I «Sprek» i Adresseavisen for noen uker siden var det en reportasje om fitnessutøver Line Marion Nielsen Kjøniksen fra Oslo. Kun fem måneder etter fødsel deltok 30-åringen i Norges første konkurranse i bikini fitness i Olavshallen. Beinhard og målrettet trening, nøye planlagt kosthold og stor vilje hadde på rekordtid fått Kjøniksen tilbake «slimmad och trimmad», som Rosenborg-trener Jan Jönsson vel ville ha sagt.
Bildene i avisa levner ingen tvil om at hennes prosjekt har vært vellykket, hun framstår med en kropp som mange jenter vil misunne henne og mange gutter drømmer om. At brunkremen smittet over på babyen når hun ammet ham mellom slagene, får så være. Verre er det når hun i sin egen blogg uttrykker irritasjon over andre som ikke lykkes på samme måte som henne. «Jeg blir sint når jeg hører folk si at de ikke har tid til å trene. Det handler bare om planlegging, tilrettelegging og prioritering.»
Egne valg. Fitnessutøver Kjøniksen er ikke alene om å forfekte budskapet om at det bare er å skjerpe seg, så får du den kroppen og den formen du vil ha. Også blant leger, fysioterapeuter, manuellterapeuter og andre helsearbeidere er det vanlig å komme med velmente, konkrete råd som skal gi lavere vekt og bedre form. Når rådene blir gitt som en oppskrift, uten at man har kunnskap om den kontekst eller sammenheng den enkelte lever sitt liv, og de mange ulike faktorer som påvirker våre valg og handlinger, vil man ofte ikke få den ønskede endring.
Selv har jeg tidligere i denne spalten skrevet om at det ikke nytter å være i komfortsonen hele tiden, samtidig som du har satt deg mål om en livsstilsendring. Som et autonomt menneske tar du egne valg, men må også ta ansvar for konsekvensene av egne valg. Det betyr med andre ord at du har et medansvar for din egen helse.
Sårbarhet. Fokuset på helse, fysisk aktivitet og livsstil er enormt. Man får et klart inntrykk av at endring til det bedre kun er et privat prosjekt. Min vilje, min dedikasjon avgjør om jeg kan stille i bikinifitnessklassen eller ikke. Så enkelt er det nok ikke. Når tjukkasen sitter foran deg, ikke i bikini, men i store klær som kun kjøpes i spesialforretninger, er det lett å fordømme og moralisere over manglende karakterstyrke. Vi vet at helse og problemer, som blant annet overvekt, ikke er jevnt fordelt i befolkningen. Det er store sosiale, kulturelle, økonomiske og genetiske forskjeller.
Vår sårbarhet for belastninger og påkjenninger i livet er ulikt. For eksempel vil menn i alderen 45–60 år med bare ungdomsskole ha dobbelt så stor sjanse for å dø enn menn med universitetsutdanning, og menn med lav inntekt har tre ganger så stor sjanse for å dø enn menn med høy inntekt over en åtteårsperiode. Gjennomsnittsalder på Oslos østkant er 67 år mot 79 år for menn på beste Oslo vest. God helse og god form er med andre ord også et samfunnsansvar og et politisk anliggende. Tilrettelagte sykkelstier og daglig, morsom skolegym for alle vil bety langt mer for folkehelsa enn formaninger og lange pekefingrer fra helsearbeidere og fitnessbloggere.
Kæm e du, kor ska du? Jeg kjente en gang en gammel hedersmann fra Hommelvik i Trøndelag. Han het Thomas Byberg. Han er død nå. Han tok sølv på 500 meter skøyter under OL i 1948 i St. Moritz. Thomas Byberg hadde opplevd mye i sitt liv, i et spenn fra suksess på skøytebanen til dramatiske opplevelser under andre verdenskrig. Han hadde en måte å snakke med folk på som gjorde stort inntrykk på meg og som siden har vært et ideal for meg også i min praksis som fysioterapeut og manuellterapeut.
Han var ikke forutinntatt og fordømmende. For som han sa: «Æ bryr mæ om folk. De e itj nå problem for mæ å komm i kontakt med folk og forstå dæm, sjø. Æ bare spør: Kæm e du, kor ska du? Så kainn æ prat me aill, æ. Og de spælle itj nån rolle om æ e i utlainne'. Prate æ trøndersk rolig nok, så skjønne dæm de aill sammen.»
Ydmykhet. For helsearbeidere, coacher, bloggere og andre velmenende medmennesker tror jeg det er viktig å mane til en stor grad av ydmykhet når det kommer til den vanskelige øvelsen det er å vurdere, bedømme og gi råd til andre om helse og livsstil. Den danske filosofen Søren Kierkegaard sa, litt omskrevet: Skal man hjelpe et annet menneske, må man forstå mer enn den andre, men viktigst av alt er at man forstår hva den andre forstår. Ellers hjelper min merforståelse ham ikke. Så derfor kan vi jo begynne med å spørre: Kæm e du? Kor ska du?
