Ære være Kjetil Rekdal for at han tør si hva han mener – som en av ytterst få i norsk fotball. Han er og blir en fargeklatt – en av ytterst få.

Han sa han kom for å vinne, men det så ikke slik ut i praksis. Kanskje evnet ikke Vålerenga bedre, eller kanskje de ikke våget mer? Eller kanskje er det slik at når 90 prosent av fokuset ligger på å forsvare seg, blir angrepsspillet automatisk skadelidende. Første omgang besto i hvert fall i å parkere bussen foran eget mål. Den bussen parkerte de så trygt at RBK nesten ikke skapte målsjanser. Men den kommende seriemesteren la et massivt trykk som Vålerenga umulig kunne motstå i 90 minutter.

Og bobla sprakk da Rekdal forsøkte å flytte opp laget etter pause …

Så var det Rekdals andre påstand: Erik Hamréns lag i 2009/10 var bedre enn Kåre Ingebrigtsens. Den påstanden bør være grunnlag for interessante diskusjoner i kantina på diverse arbeidsplasser i dag.

LES OGSÅ- Kan skape trøbbel for alle

Jeg kan strekke meg så langt som til å si at Hamréns lag var omtrent like godt. La oss bruke statistikken som målestokk. Hamrén tok 2,05 poeng i snitt per seriekamp på alle sine seriekamper. Ingebrigtsen er et hestehode foran med 2,29. I 2009 hadde Hamréns lag 48 poeng etter 20 serierunder. Nøyaktig det samme har RBK i år.

Men fotball handler om mer enn poeng, ikke minst den fotballen som spilles på Lerkendal. Hamrén huskes for å ha skapt et lag som nektet å tape, et lag som forsvarte seg bedre enn de angrep, et lag som spilte mye på tvers og var litt kjedelig å se på.

Dagens Rosenborg sprudler av energi og overskudd, det stråler angrepslyst og glede. Dagens lag spiller fremoverfotball der Hamréns lag spilte utilgivelig mye tvers over. Gjennombruddshissig fotball harmonerer mye bedre med det vi trøndere er opplært til å se på som god fotball. Og ikke minst underholdende fotball. Kåre Ingebrigtsens lag matcher til 100 prosent klubbens formålsparagraf om å spille attraktiv og angrepsvillig fotball.

Hva mer skiller de to årgangene med seks års mellomrom? Erik Hamréns lag var et resultat av en svært offensiv innkjøpspolitikk. Svensken fikk omtrent alt han pekte på på overgangsmarkedet. I hans tid hentet RBK Kris Stadsgaard, Mikael Lustig, Trond Olsen, Micke Dorsin, Anthony Annan, Rade Prica, Fredrik Winsnes og Daniel Örlund. Rosenborg har aldri brukt så mye penger på innkjøp. Anskaffelsen av etablerte spillere fra utlandet medførte en eksplosiv økning i lønnsnivået som klubben har slitt med å reversere i alle årene etterpå.

Dette står i sterk kontrast til dagens mannskap som er utviklet av det man hadde tilgjengelig, med et betydelig innslag av lokale talenter. Nå skal det ikke underslås at Kåre Ingebrigtsen har forsterket betydelig den siste tiden, men mannskapet, spillestilen og treningskulturen ble skapt før innkjøpene.

Kjetil Rekdal får mene hva han vil. Erik Hamréns lag var tunge å spille mot, men de manglet de offensive kvalitetene til dagens mannskap. Det var kanskje også årsaken til at de aldri lyktes i Europa. Dagens mannskap har det jeg vil kalle x-faktoren som gjør dem uimotståelige i norsk serie. Og de har fortsatt utviklingspotensial i angrepsspillet.

2009-laget besto av en del spillere som var over middagshøyden. Dagens lag har spillere i rivende utvikling.

Legger vi sammen alle faktorene er jeg ikke tvil. Kåre Ingebrigtsens lag er en klar vinner av sammenligningen. Ikke minst fordi det er bygget på sunn økonomisk politikk og kler Rosenborgs kultur som en åpen og inkluderende klubb som brenner for å underholde sitt publikum.

Dessuten har det fremtiden foran seg, noe jeg tror vi får bekreftet ganske snart. Dette laget har akkurat de kvalitetene som skal til for å vinne borte mot Steaua Bucuresti.