Det er noen ting vinneren av Aftenpostens gullmedalje skjønner at han aldri kan endre.
Én av dem er mennesker, eller nærmere bestemt: måten stygge meldinger slenges på internett.
Som en av verdens beste spillere i en av verdens gjeveste idretter, merker han hvordan nett-trollene opererer. I sommer tok han en lengre pause fra sosiale medier.
– Jeg vil ikke si det var for mye å ta stilling til, men når det skjer hver gang man taper en kamp det forventes at man skal vinne ... Det er greit at jeg får drapstrusler og meldinger om hvor dårlig jeg er. Men når familie og venner får det, blir det for dumt. Det er et litt giftig miljø å være en del av, fastslår han.
– Jeg syntes det var ganske behagelig med en pause. Samtidig er det jo fremtiden. Det er ikke sånn at man kan hindre at sosiale medier finnes. Man kan se mye gøy der, høydepunkter fra tennis og golf hvis man følger sånne sider. Men samtidig er det umulig å unngå drittslenging også, sier Ruud.
I 2022 oppnådde han mer enn de fleste tennisspillere gjør i løpet av en lang karriere.
Men det er ikke bare ferdighetene som gjør at idrettsverdenen har fått opp øynene for Casper Ruud.
Vil gi noe tilbake
Tennisstjerner er ettertraktede. Både hos medier, sponsorer og ikke minst fans. For Casper Ruud har populariteten bare vokst i løpet av det eventyrlig året.
Det blir tydelig når han møter opp i Oslo Tennisarena på Hasle for å motta Aftenpostens gullmedalje. En flokk med unger er tilfeldigvis i samme rom.
«Gratulerer med dagen, Casper!» roper flere. De har fått med seg at han fyller år bitte lille julaften.
Livet som tennisstjerne er travelt. Det går stort sett i trening, reising, konkurranse og hvile. Store deler av året tilbringes på hotell. Likevel tar han seg tid til andre ting.
Nylig spilte han flere showkamper med barndomsidolet Rafael Nadal i Sør-Amerika.
I desember arrangerte han gratis tennisfest for barneskoleelever i Trondheim sammen med laksemilliardær Gustav Magnar Witzøe.
I februar er han med på å arrangere Casper Ruud Open i Oslo, en gratisturnering for litt større barn. Også da vil de håpefulle flokke seg rundt 24-åringen fra Snarøya.
Ruud ønsker å gi noe tilbake til Tennis-Norge. Han vil vise at man kan satse på sporten, selv når man kommer fra et land der mange fortsatt trives best med ski på beina.
– Jeg håper jeg kan plante noen frø hos noen som kanskje vil prøve å bli proffe tennisspillere en gang i fremtiden. Alle kan ikke bli det, men om flere tenker det, er det hyggelig – og kanskje noe som kan være morsomt her i landet.
Gjorde som forbildene
Drømmen som ble sådd da han var guttunge, utviklet seg til et mål. Som tolvåring bestemte han seg for å bli tennisproff. Mor og far gikk «all in» med sine ressurser og tid for å hjelpe ham.
I år kom milepælene på rad og rekke. I French Open nådde han finalen og tapte mot idolet Nadal. Noen måneder senere var han i sin andre Grand Slam-finale, da mot Carlos Alcaraz i US Open. Ruud avslutter 2022 rangert som verdens tredje beste spiller.
Du kan legge en rekke sterke turneringsresultater til den listen. Og 12 dager etter US Open spilte han med resten av eliten under den prestisjetunge lagturneringen Laver Cup i London. Nadal og Roger Federer tørket tårer da sistnevnte avsluttet karrieren. De to pokalgrossistene har vært sportslige rivaler. Deres høflighet har vært til inspirasjon for Ruud.
Nå følger han i rollemodellenes fotspor. Etter sesongslutt vant han Det internasjonale herretennisforbundets (ATP) Stefan Edberg-pris for god sportsånd. Siden 2004 har Nadal eller Federer vunnet den hvert år. Ruud er den første som bryter rekken. Han ble stemt frem av kollegene sine.
– Man vil jo alltid vinne og slå motstanderne. Men man kan prøve å gjøre det på en fair måte, ikke ved å være ufin, sleip og tøye reglene. Så har man sett litt de siste årene at spillere går amok på dommere, noe som jeg synes er unødvendig. Dommeren er menneskelig og kan gjøre feil. Jeg gjør masse feil hver gang jeg spiller, sier han.
– Det er lett å kritisere andre
Ruud tar sjelden av på banen, hverken for vunne eller tapte poeng. Nadal og andre spillere har gjentatte ganger hyllet væremåten hans. I US Open-finalen ga han Alcaraz ett poeng, etter at dommeren ikke la merke til en dobbeltsprett på Ruuds halvdel.
Hvordan klarer han sånne ting, selv når det gjelder som mest?
Hvor stammer verdiene fra? I tiårsalderen var han selv sutrete da han tapte. Tårene kom fort.
Tilbakemeldingene fra dem rundt var klare: fokuser på tennisen.
Før intervjuet med Aftenposten har Ruud treningsøkt i nasjonalanlegget på Hasle. Svetten siler etter timer med fysisk anstrengelse. På sidelinjen står Pedro Rico. Spanjolen var Ruuds trener i tenårene. Han ga det norske talentet klar beskjed:
– Han sa: «Hvis du vil bli topp 50 i verden, vil hver kamp kreve såpass mye fokus og energi at du ikke har råd til å kaste bort 2–3 prosent av energien på å være sur. Cut it out. Fokuser på neste ball. Går det dårlig, så går det dårlig.»
Rådet ble tatt på alvor. Noen utbrudd kan komme, men det er uunngåelig når man ofrer så mange timer for å bli best. Generelt synes han folk bør oppføre seg bedre overfor hverandre. Spesielt dem som skriver mye på sosiale medier.
– Det blir på mange måter en stor plattform for mobbing. Det er lett å sitte i sofaen, ha meninger og kritisere andre uten peiling på hva ting egentlig dreier seg om.
Taleren
Ungene i tennishallen på Hasle er ivrige og fulle av energi. Det er mye lyd mens Ruud snakker. Han snur seg mot dem:
– Hvis dere er stille i en halvtime, skal alle få bilde etterpå, sier han og smiler lurt.
De unge lovende hører selvfølgelig på ham. Det er mange som har lagt merke til Ruuds taleevner det siste året. Etter finaletapet mot Nadal i Paris hyllet han sin overmann i takketalen. Det satte publikum pris på.
«RUUUD!» ropte de anerkjennende.
Da han pratet etter nytt finaletap i New York noen måneder senere, sa han også de rette tingene. Kampen ble spilt på dagen 21 år etter 11. september-angrepene mot USA. Ruud åpnet talen på Arthur Ashe-banen med en hilsen til alle som hadde mistet noen. Igjen ropte publikum navnet hans.
– Jeg elsker ikke å holde taler foran mennesker, men i Grand Slam må man bare akseptere at man må. Man har jo vært der ute noen timer før. Så å si noen ord er kanskje ikke så skummelt likevel. Det er nesten bedre å snakke foran noen millioner TV-seere enn foran 20 stykker. Det var nesten verre å holde foredrag på skolen enn å snakke foran 20.000 på Arthur Ashe og alle som ser på TV.
– Det er mer personlig i klasserommet kanskje?
– Ja, det blir det. Hvem skal man se på i klasserommet? Han, hun eller læreren? På et stadion kan du se hvor som helst. Det er såpass mange som sitter der, at det kan være en fordel.
Rafael Nadal var det store barndomsidolet. I juni var han motstander i French Open-finalen.
I US Open ble det nytt finaletap, men igjen skaffet Ruud seg nye fans.
Under ATP-sluttspillet i Torino møtte mange opp for å ta imot Ruud og resten av verdenseliten.
Går hardere til verks?
Ruud kom seg også til den gjeve finalen da sesongen endte med ATP-sluttspillet i Torino. Også der ble det tap, mot Novak Djokovic. Igjen sjarmerte han publikum.
Men selv om han er høflig og veltalende etter finaletap, svir nederlagene. Han går ikke nødvendigvis inn i 2023 med forventninger om bare å kline til med nye Grand Slam-finaler, men tapene i de tre store finalene funker som motivasjon.
Om han befinner seg i lignende posisjoner igjen, kan det hende vi får se en litt annen Ruud. 24-åringen har antydet at han vil være mer aggressiv i spillet på de viktigste poengene. Han trekker frem ett poeng fra US Open-finalen mot Alcaraz.
Ruud hadde settball og kunne gå opp i 2–1-ledelse da Alcaraz servet. Begge kjente på nervene. De visste hva som sto på spill. Om Ruud vant poenget, kunne det fått store konsekvenser for finalen.
På settballen valgte Ruud å returnere Alcaraz’ serve med et slag som hverken var «dypt, aggressivt eller bra nok». Alcaraz ga alt og kom frem til nettet, der han etter noen slag vant poenget. Spanjolen sikret seg settet i det påfølgende tiebreaket.
Ruud husker fortsatt hele ballvekslingen i hodet. Når man veier fordel og ulemper i slike tilfeller, er det ofte tryggere å fokusere på å klare å returnere motstanderens serve og så jobbe seg inn i poenget, fremfor å gå for det helt store umiddelbart.
– I det tilfellet må man gi kudos til ham som går for det ved å komme på nett. At jeg ikke turte å gå for det den gangen, gjør kanskje at jeg neste gang tenker: «Fader, kanskje jeg taper hvis jeg gjør det trygt igjen.» Da er det kanskje bedre å tenke at vi går for det. Da kan du i hvert fall si at du turte det. Akkurat det klarte jeg ikke i det tilfellet. Det er kanskje noe jeg kan trene og utfordre meg selv på. At jeg går for det, fremfor å «safe» på såpass viktige baller.
– Vinnerviljen er kanskje større enn folk tror
Ruud ønsker selvfølgelig å vinne, men er også opptatt av å vise god sportsånd og respekt for motstanderne. Enkelte mener han viser for mye respekt. Paneldeltagerne i populære «The Tennis Podcast» har «beskyldt» ham for å være for snill. Det samme diskuteres på diverse tennisforumer.
– Hvordan opplever du det? Er det urettferdig?
– Nei, altså ... Jeg er veldig dedikert og prøver alltid å forbedre meg. Vinnerviljen min er kanskje større enn hva folk tror, fordi jeg er den jeg er på banen, og ikke brøler eller viser altfor mye følelser til enhver tid. Men sånn som i dag har jeg lagt ned fire og en halv time med trening, fordi jeg har lyst til å bli bedre. Jeg gjør det fordi jeg elsker å konkurrere og at jeg ønsker å være i god nok form til å kjempe mot de beste.
Ruud er tydelig: Dedikasjonen, viljen og seierslysten er minst like stor hos ham som hos andre. Men måten man kommer seg til seier, behøver ikke være lik for alle.
– Jeg kan ikke gjøre det på akkurat samme måte som Federer eller Nadal. Jeg gjør det på min måte. Om folk synes det er for snilt, rolig eller beskjedent, får de synes det, men jeg føler at det går riktig vei. Jeg har spilt tre av de fem største finalene i år, så man kan ikke være for kritisk.
Idrettsutøvere og offentlige personer får ofte høre det på sosiale medier og andre steder. Folk har lett for å kritisere. For Ruud er det viktigste hva han selv føler, og hva støtteapparatet hans mener han kan forbedre.
– Alle kan ha en mening fra sofaen og tro at den er riktig, men det er svært sjelden en «sofagris» har rett, sier Ruud med et skinnende glimt i øyet.
Livet er hektisk. Norges tennisstjerne rekker en kjapp julefeiring hjemme før han reiser videre til Australia på sesongoppkjøring. Etter intervjuet med Aftenposten må han skynde seg videre.
Men han holder løftet sitt til de oppmøtte barna i Oslo Tennisarena. Gleden hos de små er enorm når deres store helt tar seg tid til både selfies og autografskriving.
Det er ikke altfor mange år siden han var en av dem selv. Nå er det Casper Ruud som får de minste til å drømme.