Hver eneste morgen gjennomfører han det samme ritualet.

Gnir søvnen ut av øynene, står opp og snakker til seg selv:

«Gjermund, i dag skal jeg prøve å være verdens snilleste fyr».

Lillestrøm-kapteinen gjør det samme på kampdager, på fridager, på gråværsdager og på solskinnsdager.

«Gjermund, jeg vet at jeg aldri kommer til å bli verdens snilleste. Men jeg skal alltid prøve. Alltid. Hver eneste dag».

Lillestrøms nye hærfører

Et tog suser forbi med lynets hastighet, men ellers hersker det ro og pur idyll i et Åråsen badet i vårsol.

Trenerne diskuterer et forslag fra lokalavisen om å flytte laglederbenkene tilbake til der de en gang var, ved den gamle hovedtribunen, som har stått der siden 1978 og er ligaens eldste tribunedel.

Spillerne tusler lattermilde rundt den grønne banen av ekte naturgress for å spise lunsj. Syv poeng og tabelltopp sammen med Bodø/Glimt etter tre kamper gjør noe med en fotballklubb.

Kaptein Gjermund Åsen fikk noen advarsler da han sammen med kameraten Pål André Helland dro hit for halvannet år siden.

«Lillestrøm er en togstasjon», ble det sunget hjemme i Trondheim. En fallen kjempe som ikke har vunnet serien siden 1989.

Forventningene var ikke de største, men Åsen vet bedre nå.

Han er blitt sjefen på Åråsen. Lagkapteinen, han som setter standarden på trening, rollemodellen og den instrumentale i jakten på scoringer.

Fem av de siste målene er kommet etter forarbeid av Åsen.

– En solid og fin start for laget, oppsummerer kapteinen nøkternt.

Lillestrøm-kaptein Gjermund Åsen er mer opptatt av laget enn seg selv. Foto: Morten Uglum

Kan ikke være bitter

Han liker ikke å snakke om seg selv, men om laget. Om fotball som fag. Om kameratskapet. Om menneskene rundt seg.

Åsen bærer heller ikke nag til Rosenborg etter at trønderklubben ikke lenger ville satse på ham for halvannet år siden.

– Livet er for kort til å være bitter, sier han.

– Jeg er veldig lite opptatt av fortiden. Det er viktig at man gjør seg erfaringer og lærer av motgang, og medgang for den saks skyld. Jeg har veldig tro på at vi skal gripe dagen. Jeg har et sterkt fokus på å utnytte hver eneste dag best mulig. Ved å bli en litt bedre fotballspiller, men også bli en litt bedre lagkamerat. Rett og slett bli et bedre menneske.

Så forteller Åsen om morgenritualet der han sier til seg selv at han skal være snill mot alle andre mennesker.

– Om noen ber om hjelp eller tips, forsøker jeg å stille opp for alle som kommer til meg som privatperson.

Kaptein 24/7

Som kaptein har han gjort seg tilgjengelig overfor resten av spillergruppen døgnet rundt. Han har jo tid til det som singel mann i Lillestrøm og med øvrig familie i Trondheim.

Lagkameratene kan ringe til ham klokken 03.00 om natten. De kan spørre om å låne penger hvis de trenger de. Eller ei seng å sove i om det skulle være behov. Eller hjelp til å blokkere et skudd på fotballbanen.

Gjermund Åsen er en leder 24/7.

– Hvor har du dette fra?

– Gjennom mine foreldre. To fantastiske mennesker som har noen verdier som står sterkt i meg.

– Hvilke type verdier tenker du på?

– Det å aldri se ned på folk. Ikke tro at du er noe bedre enn andre. Være vidsynt, se alle rundt deg. Har du muligheten til å ta vare på folk eller løfte dem som har det litt tyngre, så gjør det.

Åsen forteller at han er den midterste i rekken av tre brødre. Han selv var den som vant livets loddtrekning.

Brødrenes utfordringer

Oppveksten med to funksjonshemmede brødre har gitt Åsen læring om livet.

– De fikk aldri en fair sjanse i livet, sier 30-åringen.

– Mange av de utfordringene de har hatt gjennom livet, er så mye større enn mine utfordringer.

– Hvilke utfordringer?

– De forstår hvordan ting fungerer, men gjennom oppveksten har de følt seg annerledes. Og det er ikke alltid en god følelse. Jeg har selv opplevd å være på ferie som yngre og opplevd hvordan andre har reagert på hvordan de oppførte seg for eksempel på badeland. Språket og sånne ting. Men selv om andre reagerte, brydde ikke de seg. På det tidspunktet brydde jeg meg, men gjennom sånne situasjoner lærte jeg: Hvorfor skal jeg bry meg om det? Hvorfor skal vi bry oss om hva andre folk mener? Det viktigste er at man følger veien man selv er trygg på. Utfordringer er til for å løses, det umulige tar bare litt lengre tid.

– Hvordan er det for deg å leve ut alle gutters drøm om å være fotballstjerne når du har to brødre som aldri fikk muligheten til det?

– Det er kontraster, fastslår han.

– Da jeg var 15–16 år og i ferd med å slå gjennom for Strindheim i 2. divisjon, fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg kunne være så god i fotball når mine to brødre er funksjonshemmet. Men jeg har ikke noe svar på det. Fotballen har gitt meg noen muligheter en bare kan drømme om. Men også sørget for at «det regner litt» på mine to brødre.

Da Åsen bodde i Trondheim, pleide han å kjøpe inn mat til sine brødre, som bor i hver sin leilighet.

– Når jeg ikke bor der, får de et beløp overført til hver sin konto én gang i måneden. Det er ikke vits å snakke om beløp, men det gjør det lettere for dem. De kan ha en hverdag der de kan bruke pengene til hva de vil, det skulle nesten bare mangle.

Når fotballkarrieren er over, drømmer Gjermund Åsen om å bli bankmann. Foto: Morten Uglum / Aftenposten

Åpenhet og perspektiver

Åsen synes det er viktig å være åpen om dette. For situasjonen har gitt ham mye læring. Og ikke minst perspektiv på livet.

Det kan være bekmørkt noen timer etter tap, men så er det opp med hodet. Tenke på det han kan gjøre noe med. Neste trening. Neste kamp.

– I en idrettsverden med så mye penger og heltedyrkelse: Er det en fare for å miste seg selv?

– Ja, det tror jeg. Spesielt etter at sosiale medier ble så stort. Man skal være stødig for å holde det fokuset man trenger hver dag. Men om det er den store stjernestatusen i Norge, jeg vet ikke helt ... Uansett handler det om innstilling. Om du scorer to mål, blir mett og lever på stjernestatusen i to uker, eller kommer seg på jobb igjen i morgen. Det er viktig å se hva en kan forbedre og alltid holde seg sulten. Aldri bli mett. Det er nøkkelen.

Som Ranheim-spiller i 2014 ble han tatt ut på en samling for unge ledertalenter i Trondheim. Det ble en bevisstgjøring i å lede gjennom handling og hvordan bruke ord.

– Jeg lærte å snakke på en inkluderende måte. Å si «vi» og «oss». Ikke snakke for lange setninger, men være konkret. Ofte forsterke det positive. Hvis jeg sier «nå må vi ikke miste ballen de neste fem minuttene», blir skuldrene langt oppunder ørene. Det er bedre å si: «Vi skal ta vare på ballen. Om vi mister den, kjemper vi sammen for å vinne den tilbake».

– Er det slik du løser kapteinsvervet på banen?

– Jeg prøver å formulere meg slik at ting ikke blir farlig, bygge på det positive, og gjør vi feil ordner vi opp sammen.

– Du høres ut som en fremtidig trener?

– Guttene i garderoben sier at jeg er det. Men jeg har mer lyst å jobbe i bank etter karrieren.

– Banksjef, kanskje?

– Nei, jeg trenger ikke være sjef. Min far jobbet mange år i bank, og jeg har alltid tenkt i oppveksten at jeg først skulle bli fotballspiller, så skulle jeg jobbe i bank. Jeg har planer om å studere økonomi/administrasjon. Etter hvert ...

Livet etter karrieren

Han nyter fotballivet, meg gruer seg ikke til A4-livet etter karrieren.

– Jeg tror også det kan bli et fint kapittel. Jobbe i bank, kjenne på fredagsfølelsen, slå på grillen, ingen kamp å forberede i helgen. Det er også litt av min drivkraft, at det også blir fint etter karrieren.

Men han er ikke der enda. Åsen er fortsatt veldig sulten. Fortsatt ser han kampene i reprise samme kveld som de er ferdigspilt, fortsatt setter spilleren med den enorme treningsmoralen standarden på øktene, fortsatt gleder han seg over vennskapet i en garderobe.

– Penger klarer ikke å erstatte kameratskap. En seier etter å ha mestret en treningsuke sammen med kompisene dine, der vi har kriget og ofret oss for hverandre, en ordentlig lagseier ... Gi meg en milliard, men jeg bytter det ikke bort!

– Ikke mot en milliard?

– Nei, den følelsen etter slike seire, det er minner jeg tar med meg helt til jeg går i graven.

– Hvor nær har du vært et utenlandseventyr?

– Jeg har vært nær flere ganger, men jeg kjenner at det sitter veldig langt inne.

– Fordi?

– Det er sikkert større sportslige utfordringer enn i Norge. Det er fetere bankkontoer enn i Norge. Men å oppleve mestring og utvikling sammen med vennene har ingen pris for meg. Penger kommer, penger går, en karriere varer i 10, 15 eller 20 år, og når skoene er lagt på hyllen, må man i en vanlig jobb. Hvis man da ikke har vært utenlands, tjent masse penger og kan leve det livet man vil. Men for meg er mestring og utvikling med kameratene mine viktigere. Jeg gleder meg til et normalt liv og en normal jobb etter karrieren. Jeg har et normalt syn på alt. Jeg trenger ikke jakte de store pengene.

Svarer Gjermund Åsen. The Normal One. Men likevel en kaptein utenom det vanlige.