Nye runder på balansebrettet. Nye runder med kneløft.
«Dette er seigt», tenker alpinisten med de morgentrøtte øynene.
Repetisjoner. Pauser. Gjenta.
«Jeg skulle hatt de tre timene med søvn jeg mistet da Frøya våknet i natt», sier han til seg selv og presser kroppen litt til.
I bakgrunnen dundrer «Smooth criminal» fra en boomblaster.
Det er ikke alle grå tirsdagsmorgener i september som er like «smooth». Men det er god læring i det også: å kunne stå i det.
Drømmen om OL-gull i utfor
En siste kraftanstrengelse. En siste tur ned beryktede Kitzbühel. En siste OL-utfor. En siste gullmedalje.
Kjetil Jansrud vet det så inderlig godt, at det fine livet som toppidrettsutøver nå nærmer seg slutten.
– Det ser ut som dette blir siste sesongen, erkjenner 36-åringen med OL-gull i super-G og VM-gull i utfor.
Han har gjort unna vedlikeholdsøkten i et ombygd lagerlokale med romslig plass på Lørenskog. Det var hit alpinistene dro for å trene styrke da pandemien lammet nasjonen, og Olympiatoppens base ved Sognsvann måtte innføre restriksjoner.
– Planen er OL, og så er det slutt. Jeg tror ikke at jeg har så mye mer overskudd etter det. Men så må det også tas høyde for at jeg kjører drittfort, at jeg vinner mye og at motivasjonen er til stede ...
Tomheten etter karrieren
Det er altså et men. 36-åringen lover å ta en endelig avgjørelse før OL.
– Er du redd for å slutte?
– Jeg gleder meg ikke, såpass har jeg hørt fra dem som har lagt opp. Det er skummelt å miste noe som er så kjært. Når du våkner opp om morgenen, er det dette dagen dreier seg om. Men jeg er veldig lite redd for å legge opp, jeg er lite redd for livet jeg møter.
Jansrud har ikke lagt noen plan for livet etter karrieren. Han håper at det åpner seg noen dører.
– Mange har fortalt om tomheten etter karrieren, er det noe du har reflektert over?
– Jeg fyller på med familieliv. Det er selve definisjonen av det motsatte av tomhet, flirer han.
– Men som idrettsutøver på et høyt nivå, har du verdens mest privilegerte liv. Derfor er det ganske naivt å tro at det ikke finnes en tomhet etterpå. For livet er jo egentlig aldri slik. For de aller fleste handler det om en jobb, som varer fra 8–16 eller andre tidsperioder. Men som idrettsutøver kan du reise rundt og konkurrere. Alt handler i utgangspunktet kun om deg selv som individuell utøver. Hvis du forventer å finne det et annet sted, da blir det verdens største tomhet. Fordi det ikke eksisterer andre steder. Jeg vil være veldig komfortabel med en jobb som ikke trenger å være ekstremt spennende på noen måte, men et visst utløp for konkurranseinstinkt på jobben har jeg lyst på. Hvis ikke, blir jeg en sånn som spiller bedriftsfotball og mister hodet hver tirsdag. Det er nok av dem.
Han er pappa til vesle Frøya (1 år) og samboeren til Benedicte. Jansrud er tydelig på hva som er viktigst i livet.
– Jeg ville aldri prioritert å bli bedre på ski, og samtidig bli en dårligere pappa. Det ville jeg aldri gjort!
Henter i barnehagen
Utforkjøreren er ikke i nærheten av å kunne prioritere toppidrettsutøverlivet så hardt som tidligere.
– Noen ganger får jeg spørsmålet, om hvordan det er mulig å være både toppidrettsutøver og pappa. Men du er pappa først, toppidrettsutøver kommer som nummer to. Sånn må det være. Når jeg er hjemme, har jeg lyst å følge i barnehagen, jeg har lyst å hente i barnehagen, lyst til å være en del av hverdagen.
– Noen idrettsutøvere gruer seg for å hente i barnehagen på grunn av redsel for smitte og sykdom?
– Selvfølgelig er det slik. Første året i barnehagen sies å være krise. Men jeg er lite fan av ting som er halvgjort. Du kan ikke bo under samme tak der du klemmer og kysser barn og samboer, men ikke hente i barnehagen. Enten isolerer du deg, eller du gjør det fullt ut. Det kommer perioder der foreldre må finne seg i mye sykdom. Men det blir noe helt annet når det nærmer seg OL, da må jeg se an en del ting.
– Hva har toppidrettslivet kostet deg?
– Jeg satt i en paneldebatt en gang, sammen med blant andre Johan Kaggestad og en forsker fra Norges idrettsforbund. Jeg ble spurt om hva jeg hadde ofret for idretten, og dro litt på det. Så kom det fra forskeren ved siden av meg: «Når vi spør idrettsutøvere, sier de ingenting, fordi ønsket om å prestere overskygger alt annet og de opplever ikke noe offer». Da var det første jeg tenkte: «For noen kjøtthuer av noen idrettsutøvere!». Da har de ingen kontroll over hva de prioriterer bort for å lykkes.
Jansrud mener en må prioritere bort noe annet en har lyst på.
– Hvis ikke, blir du ikke bedre enn de andre.
– Hva har du ofret for idrettslivet?
– Mye. Sosialt. Venner. Et helt annet liv. Det var spesielt merkbart i ungdomsårene og tidlig voksenalder. Du kom ikke inn i vennegjengene på skoler, du fikk ikke muligheten til studentlivet hvor folk koste seg. Et rolig liv hjemme hvor du gledet deg til helg. Det er hele tiden offer. Nå er jeg mye med datteren min fordi jeg har vært så mye borte.
Jansrud følger opp sin egen refleksjon med et nytt spørsmål til seg selv:
– Er det verdt å ofre alt for idretten?
Jansrud er krystallklar i besvarelsen på eget spørsmål:
– Når jeg ser meg tilbake: et rungende ja! Du har fått lov å kjøre med det kjære norske flagget på brystet, du har fått lov til å lykkes på den største scenen. Andre setter pris på det du har gjort. Det er veldig sjelden du står på jobben og så applauderer mange mennesker rundt deg.
Feil med OL i Beijing
Alpinisten er blitt tydeligere med alderen, har sterkere meninger, og våger å fronte dem.
For eksempel sa Jansrud i et VG-intervju i juni at det var feil å legge OL til Beijing.
Men mange idrettsutøvere gruer seg for å mene noe i det offentlige rom.
– Ingen i hele verden har plikt til å si noe som helst. Men noen har en sterkere mulighet enn andre til å påvirke. Det er helt legitime spørsmål fra medier og menneskerettighetsorganisasjoner. Jeg personlig synes det er synd ikke å uttale seg dersom man mener noe. Men det finnes utøvere som ikke har en mening, og det er forskjell på erfarne utøvere med flere OL-gull og en 18-åring. Vi må verne om de som ikke er komfortable med fokuset eller er for uerfarne. Hvordan var Kjetil Jansrud som 18-åring? Han var i hvert fall ikke i stand til å snakke om Kinas rolle i sportsvasking.
Idrettens to problemer
36-åringen mener idretten har to utfordringer:
– For det første: Idretten taper terreng til PC, gaming og e-sport. Dessuten: Idretten har fått et omdømmeproblem i forlengelse av penger, profesjonalitet og eierskap, noe som har pågått de siste 15–20–30 årene. Sakte, men sikkert, har folk fått nok. Folk involverer seg ikke like mye i idretten. Den treffer ikke folkesjelen sånn den gjorde. Og da blir det panikk i idretten, fordi den ikke har den samme idretten som før.
– Føler du det sånn?
– Jeg føler det ikke, men jeg er blitt for gammel til å kjenne på det. Men jeg kjenner litt på det med IOC, FIS og forbundene. Sånne ting er viktigere for meg enn da jeg var 18 år. Hvordan er idretten styrt? Vi har hatt et OL i Russland, skal ha et OL i Kina. Sør-Korea var fantastisk, Canada var fantastisk, Italia var fantastisk. Men 40 prosent av de OL’ene jeg har deltatt i ... sånn er det.
– Er det da litt sårt at OL-utforen er i Kina og ikke i din hjemmebakke Kvitfjell, som det kunne ha vært?
– Det er sårt på en rar måte. Fordi jeg har sett alle filmene fra 1994, vi hadde dem på VHS. Og jeg var der og så på, både utforen og storslalåmen, det var jo i mitt nærområde. Jeg husker vi gikk over isen på Gudbrandsdalslågen, at det var minus 22–23, alle menneskene, det var rene galimatias. OL-stemningen er noe som skjer der og da, ikke noe du kan se for deg, og den setter nok dypere spor hos den yngre garde. Men det med følelser, stemning og norske flagg er på vei til å dø litt ut. Mange av de yngre har ikke noe forhold til å heie på ting. De heier på et lag i engelsk fotball. I norsk fotball er det også en mindre og mindre hard kjerne. Færre og færre tar familieturene ut. Det kunne vært en avslutning med OL-utfor på Kvitfjell. For meg ville det vært en drøm. Det er sårt, men jeg lever fint med det.
– Hvordan motiverer du deg etter snart to tiår i verdenstoppen?
– Det er lettere å motivere seg som 36-åring enn 22-åring, selv om mange mener det er omvendt.
– Utdyp.
– Du vet hva som trengs når du har nådd nivået. Du vet hva som skal til på hver trening for å bli noen få hundredeler bedre. Hvis jeg blir litt bedre på bare denne ene tingen, kan jeg vinne så og så mye. Det er enkelt å forstå, det er en enkel hverdag, det er bare å holde seg der, bruke motivasjonen. Hvis du blir mett som idrettsutøver, driver du i hel feil bransje. Du har vokst opp med å vinne, du er alltid der. Derfor er det lettere nå. Som 18-åring må du ta igjen 3–4 sekunder, det er mye vanskeligere. Så min motivasjon er tipp topp.
Det kan det også bli i februar 2022: Tipp topp.