Han ble skrytt opp i skyene da han debuterte på landslaget som 19-åring i 1998. I fjor ble han matchvinner mot Italia, og han herjet nådeløst med nordirske forsvarere i 4-0-seieren i forrige måned. Likevel venter han på det helt store.

Jeg vil gjerne slå til på landslaget også, ikke tvil om det. Hvis jeg skal sammenligne med det gjennombruddet jeg har hatt i Valencia, så mangler det på landslaget, sier Carew som var den suverent mest omsvermede på fredagens pressekonferanse.

Det viktigste han har lært seg siden overgangen til Valencia gikk i orden for nesten akkurat ett år siden, er nettopp hva Norge trenger foran skjebnekampen mot Polen: Evnen til å mestre stort press.

Litt bedre, mye kaldere

Jeg er blitt bitte litt bedre i det jeg var god i før, og det har gjort stort utslag. Det gjelder styrke, fart, teknikk og avslutninger. Hadde jeg dagen før, spilte jeg like bra som jeg gjør nå. Det var bare litt mindre ofte, sier han.

Den store forskjellen er i det psykiske. Jeg spiller for 50.000 mennesker hver uke. Det er et annet press og trøkk, og jeg får trening i å ta det rolig i stressede situasjoner. Det hjelper veldig.

Det kan hevdes at det var nettopp den evnen som manglet da Norge fikk problemer i fjor. Personlig og kollektiv måltørke fikk spillerne til å binde seg i avgjørende situasjoner, og solid overtak på sjansestatistikken endte med magert utbytte både i mål og poeng.

Nå er det en sprudlende Carew som utfolder seg på trening. Han imponerer så mye at spissmakker Ole Gunnar Solskjær har kalt ham «sinnssykt god».

Hyggelig med skryt

Det er koselig å få komplimenter, og særlig fra en så god spiller. Men vi skryter av hverandre alle sammen, sier Carew, som gjerne gjenoppliver det strålende samarbeidet med Solskjær og Thorstein Helstad fra forrige kamp.

Det fungerte veldig bra, og jeg håper det går like bra hvis det blir oss nå. Thorstein er sterk i bakrommet, jeg liker å få ballen mer i beina, og Ole Gunnar er en glimrende tilrettelegger og avslutter, sier Carew.

Ikke bare har Carew suksess på banen, han stortrives også i sitt spanske proffliv selv om det begynner å bli vel mange netter på hotell.

Vi bor på hotell både før og etter hver kamp, og jeg er hjemme bare to dager i uka. Da legger jeg meg bare på sofaen og slapper helt av. Ikke engang spansklæreren får forstyrre meg da, sier lørenskoggutten som likevel føler at språket begynner å gå bedre.

TV-nerver

Det begynner å komme seg, selv om det stokker seg litt når jeg blir nervøs. Å snakke spansk på TV liker jeg ikke. Jeg blir nervøs når mange folk skal høre på, sier Carew, som altså ikke er like kald i absolutt alle situasjoner.

Men når han klarer å holde hodet kaldt på banen i Valencia-trøye, skal det nok gå med flagget på brystet også. For presset i Valencia er tyngre enn det som møter landslaget når det løper ut på Ullevaal lørdag.

Presset jeg har i hverdagen er større enn det jeg føler på landslaget. Det er ikke sånn bare for meg, se bare på Ole Gunnar. Det er en av grunnene til at det er godt å komme til Norge, sier Carew, som også har andre grunner.

Jeg får møte de andre spillerne, snakke norsk hele tiden, og ikke minst treffe familien.

Og kanskje kommer landslagsgjennombruddet også.