Dagen var kommet. Dagen da jeg skulle slutte meg til den gul-grønne horde med jobbsyklister som jeg har betraktet med mange fordommer fra bilvinduet.  Sekken var pakket, sykkelen klar og været bra. Så jeg bestemte jeg meg for å ta bussen. For det kunne jo hende jeg punkterte og kom for seint på jobb, eller at det ikke var garderobeskap eller dusj ledig på jobb, eller…

En snikende førtiårskrise kombinert med mangelen på gratis jobbparkering har medført at jeg frivillig har forpliktet meg til å sykle til og fra jobb flere ganger ukentlig i hele sykkelsesongen. I tillegg skal 02-opptak og bioimpendans (hva nå enn det er) dokumenteres av profesjonelle før og etter sykkelsesongen for å måle eventuell fremgang, og det hele dokumenteres gjennom en personlig blogg på adressa.no. Galskap.

Kanskje det kan komme noe godt ut av det. Kan jo hende jeg synes det er «gøy» å sykle, og joiner førtiårskrisekandidatene og sykler Birken, eller enda verre; Trondheim-Oslo. Særlig. Første etappe er uansett Sjetnemarka-Brattørkaia tur/retur. 9,8 kilometer ifølge Google maps, og det skal ta 41 minutter å sykle.

Etter bare en dag med utsettelse kom jeg meg opp på sykkelsetet og tråkket i vei. Mellomfossvegen, Kroppanmarka, Sluppen, Lerkendal – dette gikk jo strålende! Neil Young & Crazy Horse kombinert med oppmuntrende tilbakemeldinger fra damen på Runkeeper-appen sørget for et behagelig soundtrack langs strålende sykkelveier inn mot byen. Den eneste utfordringen besto i en kar til fots som plutselig hoppet frem fra bak en støyskjerm i Kroppanmarka. Et ydmykt «sorry» og et lett nikk med sykkelhjelmen så ut til å mildne hans irritasjon over råsyklingen min noe.

Mellom Lerkendal og St.Olavs innså jeg likevel at å være jobbsyklist med stort fartsønske kombinert med kryssende biltrafikk er et stort problem. Bilene «ser meg ikke», og karrieren som jobbsyklistkorrespondent endte nesten på panseret på en svart Audi i rundkjøringen ved St. Olavs. Jeg tror jeg må investere i noe neonfarget sykkeltøy. Mulig det har noe for seg likevel.

Over Elgeseter bru, forbi Nidarosdomen og Royal Garden ned mot Gryta går det bra på den røde sykkelløperen som statsministeren og samferdselsministeren innviet i høst. Litt VIP-følelse der altså. Før jeg startet hadde jeg vurdert om det var raskest å sykle «rundt» til Brattørkaia eller om jeg skulle ta Sjøgangen over jernbanen. Jeg bestemte meg for det siste, selv om det føles rart å ta heis med sykkel sammen med småbarnsmødrene med barnevogn.

Klokket inn på Brattørkaia 30 minutter etter avgang Sjetnemarka, 11 minutter raskere enn google tippet. Frisk og rød i kinnene. Satt ferdig dusjet foran PCen 25 minutter etter det igjen. Dette var jo ingen sak? At jeg hadde gjort unna alle nedoverbakkene på vei til jobb, og hadde masse oppoverbakker på tur hjem bekymret meg ikke. Ikke akkurat da.