Foran det store vinduet i toppetasjen hos Riiber og et like stort vindu hos nabo Jørgen Graabak under, henger et svært norsk flagg på hotell Edelweiss.
Der holder kombinertlandslaget til. De har vunnet alt de har stilt opp i til nå. Lørdag skal gutta ha sitt stor bakke-renn.
– Jeg er veldig heldig som har en kone som gjør denne hverdagen mulig, sier mannen som har vunnet tre gull til nå.
– Vi har et skikkelig bra teamsamarbeide hjemme. Hun tar den store delen av kaken for at jeg skal kunne trene og forberede meg mest mulig. Hun vet at dette er en engangsgreie som ikke kan settes på vent, sier han om Sunna Tryggvadottir (26).
Riiber sier det sånn:
– Jeg har vært heldig med partneren jeg fant.
– Hvordan har det å få barn endret deg?
– Etter at jeg fikk barn har jeg vært flinkere til å prioritere å trene riktig og bruke tiden riktig. Tidligere var jeg noe mer utforskende på trening og kunne dra det litt for langt, og det endte opp med mer problemer enn suksess. Men etter at vi fikk Ronja, er jeg veldig fokusert og til stede på de øktene jeg gjør og flinkere til å koble ut og begrense trening og idrettsaktiviteter. Det gjør at jeg blir mer robust.
Den lille familien har etablert seg på Lillehammer, noe som er praktisk av mange grunner.
– Vi har svigerforeldre som bor der og som bistår når de kan. Også søsteren til Sunna er også til stor hjelp og er mye til stede. Når Sunna trenger avlastning, er det veldig fint å få hjelp fra dem. Og min mor og far vil gjerne ha besøk i Oslo og ta hånd om Ronja.
Så oppsummerer Riiber:
– Dette er et stort familieprosjekt.
Rett før VM ble de rammet av sorg da Jarl Riiber mistet begge besteforeldrene på samme dag. Den 6. februar sovnet både Harald Riiber (92) og Suzanne May Riiber (90) inn.
Bare moren og faren er på plass i Planica nå. Også broren Harald har vært der - for å lage dronebilder i hoppbakken.
– Er det hardt å kombinere å være småbarnspappa med å være verdens beste kombinertløper?
– Det har vært mest utfordrende i år. Jeg har slitt mye med skader - overbelastning på skuldre og rygg, noe som er naturlig at skjer i løpet en karriere.
– Og hele karrieren har jeg lett blitt syk. Når pandemien slipper opp, og det egentlig blir en epidemi uten restriksjoner, så blir jeg litt felt av det. Jeg har prøvd å skjerme meg litt fra familien, uten at det hjelper heller. Jeg ble syk selv da jeg var to uker i karantene. Det har gjort at denne sesongen var veldig tøff fram til dette mesterskapet. Det startet enormt bra, men så måtte jeg kaste inn håndkleet da jeg ble syk etter verdenscupen på Lillehammer. Og det er ikke familiens feil!
– Så drømmen er å slippe å bli syk?
– Ja, denne vinteren har jeg måtte prioritere hardere for komme tilbake i VM-form. Jeg håper at neste sesong behandler meg penere, sånn at jeg kan ta hånd om familien og karrieren på en balansert måte.
– Jeg har jo lyst til å hente i barnehagen og sånn, men det får jeg ikke gjort.
Problemene har på mange måter stått i kø foran VM. Sykdom og en trøblete skulder, og i januar ble han rammet av en parasitt. Det gjorde oppkjøringen til VM særdeles trøblete.
Foran OL i fjor ble Riiber rammet av positiv corona-test. Det har vært mye uflaks gjennom årene. Og da Tyskland protesterte mot Riibers opptreden på siste etappe på stafetten, var det mange som fryktet at han igjen skulle være uheldig.
– Det var hårfint i stafetten, men jeg føler heller at problemene oppsøker meg, det er ikke jeg som er problemet, smiler han.
– Det er alltid mye spenning knyttet rundt meg, konkurrentene mine har skuldrene opp under ørene når jeg er i nærheten. Og spenning ble det også på stafetten her i Planica.
– Det går mange historier at du er distré. Har du forandret deg etter at du ble pappa?
– Du blir jo mer voksen, du får mer rutiner og erfaring. Jeg blir roligere og roligere for hvert år. Nervøsiteten går ned. Når du kommer inn i verdenscupen som 16-åring, så er det naturlig at spenningsnivået er høyt og feil oppstår. Når jeg i tillegg vinner renn i ung alder, så blir det mye fokus på meg. Folk følger mine steg. Alle på laget har gjort samme feilene som meg, men det blir ikke fanget opp på samme måte. Jeg tror forskjellen ligger der.
Bare 18 år gammel vant Riiber for første gang et verdenscuprenn - attpåtil hjemme i Holmenkollen. Allerede året før var han på pallen i Seefeld.
– Du er ikke mett på gull?
– Nei, absolutt ikke. Jeg er alltid like lysten på å vinne skirenn. Det er det jeg jobber hardt for hele året. Jeg tror jeg har mer energi inne.
Jørgen Graabak mener at Riiber også burde ha stilt i spesielt hopprenn.
– Han er helt klart god nok til det, sier OL-kongen Graabak.
– Du kunne jo presset Halvor Egner Granerud?
– Jeg og Halvor har vært konkurrenter siden vi var små gutter og hoppet i 20-årsbakker. Vi var vel syv-åtte år. Vi var best i hopp og kombinert. Det var en viktig konkurrent å ha for å komme til det nivået vi begge har i dag, sier Riiber.
– Du angrer ikke på valget om å satse på kombinert?
– Nei, det var naturlig for meg. Jeg har alltid likt å gå på ski. Treningsviljen har alltid vært stor. De gangene som tankene har gått mot hopping, har det ofte vært på grunn av skader eller sykdom som har gjort at det kunne være en fin vei å gå - men så har jeg fått kroppen på stell igjen og fått fart på langrennsskiene. Da er det ingenting som motiverer meg mer enn å gå kombinertrenn.
Lagkompis og konkurrent Jens Lurås Oftebro (22) er klar på at Riiber er stor favoritt i lørdagens renn.
– Han har ikke vært så god i verdenscupen i år, men da har han vært syk og ikke 100 prosent. Nå er han best. Jeg håper å Jarl kamp, men det blir vanskelig.
– Hvor stor er han utenlands?
– I Tyskland er han ganske stor. Kombinert er stort i Tyskland. Da Johannes Rydzek vant alle de fire kombinertgullene i Lahti i 2017, ble han kåret til årets idrettsutøver. Det blir nok ikke Jarl i Norge selv om han skulle ta fire gull her. Sånn sett er han større i Tyskland. Men Norge har fokus på andre idretter. Det er litt synd for oss, men vi håper å bygge opp kombinert enda mer.