Skiforbundet er rystet. 70 prosent av langrennsløperne legger opp i tenårene, og det er ikke mye bedre i hopp, kombinert eller alpint. Noe skal gjøres, men hva?

– Vi skal befeste at vi er verdens beste skinasjon og en nasjon av skiløpere, sier skipresident Erik Røste.

Men er ikke dette i seg selv medvirkende til frafallet? Er det ikke med slike formuleringer man bygger en virksomhet der god-bedre-best er viktigere enn glad-gladere-gladest?

De fleste barn elsker å gå å ski, fra barnehagealder til langt opp i tenårene. Men hvor glad er du når fritiden din er knyttet til skivalg, smøring, teknisk terping og oksygenopptak? Mens vennene er opptatt av kjærester, Playstation eller bare å henge ute?

LES BAKGRUNN FOR KOMMENTAREN HER:

Sammen eller alene

Alle idretter rammes av ungdomsflukten. Men lagidrettene har det lettere.

Individuelle idretter fascinerer oss alle, fordi de skaper underholdning – og vinnere. Prisen er at de også skaper tapere. Mange tapere. Lagidrettene er ikke like brutale.

I individuelle idretter taper du alene. Naturligvis kommer det trøstende ord fra trener, foreldre og de nærmeste ellers, men resultatet står der og forteller at du ikke er god nok.

I lengden tar det på.

Er det kanskje lov å gi et personlig eksempel? Som guttunge deltok jeg mest i skihopp og fotball. I hopp ble det etter hvert slik at jeg bare slo dem som datt – hvis jeg selv sto, da. Da la jeg opp, 17 år gammel.

I fotball var det uproblematisk å fortsette. Jeg la opp selve satsingen midt i 20-årene, men hadde glede av å spille fotball i et par trivelige tiår etterpå. I fotball er det nesten umulig å være så dårlig at det ikke finnes et lag du kan være med på.

Tidsånden

Det kan være riktig å se idrettens frafall i en større sammenheng, ikke bare snakke om at det er synd at barna gir seg og at rekrutteringen av idrettsstjerner rammes.

Suksesspresset på ungdommen er solid dokumentert de siste årene, ikke minst gjennom filmer og TV-serier dere ungdom selv deltar. Kravene kommer fra skolen, fra foreldrene og fra vennene. Tidsånden krever at du lykkes.

Da er det enklest å kutte ut idretten. Det som skulle være rekreasjon, fysisk utvikling og mental vekst, er blitt en byrde på toppen av det andre. Farvel, idrett.

Hvor lenge orker de?

Denne debatten er ikke ny, og idretten synes å ha glemt et viktig moment når temaet tas opp: Foreldrenes rolle og betydning. Kan det være ete sted å begynne?

Hvor lenge makter foreldrene å bruke titusenvis av kroner i året på sin håpefulle, når kanskje datteren eller sønnen ikke ser ut til å bli best likevel? Hvor lenge orker foreldrene å kjøre milevis i kveld etter kveld, helg etter helg, faktisk i år etter år?

For det holder jo ikke å holde seg til den hjemlige slalåmbakken eller lysløypa borte ved klubbhuset. Det nytter ikke å nå til topps uten fire par ski, tre par skisko og det fineste utstyret ellers. Det holder ikke å stikke bortom treningen når man har lyst, eller ta et par helger fri midt i konkurransesesongen for å bli med foreldrene på hytta eller til Syden.

Skjerpings

Slik er idretten blitt, at det må møtes opp, ellers må det meldes – gyldig – forfall. Og det gjelder å bli bedre og bedre – alltid sterkere og høyere, slik treneren ber om, foreldrene forlanger og du selv ønsker.

Ellers taper du. Å tape er ikke morsomt, spesielt ikke i en individuell idrett.

For da taper du alene.