– Ja, det er ingen tvil. Vi skal holde på lenger enn det, svarer han på spørsmål om han og trener Leif Olav Alnes (64) har inngått avtale om å forlenge samarbeidet for tre nye år.

Det vil si Paris-OL 2024, som vel å merke kommer etter EM i München og VM i Eugene neste år – samt VM i Budapest i 2023.

Men aller først: Diamond League-finalen på 400 meter hekk her i Zürich torsdag, som vel å merke er to uker etter at Karsten Warholm ikke hadde særlig mye å gi på 400 meter flatt (uten hekker) i Lausannes Diamond League-stevne.

– Jeg hadde ikke reist dit hvis jeg hadde visst at kroppen var så utslått. Jeg tror ikke man skal undervurdere det å ha et mål så lenge, og ekstra lenge fordi det (OL) ble utsatt ett år. Så gikk «den» inn, og alle drømmene mine gikk i oppfyllelse. Pluss litt til. Det du kan oppnå på 400 meter hekk er på en måte rundet, svarer Karsten Warholm på spørsmål om han under og etter løpet i Lausanne ble overrasket hvor tomt det føltes.

Slik så det ut:

Han understreker at han ikke ser det som en langtidsutfordring å skulle fylle opp tanken igjen. Men, det er ting som må bearbeides. Han sier at han følte seg klar mentalt, bena var også bra. Men at det er vanskelig å si om det fortsatt var rusen fra Tokyo som spilte ham et puss.

Han sto over 400 meter hekk i Brussel sist fredag for å ta vare på seg selv, som også er viktig, og så håper «vi» – det er han og Alnes – at de skal kunne kare seg på bena og være i stand til å slåss om Diamond League-trofeet torsdag kveld.

Samt førstepremien på rundt 260.000 kroner.

Pengene nevner han ikke, der han sitter med en liten rull dopapir stukket i nesen for å stoppe en stri strøm blod.

«Passion» derimot. Det engelske ordet gjentar han stadig. Lidenskap på norsk.

På spørsmål om han har brukt noen knep for å bearbeide tomhetsfølelsen han vel var klar over ville komme etter OL-utladningen, svarer han at det ikke skulle mer enn ett løp til – det oppsiktsvekkende svake i Lausanne – for å kjenne på at å tape ikke er så gøy.

– Kanskje vi skal la det være, sier han lakonisk.

– Jeg tror den største drivkraften for meg fremover vil være den lidenskapen jeg har for det jeg driver med, fordi det er den som skal ta meg videre, tilføyer han.

– Lidenskap knyttet til tider og resultater, eller til utførelsen av det du driver med?

– Det er kanskje der det blir et skifte, fordi det for Leif og meg har vært fokus på å ta den medaljen og verdensrekorden. Samtidig er det de små seirene i hverdagen som har tatt oss dit. Den er den hverdagsgleden man ikke må miste, svarer Karsten Warholm.

– Jeg har hatt to tidsregninger, før og etter OL. På samme måte som vi lever før og etter Kristus. Jeg har ikke hatt en så stor plan for det som kommer etter. Det tror jeg har vært lurt, sier han.

Karsten Warholm sier «passion» enda en gang, og mener at han på en passion-skala 1–10 ligger på syv til åtte foran sesongens tredje siste konkurranse torsdag. Før OL sprengte han skalaen. Lidenskapen hans målte 11.

Da så han slik ut rett etterpå:

Han og Alnes er nettopp kommet tilbake til hotellet fra et sponsortreff, ledet av Jonathan Edwards (55) som satte verdensrekord i tresteg med 18,29 meter ett år før Karsten Warholm ble født (1996) – og fortsatt er innehaver av den. Warholm gir uttrykk for at han lot seg smigre av at Edwards nevnte ham i samme åndedrag som Usain Bolt.

– Vi kunne valgt å kaste kortene etter OL (for sesongen). Ingen ville arrestert oss for det. Passion er at vi vender tilbake, og passion er at jeg valgte å løpe 400 meter flatt – fordi jeg ikke hadde noe å tjene på det. Folk snakket om at jeg skulle sette verdensrekord på 400 meter flatt. Jeg visste at jeg ikke skulle gjøre det, og hadde alt å tape, sier han.

Karsten Warholm satte verdensrekord første gang 1. juli på Bislett:

Han vedgår at jobben hans – oftest daglige treningsøkter opp mot åtte timer – ikke bare er forbundet med lidenskap. Noen ganger arter den seg som en jobb som bare må gjøres. Han ler godt – ho ho, tricky question – av spørsmålet om han føler jobben han legger ned blir anerkjent sånn blant folk flest i Norge.

– Jeg har fått alt jeg kan be om. Respekt for prestasjonene. Det er det viktigste. Jeg driver med 400 meter hekk, noe nordmenn flest ikke har så mye kjennskap til. Men de har virkelig omfavnet det, og svaret er ja, jeg har fått anerkjennelsen jeg har behov for, sier han.

– Vi idrettsutøvere er ganske heldige. Det er få som går på jobb og får applaus for det. Når jeg gjør det, er det 20.000 (antall solgte billetter torsdag) som sitter der og er klar for å gi applaus, sier han.

Han forteller at antall og typen forespørsler etter OL har ligget på et helt annet nivå enn etter EM- og VM-gullmedaljene i 2017, 2018 og 2019. Han har takket nei til de fleste fordi han ville fortsette sesongen etter OL. Henvendelsene har vært veldig seriøse, og komplett useriøse. Trykket fra internasjonale medier har tiltatt. De har vært opptatt 45,94, men minst like mange har villet ha ham til å fyre opp under skodiskusjonen.

– Jeg skjønte etter hvert at de virkelig ville lage kontroverser, og jeg skjønte at jeg ikke ville få sagt noe mer klokt enn jeg hadde gjort. Da må du takke nei, fordi du bruker opp deg selv. Jeg brenner heller ikke for de skogreiene og vil ikke la meg definere av det, sier han.

Som var det et ekko fra Leif Olav Alnes, tilføyer han at det viktigste for «oss» er å gjøre jobben vi har gjort.

– Alle tilbudene vi har ønsket og som vi setter pris på, er også største trussel mot jobben vi skal gjøre, sier Karsten Warholm.