Med behov for å si fra

Kandidat 1: Tina Marie Asphaug/Amadia

Kandidat 2: Kåre Ingebrigtsen

Kandidat 3: John Helge Inderdal

Kandidat 4: Marit Bjørgen

Kandidat 5: Fatima Almanea

– Det er viktig å være ærlig og tøff nok til å ta ordet. Ytringsfriheten er en av grunnpilarene i samfunnet vi lever i, og en forutsetning for at vi skal ha de samme mulighetene til å ta opp viktige saker i tida fremover også. Den dagen folk ikke tør ytre seg, har vi et problem, sier Fatima Almanea.

Hun ble landskjent i mai da hun på egen blogg tok et oppgjør med sambygdingen Hans Rotmos uttalelser om muslimer som en miljøforurensning i Europa. «Jeg er norsk muslim. Jeg er loppa du snakker om ...», skrev Almanea. Støtteerklæringene strømmet inn. Samtidig fikk hun også oppleve kommentarfelt- og Facebook-skribentenes vrede. Trusselbrev har hun også fått, og skarpe leserbrev i lokalavisene.

«Vømmøldalens nye vår» var tittelen da Ukeadressa portretterte Almanea tidligere i høst (Pluss).

– Nyansene forsvinner

– De tilfellene der er marginale. De representerer absolutt ikke det store flertallet. Men det er gjerne det som blir dratt frem. Jeg har ikke tall på hvor mange støtteerklæringer jeg har fått, og hvor mange som har klappet meg på skuldra og gitt meg tommelen opp. Det er de man skal huske på i sånne stunder når det butter litt imot. Da er det de støtteerklæringene og det gode som kommer frem. For det er ikke bare tøft å gå ut å mene noe. Det kan faktisk være ganske ålreit og verdifullt å stikke seg frem på denne måten, sier Almanea, som mener det positive med nettdebattene er at hun har kunnet gå i dialog med skribentene direkte.

Siden blogginnlegget i mai har det skjedd mye. Flyktningkrisen i Europa eskalerte, terrorister slo til i Paris og Beirut og sjokkerte en hel verden. I Norge pågår en tøff asyldebatt. Debattforumene preges av steile fronter, mener Almanea.

– Det er de krasseste meninger på begge sider som kommer frem. Da kommer nyansene bort. Og når vi diskuterer slike saker, må vi alltid huske at det er mennesker bak tallene, numrene og utgiftene. Det er folk som kommer med sine utfordringer, men også med sine ressurser. Det bør vi klare å se som et lyspunkt og noe vi kan forvalte og dra nytte av, mener 20-åringen, som samtidig er klar på at Norge ikke har kapasitet til å ta imot alle som vil være her.

- Jeg er utrolig ydmyk og stolt, sa Alamana til Adresseavisen da det var klart at hun ble valgt inn i kommunestyret i Verdal i september.

Strever etter anerkjennelse

En av tilbakemeldingene som varmet mest kom på epost, fra en ungdomsskolelærer. Han fortalte om en av sine muslimske elever som hadde tatt samme valg som Almanea med å iføre seg hijab.

– Hun gikk duknakket rundt og syntes det var vanskelig å få respekt for valget. Men oppi debatten, og alle medieoppslagene, oppdaget hun meg. Og plutselig var hun så stolt. Hun gikk med hevet hode igjen, for hun hadde fått et forbilde. Det var stort å høre, og noe som jeg tar med meg videre.

Et hovedpoeng for den ferske kommunestyrepolitikeren er å utvide definisjonen av hva det vil si å være norsk.

– Det er ikke bare folk som er blonde med blå øyer, det kan også være jenta med hijaben. Mange strever etter å få anerkjennelse, å bli godtatt som en del av det norske samfunnet. Den er det ikke nødvendigvis så lett å få av omgivelsene sine.

Vømmøl og Verdal

Rotmos sterke islamkritikk såret henne. Da hun kom til Verdal som åtteåring, ble hun raskt kjent med Vømmøl-universet. Det er barnelærdom i bygda som har arrangert Vømmølfestival årlig siden 1995.

– Det er et sirkus hvert år, et stort og allment arrangement som alltid har vært vært artig. Derfor var det ekstra skuffende da han kom med disse uttalelsene, sier Almanea, som fortsatt setter pris på Rotmos musikk.

For om du lever et noenlunde sosialt liv i Verdal, er det vanskelig å ikke bli eksponert for Vømmølmusikken. 20-åringen er klinkende klar på at en må skille mellom kunstneren og verket.

– Det er viktig at vi innvandrere gjør oss mindre mystiske og «farlige». Mange muslimer inntar en offerrolle, blir oversensitive og lukket. Men er du såra, så si det høyt, fortalte hun til Adresseavisens reporter i et større intervju i etterkant av utspillet mot Rotmo. ««Muslimfjolla» takler en vømling» ble overskriften da (Pluss).

Noen dager etter Almaneas blogginnlegg tok Rotmo selvkritikk og sa at han angret på på formuleringen om miljøforurensing.

FN-drøm

Nå studerer hun jus, som fjernstudent ved Universitetet i Tromsø. I høst har hun fordypet seg i de store filosofene, i forkant av ex.phil.-eksamen. Midt i blinken for et «selverklært skolelys» som liker å komme til bunns i ting. Foreløpig trives hun utmerket med bopel hjemme hos foreldrene og de fire søsknene i Verdal. Men på sikt vil hun ut. Målet å få jobb i FN-domstolen i Haag.

– Jeg er en evig kverulant, som trives i debatter og ordskifter. Jeg vil bidra og være en stemme. Og jeg må jobbe med folk på en eller annen måte. Men om det blir med politikk, som advokat eller som hjelpearbeider, det vet jeg ikke.