Femmilsvinneren fra Oberstdorf-VM er på vei inn i en liten sportslig krise. Naturligvis er han skuffet og frustrert. Naturligvis er det fristende å la kritiske spørsmål bli liggende, hengende i lufta, og bare flykte av sted.

Det har Emil Iversen gjort. Ikke èn, ikke to, men tre ganger i løpet av to helger.

Først etter å ha misset i sprintprologen i Ruka i forrige uke. Deretter etter fredagens sprint i Lillehammer, og så til slutt etter den skuffende 23.-plassen på 15-kilometeren i OL-byen lørdag.

Nedturen denne helga fører til at Iversen sannsynligvis ikke er en del av laget i sveitsiske Davos neste helg.

Langt bak: Emil Iversen gikk inn til 23.-plass på Lillehammer, godt over minuttet bak vinner Simen Hegstad Krüger. Foto: FREDRIK VARFJELL/NTB

Som deltager i verdenscupen i langrenn stilles det en del forventninger til deg. Blant annet at du skal stille til start, fullføre løpet om du ikke støter på uforutsette problemer og delta på premieutdeling om du har oppnådd en god plassering. I tillegg er det forventet at du skal prate med den fremmøtte pressen etter løpet, uavhengig av om du har prestert godt eller dårlig.

Emil Iversen har gjort det til vane å droppe den siste biten når han har mislyktes.

Det er ikke bra.

Langt verre er det at han har fått lov til å fortsette med denne praksisen, at ingen i Norges Skiforbund har vært i stand til å hjelpe ham med å forstå verdien av å snakke både i med- og motgang.

Det ene handler om hans eget omdømme. Iversen er normalt en humørfylt mann som snakker åpent om det aller meste, gjerne med et glimt i øyet. Inntrykket nå blir at hans vilje til å stille opp begrenser seg til glade dager. Da blir det hele mindre sjarmerende.

Han risikerer å få stempelet som en dårlig taper.

Tunge dager: Emil Iversen har opplevd mange nedturer i sesongstarten. Foto: FREDRIK VARFJELL/NTB

Det andre er at pressen er en del av pakka når du driver med toppidrett. Rosenborg-spillerne går gjennom sin pressesone på Lerkendal etter seire og tap, slik Iversen og langrennsløperne gjør det på verdenscup og i mesterskap.

Ikke minst langrennssporten er avhengig av medieoppmerksomhet. Om flere følger Iversens eksempel og gir av seg selv kun i medgang, kan det bli mindre interessant for pressen å prioritere langrenn.

Det tredje henger sammen med forrige punkt. Sponsorene, de som betaler lønna til Iversen og lederne hans, forventer å få noe tilbake. Uten medieinteresse og medieoppslag blir eksponeringen lav, og dermed synker verdien på produktet.

Langrennssjef: Espen Bjervig har vært gjennom en turbulent uke. Foto: GEIR OLSEN/NTB

For pressen er Iversens oppførsel gjerne det minste problemet, i hvert fall på kort sikt. En sint, forbannet eller sur skiløper som rømmer til skogs er godt stoff, slik det var da Petter Northug nektet å stille opp etter nedturene i starten av Vancouver-OL i 2010.

Over tid kan det imidlertid også bli et problem for pressen hvis aktørene nekter å stille opp til intervju.

Når kritikken er sterk, eller når du opplever motgang, er det ikke uvanlig å gjøre pressen til en fiende. Jeg er usikker på om det er veldig konstruktivt.

Iversens øverste leder, langrennssjef Espen Bjervig, sa på torsdagens pressekonferanse at media hadde vært det aller vanskeligste i striden mellom skiforbundet og Johannes Høsflot Klæbo. Det er en oppsiktsvekkende uttalelse. Den ligger litt i samme gate som da daværende landslagssjef Vidar Løfshus sa at mediene var medvirkende til at Therese Johaug ble tatt i doping.

Det kan vitne om et feilaktig fokus.

Endret innstilling: Marit Bjørgen, her sammen med forfatter Ingerid Stenvold, forteller i sin ferske biografi at hun forandret sin innfallsvinkel til mediene i løpet av karrieren. Foto: KRISTIN SVORTE

Også den største av dem alle, Marit Bjørgen, hadde periodevis et anstrengt forhold til mediene, særlig da det buttet imot fra 2006 til 2009. I sin ferske biografi forteller hun en historie som kan være interessant både for Espen Bjervig, skilandslagets medierådgivere og Emil Iversen. Historien var en del av endringen som gjorde henne til verdens suverent beste i forkant av OL i 2010:

I stedet for å irritere seg, aksepterte hun at journalistene hadde en jobb de skulle gjøre. Hun tenkte at hun pratet til det norske folk, til leserne og seerne, da hun snakket med ulike reportere.

Det er jo det som faktisk skjer. Når Emil Iversen stormer forbi reporter etter reporter, så stormer han i praksis forbi det norske folk som ønsker å høre hans ord om hvorfor det gikk som det gikk.

Det er ikke forbilledlig oppførsel.

Det er skuffende at det finnes ledere på norske skilandslaget som enten ikke forstår hvordan dette henger sammen, eller som ikke har maktet å forklare denne sammenhengen til alle utøverne.

Ekstra skuffende er det å se at dette ikke er blitt tatt tak i etter at Iversen har gjort det samme tre ganger på en uke.

Det kan tyde på at noe er galt med kulturen.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Foto: GLEN MUSK

For skilederne handler det om å ta vare på utøverne, særlig når det går tungt, slik sprintlandslagets sjef Arild Monsen gjorde da det stormet som verst rundt Klæbo denne uka.

«Min jobb er å påse at han har det godt og ikke blir en ensom svale. Blir det mistanke om noe sånt, så er jeg enda mer på vakt», uttalte han.

Nå er det Iversen som sliter. I slike situasjoner trenger han hjelp for å ta kloke valg.

Dessverre ser han akkurat nå ikke ut til å ha ledere som kan gi ham denne hjelpen.