Skjelbreid om tiden etter karrieren: – Jeg har kanskje vært litt ulykkelig

Skiskytterhelten slet lenge med å finne mening i hverdagen. Overgangen fra toppidretten til «et normalt liv» er vanskelig å håndtere for mange.

PROSJEKT: Liv Grete Skjelbreid la opp som skiskytter for snart tolv år siden. Tiden etter karrieren tok slutt, har ikke bare vært enkel.

PROSJEKT: Liv Grete Skjelbreid la opp som skiskytter for snart tolv år siden. Tiden etter karrieren tok slutt, har ikke bare vært enkel. Foto: Ørjan Deisz

– Depresjon er et altfor sterkt ord til å bruke, men jeg har kanskje vært litt ulykkelig, sier Liv Grete Skjelbreid.

I kurs- og konferansesenteret hun er medeier i og fungerende daglig leder for, sitter 43-åringen og holder rundt en kaffekopp med begge hendene.

Det er snart tolv år siden hun la opp som skiskytter, men det er først nå, de siste årene, at hun har slått seg til ro med det.

– Uten mål og mening

Som 31-åring ga hun opp en drøm for å jakte en ny. Hun hadde allerede fått ett barn, nå skulle hun få to til og slå seg til ro med familien. Det var det hun alltid hadde sett for seg, og det var derfor hun ga seg så ung.

– I starten, da jeg fortsatt var i ammetåken, var det vanvittig deilig å stå opp om morgenen uten å føle presset. Så gikk det et halvt år, og da begynte jeg å tenke: «Ja, ja, her er jeg. Jeg sier nei og skifter bleier». Jeg var uten mål og mening, forklarer Skjelbreid.

Familielivet står i stor kontrast til livet som toppidrettsutøver. Fra utelukkende å tenke på seg selv, hver dag hele året, havner man plutselig lenger bak i køen. Barna kommer først, dernest partneren, så en selv.

– Jeg sto opp om morgenen og tenkte at jeg burde være verdens lykkeligste, men så var jeg det ikke. Og da begynte meg å spørre meg selv om hvorfor, sier hun.

Et vanlig problem

Det var ingen som forventet noe av henne lenger. Ingen som klappet henne på skulderen og sa at hun hadde vært en god mor, ingen kom med innspill om hvordan hun kunne bli bedre.

I GODT HUMØR: Liv Grete Skjelbreid har skjønt at det er hennes eget ansvar for å gjøre seg selv lykkelig.

I GODT HUMØR: Liv Grete Skjelbreid har skjønt at det er hennes eget ansvar for å gjøre seg selv lykkelig. Foto: Ørjan Deisz

Hun følte ingen mestringsfølelse lenger. Alt bare gikk sin vante gang.

– Jeg hadde egne forventninger til morsrollen, men der er ikke resultatene så konkrete og målbare. Jeg hadde liksom ingen mål for dagen, det hadde jeg alltid som idrettsutøver, sier Skjelbreid.

Problemet er velkjent. Professor i idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole, Gro Jordalen, har inntrykk av at overgangen er vanskelig for mange.

– Hvorfor?

– Det er mye som spiller inn, men å være toppidrettsutøver er altoppslukende. Alt i livet dreier seg om å prestere, enten det er mat, søvn eller tiden man tilbringer med venner. Og man er vant med å strukturere hverdagen deretter, sier Jordalen.

Derfor vil hun anbefale utøvere å tidlig skaffe seg et liv utenfor idretten. Finne seg venner i andre miljøer, dyrke andre hobbyer eller ta en utdannelse ved siden av. Kanskje begynne å jobbe på siden.

For Skjelbreid kom mestringsfølelsen tilbake da hun begynte å jobbe mer. I hjemmet begynte hun også skrive ned helt konkrete gjøremål. Det trengte ikke å være store ting, men store nok til at hun mot slutten av dagen følte at hun hadde oppnådd noe.

– Jeg trengte å legge press på meg selv igjen. Jeg kunne ikke sitte å vente på å bli happy, jeg måtte gjøre det selv, forklarer hun.

Sluttet å trene

Etter hvert kom treningslysten, som hadde vært fraværende siden karriereslutt, tilbake.

– I starten følte jeg at jeg måtte trene, men det føltes bare som et ork. Jeg ble irritert på at alle andre syntes trening var gøy, men det handlet jo om at kroppen var sliten. Jeg ga meg helt med trening. Det er nok ikke så lurt, sier trebarnsmoren.

TRAVEL: Liv Grete Skjelbreid er fungerende daglig leder for kurs- og konferansesenteret hun selv er medeier av. I tillegg er hun foredragsholder og jobber hun som skiskytingsekspert på NRK.

TRAVEL: Liv Grete Skjelbreid er fungerende daglig leder for kurs- og konferansesenteret hun selv er medeier av. I tillegg er hun foredragsholder og jobber hun som skiskytingsekspert på NRK. Foto: Ørjan Deisz

Det har hun rett i. Morten Mørland, som er ernæringsfysiolog i Finishline og tidligere toppsyklist, sier at man etter et plutselig treningsstopp risikerer en rask kroppslig forandring.

– Ettersom treningsmengdene har vært høye over lang tid, og kroppens energiomsetning er skrudd opp, tar det ofte ganske lang tid før dette omstilles igjen. Det betyr ofte at man opplever en høy sultfølelse, sier Mørland.

Som topputøver i utholdenhetsidretter spiser man gjerne over 5000 kilokalorier på harde treningsdager. Det er man nødt til for å dekke energibehovet treningen gir.

– Men de fleste utøverne takler dette ganske greit, ettersom de er vant til å måtte justere energiinntaket etter forskjellig trening og hvile, sier han.

Bryr seg lite om kroppen

Skjelbreid tror turer med barnevogn og bæremeis hindret det største forfallet. Selv om hun ikke trente hardt, har hun aldri vært stillesittende.

Til det er hun for utålmodig.

– Man legger jo selvfølgelig på seg og kroppen er i forandring, men det skyldes vel så mye at jeg har født tre unger. Men jeg tror det hadde vært enda verre om jeg ikke hadde vært toppidrettsutøver, for hvis jeg vil så forsvinner det, sier Skjelbreid, og legger til:

– For meg er ikke sånt det viktigste. Det som betyr noe er at jeg har det bra, og at det smitter over på barna mine.

Og bra har hun det nå. Etter en krevende overgangsperiode.

Slik har andre topputøvere taklet overgangen:

Eldar Rønning, langrenn:

– Det var en tøff overgang. Jeg hadde plutselig veldig lite å gjøre, sier trønderen.

Han følte seg unyttig og tiltaksløs. Men utdannelsen han hadde tatt ved siden av idrettskarrieren, skulle bli redningen. Etter noen måneder fikk han en traineekontrakt hos en bank, det er nå hans faste jobb.

TVUNGET TIL Å GI SEG: Sykdom sørget for en tidlig slutt på Eldar Rønnings langrennskarriere.

TVUNGET TIL Å GI SEG: Sykdom sørget for en tidlig slutt på Eldar Rønnings langrennskarriere. Foto: Nesvold, Jon Olav/NTB scanpix

– Det har vært gull verdt. Jeg trengte å sitte i mange timer på et kontor, forklarer Rønning.

Trening har han nesten ikke tid til lenger, for som en vanlig familiemann har han ikke lenger mulighet til å være egoist. Andres behov kommer nå før hans egne.

– Det er godt å slippe all treningen. Jeg har tre barn som er viktige for meg, og jeg vil mye heller ta en tur med dem enn å trene. Men jeg holder meg i form ved å sykle til jobben, sier han.

GLAD FOR Å SLIPPE PRESSET: Andrine Flemmen er glad for at hun nå slipper presset som toppidretten førte med seg.

GLAD FOR Å SLIPPE PRESSET: Andrine Flemmen er glad for at hun nå slipper presset som toppidretten førte med seg. Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Andrine Flemmen, alpint:

– Jeg følte meg som en pensjonist. Jeg hadde liksom ikke flere ambisjoner, sier Flemmen.

Da hun ga seg med alpint forholdsvis ung, var det fordi hun ønsket et vanlig liv. Hun var lei all reisingen.

– Men jeg merket at jeg ikke var helt klar til å gå inn i en «åtte til fire-jobb» på et kontor, så jeg jobbet frilans i mange år. Jeg følte fortsatt et behov for å styre hverdagen selv, sier Flemmen.

Etter hvert fikk hun seg en jobb som aktivitetskoordinator i Geilo IL.

– Da jeg ga meg kjente jeg på at det var deilig å slippe å tenke på trening hele tiden. Slippe å sette seg mål og hele tiden tenke på å prestere, sier hun.

TRENER FORTSATT MYE: Tidligere skøyteløper Øystein Grødum er fortsatt aktiv i skøytemiljøet. Han gikk NM så sent som for to år siden.

TRENER FORTSATT MYE: Tidligere skøyteløper Øystein Grødum er fortsatt aktiv i skøytemiljøet. Han gikk NM så sent som for to år siden. Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

Øystein Grødum, skøyter:

– Overgangen gikk ganske greit for min del, sier Grødum.

Sørlendingen møtte den godt forberedt. Allerede før han la opp, begynte han å jobbe fulltid. Da han ga seg som toppløper, gled han sømløst inn i arbeidslivet.

Også på treningsfronten har han på finurlig vis visket ut skillet mellom toppidrettslivet og allmenne hverdagen.

– Jeg sluttet heller ikke tvert. Jeg fortsatte å holde meg i form og gikk mange norgesmesterskap etter at jeg trappet ned satsingen. Jeg la meg ikke rett på sofaen, jeg la opp gradvis, sier Grødum.

Hør siste episode av Sprekpodden: