– Det har vært tungt, veldig tungt. «Mørkt» er et godt ord å bruke, svarer hun på spørsmål om tiden etter at hun i mai i fjor pådro seg skaden som skulle vise seg å være den første i en lang rekke smeller og tilbakeslag.
– Jeg måtte gå noen veldig tøffe kamper i hodet mitt. Mot slutten spurte jeg meg selv om kroppen min var lagd for dette, tilføyer Henriette Jæger.
«Mot slutten» er ikke så lenge siden. Da var hun i tvil om hun sammen med sin trener og mor Unn Merete Lie Jæger skulle reise til U20-VM i Colombia. Nå - etter en 30 timer lang hjemreise - er hun «veldig, veldig glad for at vi dro.»
Hun var riktig nok ikke i fysisk i stand til å konkurrere i mangekamp. Det er hennes øvelse, og den hun satte verdensbestenotering i for U18-utøvere for to år siden.
Henriette Jæger spurtet imidlertid inn til en sensasjonell 4. plass på 400 meter i kolombianske Cali med tiden 52,23. Det er norsk aldersrekord, kun 59/100 bak Amalie Iuels norske rekord 51,64.
– Jeg hadde i min villeste fantasi trodd det, med tanke på det som har skjedd den siste tiden, vedgår Unn Merete Lie Jæger - også med tanke på at datteren er tatt ut til å løpe 4x400 meter stafett for Norge i München-EM neste uke.
Her er det som er skjedd:
I en mangekampkonkurranse i østerrikske Götzis i mai i fjor fikk hun vondt i foten under 800-meteren. Diagnosen lød «nerve i klem».
– Vi trodde ikke skaden var så omfattende, sier Unn Merete Lie Jæger.
Tre uker senere i Tyskland «smalt det» på korthekken. Det ble konstatert tretthetsbrudd i foten. OL-kvalifiseringssjansen gikk ad undas. Etter en sommer på krykker, trente hun bra fra september og frem til desember.
Da begynte Henriette Jæger ifølge mamma og trener Unn Merete å trene med piggsko innendørs.
– Da smalt det til igjen, i samme fot, nærmest sukker hun.
– August var for tidlig (å starte treningen). Ting så veldig mørkt ut. Jeg var redd det skulle skje en gang til, sier Henriette Jæger.
Unn Merete Lie Jæger sier hun ikke vil legge skyld på noen. Men hun mener mer hjelp fra eksperter på idrettsskader ville medført at de hadde gjort ting annerledes. I april i år var Henriette Jæger fortsatt plaget av «smårusk» og sykdom. Foten hennes var fortsatt øm, og så kjente hun det samme i muskulaturen på baksiden av låret. En planlagt konkurranse i juni måtte utsettes. I juli løp hun på Bislett for å kvalifisere seg for U20-VM.
– Jeg tror ikke jeg skal referere til all frustrasjon vi har vært gjennom. Det har vært tøft, å være mamma og trener - og for en 18 til 19-åring. I den alderen er ett år en evighet, sier Unn Merete Lie Jæger.
– Jeg er sikkert den mest utålmodige personen som fins. Det jeg har vært mest redd for, er at hver dag er dyrebar når det gjelder trening - og du er redd for å gjøre feil. Jeg har veldig respekt for de som har vært gjennom dette. Det er noe helt annet å stå i det, enn å se det utenfra, sier Henriette Jæger.
– Det er lett å glemme det vanlige livet. I russetiden tenkte jeg på treningen dagen etter, at jeg måtte stå opp klokka åtte for gjennomføre den, tilføyer hun.
– Det som skjedde nå var ekstremt velkomment, sier Unn Merete Lie Jæger med tanke på junior-VM og uttaket til senior-EM.
På spørsmål om når hun realistisk sett tror datteren vil være klar for å konkurrere i mangekamp, svarer hun først neste år. Henriette Jæger håper det kan bli til høsten, mamma og trener Unn Merete er «veldig, veldig redd» for at hun vil risikere å rive en liten skade opp igjen.
– Hekkeløp er farlig, understreker hun.
Henriette Jæger føler hun har kontroll på det meste, unntatt lengde - fordi der satser hun på «det benet».