Kasper Junker blir inntil videre værende i Bodø/Glimt, mot eget ønske. Helt til mandag kveld ble det jobbet for en utenlandsovergang for den danske toppscoreren. Bud med totalramme på 15, 20 og 25 millioner ble avslått, noe som endte med en bortimot uforsonlig krangel i full offentlighet på «deadline day».
Hele 2020 var en triumfferd fra A til Å i Bodø. Rekordene falt en etter en på veien mot tidenes mest suverene seriegull i norsk fotball. Det finnes vel knapt en fotballekspert eller supporter som ikke har hyllet dette laget. Selv vi i Tromsø må bite i det sure eplet og erkjenne at vi ble imponert, uten at vi heiser flagget i gult av den grunn.
Faktum er at slike resultater undertrykker interne problemer som ligger i alle klubber. Og det skulle bare mangle. At Glimt kom til å få en nedtur er ikke overraskende. Men at vi knapt hadde kommet inn i 2021 før det ble bråk trodde jeg ikke.
Konsekvensen av Glimt-suksessen er at spillerne blir attraktive for utenlandske klubber. 27 mål på 25 kamper gjorde Kasper Junker til Eliteseriens toppscorer, med tall du må tilbake til Sigurd Rushfeldt og Harald Brattbakk på slutten av 90-tallet for å finne maken til.
Litt av en overgang for en spiller som høsten 2019 scoret seks mål på 12 kamper for Stabæk, og på ingen måte hadde lyktes i danske Horsens før det.
26. januar smalt han av kanonen. Junker fortalte i VG hvordan han følte seg lurt av Glimt-ledelsen etter at de hadde takket nei til et bud fra Serie A-klubben Crotone på 15 millioner.
«Avtalen var at jeg skulle komme til Bodø, få ut potensialet mitt, og så skulle jeg videre. De sa at «hvis du scorer 20 mål, så sender vi deg av sted». Jeg scoret 27 mål. Det var på grunn av den lovnaden at jeg syntes Glimt var interessant. Jeg skulle opp, levere, boom, så er det videre. Det har nærmest vært hele min motivasjon for å gjøre det så godt. Nå tenker jeg «for faen, hvordan motiverer jeg meg til neste sesong hvis det bare er tomme ord?,» sa Junker til avisen.
Noe han fulgte opp med å spørre «Hvor grådig går det an å bli?», med tanke på at et salg trolig minst ville firedoble summen på tre millioner kroner som Glimt betalte for et år siden. Og ordkrigen eskalerte, da den offentlige skittentøysvasken mellom Glimt og Junkers agent fortsatte mandag kveld. Til et nivå som gjør det vanskelig for Junker å komme tilbake til Bodø.
Reaksjonene etter Junkers første VG-sak var ikke overraskende. Forutsigbart nok tapetserte hysteriske Glimt-supportere sosiale medier med forsvarstaler for sin egen klubb. Uten at Glimt-supporterne er unike her. Dette ville fort vært tilfelle også her i Tromsø, i en lignende situasjon.
Mange har lett for å støtte en stor og sterk klubb mot en enkelt spiller. I dette tilfellet er det ingen grunn til å mistro Kasper Junkers uttalelser. Han føler seg direkte ført bak lyset.
Også ungguttene Sebastian Tounekti og Kent Malic Swaleh har den siste uka offentlig snakket om sin misnøye med Glimts salgspolitikk. Førstnevnte ble nektet en overgang til Groningen der salgssummen var på fem millioner kroner.
Glimt-toppen Frode Thomassen har flere ganger gjentatt at klubben ikke er fornøyd med budene som er kommet på Junker. Det er ikke vanskelig å forstå presset han lever under, nærmest drevet fra skanse til skanse i et spill han ikke kunne vinne. En del av en slik jobb er å erkjenne når et slag er tapt, og deretter gjøre det beste utav det. Thomassens problem oppstår like fullt fordi Glimt står på sitt. Utad oppfattes de som uryddige, arrogante og direkte stormannsgale når de sier nei til gigantbud i norsk standard.
Junker var lovet å gå videre, dersom han leverte i fjor, en forutsetning for å komme til Bodø. Det gjorde han, tilbudene kom, og likevel var svaret nei. Dette vil åpenbart få spillere på vei inn til å tenke seg om en ekstra gang.
Ideen om at en spiller skal respektere kontrakten sin til enhver pris, uten å mukke, er avleggs. En nostalgisk tanke, som i stadig større grad hører til i fortiden. Spillere og agenter har flere pressmidler enn tidligere, når de mener klubben bryter en muntlig lovnad om en overgang. Som å snakke ut i VG eller andre medier.
Det er ikke på noen som helst måte synd på Bodø/Glimt. Suksessen har åpenbart sendt dem inn på en arena de tydeligvis ikke behersker, nemlig i rollen som en vinnende klubb med attraktive spillere. Forståelsen av at også Bodø/Glimt alltid vil måtte selge spillere videre, virker til å ha blitt avglemt et øyeblikk. Et seriegull har ikke endret på statusen som en liten fisk i en stor dam. Dramaet rundt Junker har derfor sørget for en enkel lærdom, både for Glimt og andre klubber.
Ikke lov spilleren en overgang i kontraktstiden, hvis du ikke kan holde det. For inntil videre er det i Norge ikke lov å avtale fremtidige overgangssummer i avtaler med spillere. Dermed blir uoffisielle og muntlige avtaler desto viktigere. Og skaper grobunn for saker som vi har sett med Junker.
Jeg tror mange klubber blir «grådige», når de aner en stor overgang. Lovnader eller ei. En mentalitet TIL også har fått kjenne på tidligere, og ingen skal bli overrasket om vi ser igjen. Tilbake i 2012 sa de nei til en overgang verdt 10 millioner kroner for Ruben Yttergård Jenssen til Vitesse i Nederland.
Ett år senere ble han solgt til tyske Kaiserslautern, for langt under halve prisen. I samme tidsperiode var det i TIL-leiren håp om å selge Kara Mbodji for 50 millioner kroner. Realiteten endte opp på litt over 10.
TIL har snakket mye om hvordan de ser til Bodø for å lære. Det kan man si mye om, men i tilfellet Junker har de fått en gratis påminnelse om hva man ikke bør gjøre.
Misunnelig på hva som skjer på Aspmyra, er de selvsagt uansett på Alfheim. Det er ikke TIL som har solgt spillere for 115 millioner de siste fire årene.
Desperat etter å se denne gutten lykkes