Hvilket innebærer en omveltning av måten idretten er organisert på i dag. Jeg tror Klæbo i sitt bilde mener dagens modell med nasjonslag bør fjernes.

Fordi han mener total forvandling, hvor løpere på tvers av nasjoner samles, som i sykkel, vil gjøre langrennssporten godt.

Derfor er ikke exit fra det norske landslaget en fjern tanke. Heller et mål, hvis Johannes får oppfylt den drømmen jeg tror han deler med sin innerste krets.

De siste dagene har det stormet rundt den perfekte og veloppdragne, nesten striglete, skistjernen. Johannes Høsflot Klæbo er på mange måter den rake motsetningen til sitt forbilde Petter Northug. Bygutt, høflig, lavmælt i fremtoningen, fri for skandaler, og vi må også si: Temmelig politisk korrekt.

Men de to har også mange likhetstrekk. Det ene er den enorme sulten etter å bli best i verden. Det andre, som jeg oppfatter er oppriktig hos begge to, er det intense ønsket om å løfte langrennssporten internasjonalt.

Fordi begge rett og slett er så glade i den idretten de er blitt mangemillionærer på.

foto
I konflikt med skiforbundet: Johannes Høsflot Klæbo nekter å gå med Viaplay-merke på konkurransedressen. Foto: RUNE PETTER NESS

At Klæbo velger å ta kampen om Viaplay-sponsoratet i full offentlighet, akkurat denne kampen, med alt det medfører av støy og mulige energilekkasjer, gir grunn til å stille mange spørsmål.

Hvorfor er akkurat dette prinsipielle spørsmålet så viktig for ham, rett før sesongstarten, bare et par måneder før OL? Hva er det egentlig han vil? Har han noen baktanker? Handler det om penger? Hadde det ikke vært greit å la våpenhvilen med forbundet vare til over sesongen?

For det første: Jeg tror på Klæbo når han snakker om sitt tydelige verdisett, at han ikke ønsker å kompromisse, og at han er villig til å ta i bruk sterke grep om dette blir utfordret. For eksempel å la være å stille til start på Lillehammer i helga hvis Skiforbundet krever at han går med Viaplay-logo.

For det andre: Jeg tror Klæbo, mer enn det som har nådd offentligheten, virkelig har et brennende ønske om å utvikle langrennssporten. Det er ikke sikkert Klæbo gikk inn i kampen som pågår nå av den årsaken, det kan være at han mener tematikken isolert sett er viktig nok. Men uansett motiver kan problemstillingen rundt medier og uavhengighet sees i sammenheng med det jeg tror er Klæbos overordnede mål.

Skistjernen mener avtalen verken tjener Viaplay eller Skiforbundet. Slik er det mulig å se at utviklingen avtalen kan være en del av svekker idrettens posisjon, noe han vil kjempe hardt for å unngå.

Og nettopp derfor er dette sannsynligvis bare forsmaken.

foto
Uten sponsormerke: Johannes Høsflot Klæbo i verdenscupåpningen i Ruka sist helg. Til høyre Erik Valnes. I midten sprintvinner Alexander Terentev. Foto: RUNE PETTER NESS

Slik jeg tolker Klæbo, ønsker han på sikt en helt annerledes organisering av internasjonalt langrenn. At han har inngått en gigantavtale med Uno-X, som også har et profesjonelt sykkellag, er ikke tilfeldig.

Femårsavtalen ble gjort mulig etter at Skiforbundet frigjorde markedsplass som utøverne kunne benytte i de aller største konkurransene. Det skjedde etter langvarig press fra klubber og utøvere, deriblant Klæbo, om større kontroll over sine egne merkevarer.

Det er sykkelsporten han ser mot, og det er dit jeg tror Klæbo ønsker seg. Landets største mannlige langrennsstjerne har, slik jeg tolker det, et mål om å bidra til en radikal endring som vil oppløse modellen med landslag, med unntak av i VM og OL.

I en slik modell vil nordmenn, svensker, russere, tyskere, franskmenn, sveitsere og amerikanske løpere forenes i ulike sponsorlag rundt om i verden. Om dette systemet hadde vært på plass i dag ville Klæbo ha vært kaptein for et internasjonalt Uno-X-lag i langrenn.

foto
Trening på hjemmebane: Johannes Høsflot Klæbo i Granåsen denne uken, før avreise til Lillehammer. Foto: MORTEN ANTONSEN

Fordelene med et slikt system er mer like forutsetninger med tanke på ressurstilgang, støtteapparat og for eksempel smørere. I dagens modell er Norges suverene på de fleste fronter, noe som også gjenspeiles på resultatlistene.

Et annet pluss er at en nasjon som Norge, med en drøss av potensielle verdenscupløpere, kan få større representasjon i verdenscupen. Dagens kvotesystem begrenser den norske deltagelsen kraftig. Samtidig vil norske løpere gå på internasjonale team med lagkamerater fra Mellom-Europa og Amerika, og slik kunne skape økt engasjement også i utlandet.

Jeg tror det er tanker som dette Johannes Høsflot Klæbo går rundt og grubler over. Selv har han ikke snakket tydelig om tematikken, men toppsjefen hos sponsoren hans, Vegar Kulset i Uno-X, satte ord på tankene i en kronikk i Adresseavisen tidligere dette året.

Kulset mener private lag bør inn i verdenscupen og pekte på at små nasjonale kvoter svekker både det sportslige nivået, spenningen og underholdningen.

Motivet er å løfte langrennssporten som sliter internasjonalt. Økonomisk vil Klæbo dra nytte av en enda større og populær langrennssport, og slik vil han naturligvis tjene på endringer som peker i den retningen.

Om Klæbo mener sterkt nok at dette er løsningen, så viser konflikten han står oppe i nå at han er villig til å ta de kampene som kreves.

Dermed blir dagens krangel mellom Norges skiforbund og Klæbo bare småtteri. Det blir mye verre for dem han kommer til å utfordre i årene fremover.

foto
Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Foto: GLEN MUSK

Med et suksessfylt OL i februar vil posisjonen hans løftes ytterligere, makten styrkes og stemmen bli sterkere.

Klæbo viser denne uken at han er villig til å bruke stemmen, sette hardt mot hardt.

Tolker jeg ham rett, vil det gjenta seg de kommende årene. Ikke først og fremst for å gå ut av det norske landslaget, men for å endre idretten i den retningen han ønsker den.

Landslagsexit vil slik bare bli en naturlig konsekvens hvis han lykkes med det som kan se ut som hans store prosjekt.