– Det er skummelt å våkne.
Landslagstreneren, som også er hovedtrener i Oslo Turn, sliter seg gjennom nettene. Han sover urolig. Kaster seg frem og tilbake.
Midt på natten griper han mobilen for å finne ut hva som er siste nytt fra Ukraina. Så døser han av. Noen ganger fylles hodet av tanker som umuliggjør videre søvn.
Etter at Russland gikk til krig mot hans egne landsmenn, er meldinger via SMS, Messenger og Instagram noe han følger med på nesten hele tiden.
Helt siden angrepet 24. februar er den blitt en følgesvenn han er avhengig av, men gjerne skulle vært foruten. Meldingene er tragiske og forteller om byer som er utslettet, drepte og skadede landsmenn.
Opp i alt dette skal Skrypin fungere i hverdagen, være trener for Norges beste herreturner Sofus Heggemsnes og de andre på landslaget. I Oslo Turn er han dessuten hovedtrener.
Båndet til foreldrene
Veien fra leiligheten i Lørenskog til den store turnhallen på Hasle tar 16 minutter. Han samler seg, snakker med mor og far på telefonen, prøver å være deres støttespiller, riktignok en som er langt unna, men likevel nær.
Skrypin er fra Kharkiv, Ukrainas nest største by. I dette nordøstlige hjørnet av landet bor foreldre og besteforeldre, men det er like mye sønnen og barnebarnet i Norge som lever i frykt.
– Tidligere ringte jeg foreldrene mine hver søndag. Nå har vi kontakt tre ganger om dagen og snakker i timevis. Jeg er den som bidrar til at de får tankene over på noe annet.
Han har pyntet seg i blå skjorte for Aftenposten. Vil så gjerne vise foreldrene at han passer på seg selv og fremstår på en ordentlig måte. De er avhengig av sitt eneste barn, 39-åringen som dro til Norge for snart 14 år siden. Først til Sandnes som trener, deretter videre til Norges største klubb i hovedstaden. Oslo Turn er blitt familie, et annet hjem. Men underveis i krigen ble han overbevist om at han måtte hjem.
Gleden ved å være trener to ganger om dagen ble borte. Skjønt da han satte seg i bilen på vei til Hasle og nervøst ringte til foreldrene på krigens første dag, da verden meldte at Russland hadde angrepet nabolandet, bare lo de.
«Vi sitter bare her og spiser frokost», «, fortalte de. Som om alt var som det pleier å være i leiligheten i sentrum. Timer senere var mye annerledes. Bygninger var truffet av granater. Plutselig måtte mor og far komme seg vekk fra vinduene og søke ly.
Da han trodde alt raknet
– Den første perioden var tung, men 1. mars er den verste dagen i mitt liv. Skrypin tar opp mobilen og viser en videosnutt.
Han forklarer i en rolig tone. Først bilde av rådhuset, få sekunder senere en ildsøyle som står opp. Eksplosjonen høres og sees.
– Da jeg så dette på Instagram, visste jeg at foreldrene sto i kø foran en matbutikk som bare var åpen noen timer. Butikken lå hundre meter unna rådhuset. Jeg trodde at de var drept.
Treneren samler seg og ser ut av vinduet. Hører glade barnestemmer som vitner om at en samling unger passerer på veien utenfor hans terrasse i 1. etasje. Så bekymringsløst.
Selv kjente han på angst den dagen. Hva nå? Han skjønte at hvis det verste hadde skjedd, måtte han hjem og ta seg av besteforeldrene på 84 og 85 år. Farvel til livet han har vært så glad i, farvel til Norge.
Skrypin stirret på telefonen. Faren hadde vært aktiv på Messenger klokken 06.59, det vil si en time tidligere norsk tid. Det var den måten sønnen holdt følge med om foreldrene var aktive. Om de levde. Nå virket alt dødt.
Han startet treningen i hallen som vanlig klokken 09.00, men kjente at bena vaklet under ham. Så begynte han å gråte. Turnerne forsto ikke noe. Ikke da.
Så kom håpet
Da sønnen ringte moren, tok hun telefonen. Flere timer hadde gått.
– De trodde ikke at jeg visste hva som hadde skjedd med Rådhuset, sier han. Moren og faren hadde løpt til sikkerhet i bomberommet.
Nå snakket de sammen på russisk, slik de alltid har gjort. Skrypin forteller at russisk var språket som ble undervist i skolen, men han forstår ukrainsk. Og føler seg som ukrainer.
For det var bare 70 km til grensen, og den var ikke synlig mellom de to landene. Sommerferiene ble brukt på russisk jord, i hytta som oldemor eide. Det var ingen forskjell på «dem og oss», slik det er blitt nå.
I tolv år var det også camping på Krim, i lykkelige, problemfrie sommerdager. Han husker perioden med glede.
En ung turner Valentyn Skrypin, øver seg.
Valentyn Skrypin i bakgrunnen. Hans trener foran.
Talentet som trener var større enn talentet som turner. Oslo Turn markerer seg alltid under hans ledelse.
Ble en middels turner
Som barn var Valentyn Skrypin aktiv i turn. Han hadde ikke noe valg. Familien i middelklassen, i leiligheten på 70 m² der han, foreldrene, bestemor og bestefar pluss mormor bodde, var turnhallen i gåavstand. Familien hadde ikke bil.
Faren hadde vært bokser, men nå fulgte han opp sin eneste sønn. Treninger to ganger om dagen, og etter hvert med så stor fremgang at unggutten fikk prøve seg på landslaget.
Likevel mener Skrypin at han bare ble middels. Isteden satset han på å bli trener.
Treneren er elsket av alle som har jobber med. Landslagskaptein Jakob Gudum Karlsen sier det slik:
– Valentyn betyr ekstremt mye og har fått til et bra miljø med oss gutta. Han har en fin balanse på at vi kan ha kameratskap med ham, samtidig som han er den strenge treneren. Han kan tulle litt og sånn, men alle gutta har enorm respekt for ham.
Gikk inn i en depressiv periode
Skrypin vet dette, og forstår at turnerne ikke skjønte noe da han bare ble borte 1. mars.
– På den første økten holdt vi på med trampoline. Da jeg så på mobilen, fikk jeg se eksplosjonen på Rådhuset og tenkte mitt. Jeg kjente at jeg begynte å gråte.
Landslagskaptein Karlsen husker det godt.
– Han begynte å gni seg i øynene og så forskrekket ut. Jeg og Sofus så på hverandre og tenkte «nå skjer det noe». Hendelsen var uvirkelig.
De så først trenere forsvinne inn i hallen ved siden av og forsto at noe hadde skjedd, men ikke hva. Etter seks-syv minutter kom han tilbake. Øynene var triste, men turnerne ville ikke spørre der og da.
– Vi tenkte vi burde gi ham noe, vise at vi støtter ham uansett. Det ville kanskje bli lettere enn å prate om det.
Gjengen ble enige om å gi ham et bilde, Karlsen fikk oppgaven og kjøpte inn en hvit ramme. Rundt tre bilder av turnerne, samlet som en enhet, står det:
«Vi i støtter deg. Vi bryr oss. Vi vil alltid være her for deg, Valentyn.
Måtte opp fra kjelleren
Allerede på dagens andre treningsøkt var gaven overrakt uten et ord.
– Jeg har levd to liv. Ett på trening i hallen, det andre her hjemme med nedstengte gardiner, vonde tanker og litt drikking i starten. Jeg sugde til meg all informasjon fra Ukraina. Raketter er som russisk rulett. Du vet ikke hvor de treffer.
Så våknet han og tenkte at «Ingen er tjent med at jeg er deprimert. Mister jeg jobben, har ikke foreldrene mine noe. Kommer jeg lenger ned i kjelleren nå, blir det vanskelig å komme opp igjen.»
Skrypin ser mot bildet på hyllen av dem som han har ansvaret for i hallen, et bilde som vitner om kjærlighet.
– Jeg har fått mye støtte fra de i klubben, forbundet, Wang Ung samt mange hundre nordmenn, legger han til.
For Valentyn Skrypin har skapt resultater. Allerede i 2010, da han tok over, uttalte han at målet var å få en turner til OL. I de siste sommerlekene i Tokyo ble målet nådd. Sofus Heggemsnes fikk drømmen oppfylt. Treneren var stolt. Tatovering av de fem olympiske ringer bak på leggen, vitner om det.
Ikke hat hverandre!
Idretten holder ham oppe, men tankene flyr likevel iblant. Og når han ringer foreldrene, har han og de lært hva ulyden i bakgrunnen betyr.
– De hører forskjell på tungt artilleri og enkelte raketter. De hører om rakettene er på vei mot området de bor eller lenger unna.
Her hjemme har han engasjert seg som hjelper overfor flyktninger som er kommet til landet. Det tristeste han vet om, er hatet som er utviklet mellom russere og ukrainere. Han ber om at vi må behandle folk her i landet med respekt, uansett hvor de kommer fra.
– Barn er i alle fall uskyldige.
Tror på bedre tider
Treneren er blitt litt flinkere til å skjerme seg fra nyhetstrøkket.
Nå ser han fremover og gleder seg til at foreldrene skal komme på besøk til Norge. Trolig blir det ikke i år.
– Jeg savner dem, sier han.
Pandemien har gjort at han ikke har vært i Ukraina på tre år. Nå vet han at vinduene er blåst ut på den slitne turnhallen han pleide å trene i. Ingenting er som før.
Han håper likevel at alt skal bli bedre.