Det store spørsmålet etter at Chris Froome satte nye rekorder for hvor mye Salbutamol det er mulig å få inn i kroppen er dette: Kan vi stole på hva som foregår i sykkelsporten, eller kan vi stole på noen som helst innen toppidretten.

Ja, jeg vet at Froome ikke er dømt, og det er ikke sikkert at han blir dømt heller. For Team Sky vil sette alt inn på å redde seg ut av denne situasjonen som faktisk truer lagets fremtid og eksistens.

Hvis det er noen som har ressurser å sette inn i en krise, så er det Team Sky.

Hvis det er noen som har kompetanse å sette inn i sykkelritt, så er det også Team Sky. De har det beste testapparatet, de beste medisinske apparatet, de beste legene og de beste syklistene.

I dette tilfellet var det de beste av de beste, lege og mestvinnende syklist, som klarte å sprenge grenseverdiene for opptak av salbutamol i kroppen.

Adressa-kommentator Kjetil Kroksæter. Foto: RUNE PETTER NESS

Kjempebom i doseringen

Chris Froome har vært astmatiker siden han var barn, men holdt det hemmelig i det lengste. Nå bruker han astmaen for alt det er verdt i et forsøk å forklare den positive dopingtesten.

Det som undrer medisinsk personell er hvordan Froome kunne ha dobbelt så mye salbutamol i kroppen som tillatt. Det er mye, så mye at det bare kan kalles en kjempebom i doseringen.

For det er ikke slik at man inhalerer dobbelt så mye og måler dobbelt så mye av stoffet i urinen.

På grunn av fysiologiske prosesser som forbrenning, kommer bare en liten del i urinen. For å måle dobbelt så mye, må man kanskje ta inn ti eller 20 ganger så mye.

Kinkig spørsmål

Froome, som har fått unntak (TUE) for å ta astmamedisin, forklarer at han følte seg tett og økte dosen litt. Han fulgte legens råd og «utøvde den største forsiktighet» med doseringen.

Hvordan det kunne ende med ekstremt høyt innhold i urinprøven, er spørsmålet Sky må finne en troverdig forklaring på.

Et annet spørsmål som blir litt kinkig her, er dette at en idrettsutøver med alvorlige pustevansker, kan kjøre fra sine argeste konkurrenter i de bratteste bakkene.

Froome driver med en ekstrem idrett som setter store krav til lungekapasiteten. En utøver med nedsatt pusteevne avgjør de største rittene i de bratteste og mest krevende bakkene. Fire ganger har astmatikeren Froome vunnet Tour de France.

Den positive dopingprøven i Spania Rundt, ble påvist på etappe 18 i den avgjørende fasen av rittet. Dagen før tapte Froome 42 sekunder til konkurrenten Vincenzo Nibali. Neste dag, etter litt ekstra inntak av astmamedisin, slo han rivalen med 21 sekunder og tok tilbake ledelsen. Dette skjedde altså midt i et astmautbrudd.

Er det rart noen stiller spørsmål om det er en fordel å ha sykdomsplager når du driver toppidrett?

Jakten på «marginer»

Sykkelsporten er hardt ute å kjøre. Om man trekker en linje bakover, ser man at de største navnene er Chris Froome, Sir Bradley Wiggins og Lance Armstrong.

Armstrong har innrømmet bruk av Epo gjennom sin lange karriere. Wiggins ble frikjent fra dopinganklagen, men det er kjent at han også hadde unntak (TUE) for å bruke et stoff som hadde positiv effekt på yteevnen. Team Sky har vært flink til å skaffe sine utøvere unntak fra reglene.

Vi skal vokte oss for å forhåndsdømme og vi skal ha respekt for at noen kan trenge hjelp for sykdomsplager, men det er noe med den utstrakte bruken av astmamedisin i toppidretten som skader idrettens anseelse.

Dessverre, vil jeg si, har Norge gått foran med å utforske gråsonene på dette området.

Martin Johnsrud Sundbys navn dukker stadig opp når utenlandske medier omtaler Froome-saken. Han gjorde som Froome, økte dosene og målte høye verdier.

Det ubehagelige er at den evige jakten på «marginer», gjør at toppidretten fremstår stadig mer usunn.

Hør siste episode av Rasmus & Saga: