noe helt vesentlig gått tapt.
Allerede før første utgave i 2006 var konkurranse myteomspunnet. Tøffe, svært varierte, etapper nesten hver eneste dag i over en uke.
Hva i alle dager var det som skulle skje opp den bratte slalåmbakken? Det ble diskutert om det for eksempel var smart å gå med festesmurning, eller feller, under skiene på avslutningsetappen.
Etterpå, da tyske Tobias Angerer og finske Virpi Kuitunen var blitt kåret til de to første vinnerne av Tour de Ski, var suksessen et faktum.
– Ekstremt, men flott PR for sporten. Og så får vi kåret den beste skiløperen. Vinner du her, er du den beste. Det er en vanvittig konkurranseform hvor du må være god i alt, sa Tor Arne Hetland, som ble nummer fem i sammendraget.
Det var en god oppsummering.
Det hadde vært sprinter, jaktstarter og tremil dagen før den brutale avslutningen opp monsterbakken.
Knallsterk, også etter at kameraene ble slått av
– Fantastisk idé. Det kan bli gigantisk stort neste år. Alle snakker om det allerede, sa Angerer.
Han fikk helt rett.
I 2008 slo Charlotte Kalla fjorårsvinner Kuitunen i en legendarisk duell opp alpinbakken og skapte svensk hysteri. Kalla ble superstjerne.
Deretter begynte Petter Northug å prege den ekstreme konkurransen. Han hadde allerede havnet nærmest i slåsskamp med Giorgio Di Centa i italienske Asiago.
Northug fortsatte å lage overskrifter og bidra til interesse og oppmerksomhet rundt Tour de Ski, et år ved å reise rundt mellom etappene i en gedigen luksusbuss som tidligere hadde blitt brukt av Madonna og AC/DC.
Her i Oberstdorf, hvor Johannes Høsflot Klæbo lekende lett vant sprinten på første nyttårsdag, sperret Northug for konkurrentene ved å kjøre sikksakk i forkant av en bonusspurt på 20 kilometer skiathlon. Northug ble fratatt 15 sekunder og oppførselen skapte et voldsomt rabalder.
Sjefen reagerer på arrogant-uttalelse: – Generaliserende
Debatten om selve konseptet har vært bortimot konstant.
– Sisteetappen må legges om. Den er altfor tøff, mente Marit Bjørgen etter den første utgaven.
– Behold monsterbakken som den er, sa Kristin Størmer Steira.
– Seks etapper er nok, mente daværende landslagstrener Egil Kristiansen.
-Det må være åtte etapper. Minst. Ellers blir det ingen ordentlig styrkeprøve, sa han som nå følger touren tett som TV-ekspert, Petter Northug, etter å ha kjempet seg opp monsterbakken første gang i 2007.
Diskusjonen og dramaet fortsatte.
I 2011 lekte Northug seg med konkurrentene på 20-kilometeren i Val di Fiemme. Han vant samtlige bonusspurter, så inn i TV-kameraet hver gang og rettet en ny finger i været for hver spurtseier. TV-publikummet i Norge og Sverige lot seg enten begeistre eller irritere.
I tillegg kan Martin Johnsrud Sundbys enorme tremil i Lenzerheide i 2016 nevnes, spenningen da den utradisjonelle, men krevende langetappen fra Cortina til Toblach ble innført, fightene mellom Justyna Kowalczyk og Marit Bjørgen, og det årelange fraværet av norsk seier helt til Therese Johaug brøt forbannelsen i 2014.
Ikke bra dette, Klæbo
Det skjedde alltid noe. Og skjedde det ikke noe, så skapte alltids Petter Northug bråk.
Det var nytt, det var spennende og det var innovativt. Tour de Ski var en stor opptur for langrennssporten, som fikk sitt andre store høydepunkt hver eneste sesong, i tillegg til OL eller VM.
Etter at store grantrær knakk og førte til avlysning av en tour-etappe i Oberstdorf for fire år siden, er det vanskelig å finne et eneste minne som skriver seg inn i tour-historien.
Etappene er som ordinære verdenscuprenn. Ikke én distanse er på over 15 kilometer. Avslutningen er endret fra jaktstart til fellesstart. Det er kun seks etapper og ingen dramatiske jaktstarter underveis.
Det overordnede temaet de siste årene har handlet om hvilke løpere som ikke vil delta, og om stjernene som deltar faktisk kommer til å fullføre.
Magien er borte. Det spektakulære er fjernet. Internasjonalt langrenn er i ferd med å miste det fantastiske som ble skapt i 2006 og som løftet idretten.
Hvorfor det er blitt slik?
Her får Klæbo beskjeden som overrasker: – Det er sykt
Løperne og lederne må ta sin del av ansvaret. Om det ekstreme hadde blitt beholdt, for eksempel en tremil, en langetappe, eller flere destinasjoner som i starten, er sjansen stor for at flere hadde meldt avbud og at enda flere hadde hoppet av underveis.
Særlig i år der det kommer mesterskap, og særlig i et år som dette, når OL kommer så tett på.
Det internasjonale skiforbundet (FIS) har forsøkt å justere, med den følge at touren vi har i dag er blitt en mellomløsning. Ikke ei ordinær verdenscuphelg, men heller ikke det ekstreme som folket snakket om i det første tiåret.
Å fjerne romjula som tidspunkt for touren er neppe noen god idé. Det er nå muligheten for unik oppmerksomhet er til stede.
Det er full krise nå
Premiepengene er redusert, noe som svekker attraktiviteten. I sum bidrar skaper alt dette til en negativ spiral.
At konkurransen i Norge er spredt over tre ulike TV-kanaler bidrar sannsynligvis til å svekke konseptets gjennomslag i den sterkeste langrennsnasjonen.
Tour de Ski er blitt mindre viktig. For løpere og for publikum. Når det er blitt slik, tenker antagelig sponsorene på samme måte.
FIS har fått en gedigen utfordring. Hvordan skal statusen til Tour de Ski gjenreises, slik at det utmerkede utstillingsvinduet i romjula og rundt nyttår utnyttes til fulle?
Lykkes ikke skitoppene med det, har langrennssporten et stort problem.