Når utøvere fra Russland og Belarus utestenges – uten at krigen i Ukraina nevnes med et ord – dukker den språklige assosiasjonen temmelig naturlig opp. Men der det kjente sitatet i overskriften er fra Fawlty Towers på komikkens banehalvdel, er krigshandlingene på ukrainsk jord intet annet enn tragiske.

Selv om en haug av spørsmål er viktigere enn idrett akkurat nå, er det hevet over tvil at også idrettsnasjonen Ukraina blør. Da kunne en tydelig støtte kommet godt med.

Nå slipper ukrainerne i det minste å møte utøvere fra aggressormakten i skiløypene denne vinteren. Dersom for eksempel Aleksandr Bolsjunov hadde stilt til start, hadde en offiser i det russiske militært vært representert.

Det hadde sendt en spesiell signaleffekt.

Tidligere i høst hintet generalsekretæren i FIS, Michel Vion, om at en retur kunne vært nært forestående. Heldigvis landet styret i det internasjonale skiforbundet, FIS Council, på at verdenscup og verdensmesterskap skal være stengt for russere og hviterussere til vinteren.

Det er selvsagt vondt og vanskelig for utøverne som rammes, men i det store kost/nytte-bildet er det relativt å enkelt å se at det må være slik.

Men hvorfor det er på denne måten, fremgår dessverre ikke i kommunikasjonen til FIS denne gangen heller.

«Sikkerhet» og «integritet for konkurransene» er de eneste argumentene for fremføres. I et intervju har FIS-sjefen Johan Eliasch forsøkt å skyve de fleste vanskelige spørsmål over til Den internasjonale olympiske komité, i stedet for å komme med selvstendige vurderinger-. Det er litt feigt.

I IOC er linjen at tiden ikke er inne for å oppheve utestengelse, men mye av retorikken bygger på beskyttelse av utøvere i stedet for å sanksjonere.

Den nordiske kampen for at også ledere skal møte en lukket dør har ikke nådd frem hos Thomas Bach & co. I IOCs verden tviholdes det fortsatt på at idrett og sport er som olje og vann, altså noe som er mulig å holde godt fra hverandre. I realiteten er den linjen både illusorisk og utdatert.

Til tider har våre idrettsledere blitt beskyldt for å være for veike på internasjonale arenaer, men både Berit Kjøll og hennes danske kollega skal ha for å utvist mot og tydelig tale. I FIS-styret har vår tidligere skipresident Erik Røste vært tilhenger av å også ramme lederne, men uten å få flertall.

Slik saken står nå virker det som om internasjonal idrett trår vannet fremfor å ta ordentlig stilling til substansen i et vanskelig tema.

Det er valgt litt forskjellig tilnærming ulike steder, og i skrivende stund er det vanskelig å spå hvordan russisk og belarusisk idretts posisjon vil være fremover.

Mye kan peke mot at det er pragmatikken som råder der det vanskeligste valgene tas.

Inntil videre vil kostnaden være stor ved å slippe utøvere fra krigsmakter inn på bred front, gitt hvilke følger det kan få om andre land da velger å utebli.

Men vi får se hvor lenge det varer, gitt at både markedsmessige og sportslige deler av produktet forringes uten russere på startstreken. Fra russisk hold ropes det høyt om påstått urettferdighet overfor dem. Her må vi kunne ha to tanker i hodet på likt. Det går an å ha en viss sympati med individer som rammes, men samtidig konkludere med at ingen alternativer til utestengelse fremstår bærekraftig.

Og om man skal forsvare den konklusjonen, er det nødvendig å innta det sentrale premisset.

Da må vi faktisk våge å snakke om krigen.