Clas Thunbergs 1500-metertid på 2.20,8 var godt nok til gull i det første vinter-OL i 1924. I år hadde det så vidt holdt til en pallplassering i et kretsmesterskap på Slåtthaug.

I denne månedens OL i Pyeongchang må man trolig under 1.45 for å kapre gullet. På 1500-meter snakker vi om en forbedring på 25 prosent fra 1924 til 2018.

– Slik jeg ser det er det mer og bedre trening og det at utøverne er blitt profesjonelle som er den største grunnen til at utøverne går fortere, sier Eldar Høidal, forfatter av boken «To indre og vekk me’n», til Bergens Tidende.

Satsing fra store land

Dagens norske landslagstrener, Sondre Skarli, har sett en stor utvikling i skøytesporten også de siste årene.

– Når det gjelder bredden, vil jeg si det har skjedd en revolusjon. Før OL i Sotsji måtte du gå 6.27 for å komme med på 5000-meter. Denne gangen måtte du gå 6.16 blank, sier Skarli.

Satsing fra store vintersportsnasjoner som Russland, Nederland, Italia, Sør-Korea, USA og Canada har gjort nåløyet trangere.

– På utstyrsfronten er det ikke skjedd så mye nytt i det siste, men det er mange nasjoner som trener bedre og bedre, sier Skarli.

Stolper rundt banen

Da vinter-OL begynte i 1924, fantes det allerede vanlige lengdeløpsskøyter. Disse forble stort sett uforandret til klappskøytene fikk sitt gjennombrudd med det nederlandske kvinnelandslaget i 1996/97-sesongen.

UTGJØR MYE: På klappskøyter er ikke støvelen festet til stålet ved hælen. Det gjør at løperne får lengre glideflate og kan ta lengre skjær. Dermed får de større trykk og mer fart.

– Før krigen var det lite utvikling i tidene. 2.17,4 på 1500-meter (Oscar Mathisen) sto jo som verdensrekord i 23 år, sier Høidal. Den rekorden ble satt i 1914 og først slått i 1937.

Legenden Mathisen sa også at banene var merket med stolper før i tiden. Med stolper kunne man ikke gå helt inntil snøkanten, og distansen ble i realiteten lengre, forteller Høidal.

Fremover forbedret skøyteteknikken seg. Mathisen var en foregangsfigur som la om til en kjappere takt i svingene og dermed skjøt fart ut på langsiden.

Nylon i stedet for ull

På 1960-tallet begynte det å skje ting med treningen.

– Folk begynte å få bedre tid til å trene, men selv en storløper som Knut Johannesen fikk bare trent mellom arbeidsdagen som bygningsmann og middag. De fire S-ene på 70-tallet jobbet også, sier Høidal.

VERDENS BESTE: Rundt 1. verdenskrig var Oscar Mathisen planetens beste skøyteløper. Skøytekongen vant fem VM, tre EM og satte 14 verdensrekorder. Foto: Scanpix / Skøytemuseet i Oslo

I 1963 kom nylontrikoten i stedet for ulldrakten. Samme år bidro også Stein Johnson med sin treningsrevolusjon til at de norske løperne «gikk gjennom lydmuren».

– Johnson kom med en trening som gjorde at løperne ble mye bedre, og fikk et mentalt overtak på konkurrentene. Per-Ivar Moe dro fordel av dette da han ble verdensmester i 1965, sier Høidal.

Profesjonelle utøvere

På 1980-tallet tok skøytesporten flere steg med de første innendørshallene og blant andre Rolf Falk-Larssen som en av de første profesjonelle skøyteløperne.

– Så kom klappskøytene som utgjorde mye. Forbedringen fra Koss sin verdensrekord på 10.000-meter i 1994 på 13.30,55 til 12.36,30 i dag kan nok i stor grad tilskrives dem, sier Høidal.