– Vi har ikke all verdens til pensjonspoeng oppspart, så vi må gjøre noe. Ikke er vi ferdige heller, og vi har ikke noe bedre å finne på. Dere blir ikke kvitt oss på ei god stund ennå, sier Bent Sæther.

Sammen med Hans Magnus Ryan, et knippe trommiser og varierende gjestemusikere, har han kvernet ut nye låter, plater og konserter gjennom snart 30 år. I september ga de ut «The Tower», sitt noen og tredevte album.

Gjennom sommeren og høsten spilte de seg gjennom Norge og Europa med 43 konserter. Nylig trakk musikkjournalist Stuart Maconie i BBC frem albumet som sin favoritt i år. En «ekstraordinær plate» og deres karrierebeste, fastslo Maconie. Avisa The Guardian har et av albumsporene på sin topp 100-liste over årets beste låter.

– Det er sånn det bør være hver gang. Det er bare naturlig, sier Sæther og gliser.

– Vi har holdt på så lenge at vi har vært både inne og ute opptil flere ganger. Det er sånne konjunkturer vi ikke kan styre. I år traff vi med en konjunktur, tydeligvis. Det er stas og fint, men vi tar ikke av den grunn. Vi har et veldig jorda forhold til akkurat det der, sier musikeren.

Kandidat 1: Marit Heldal

Kandidat 3: Anne Marit Mevassvik

Kandidat 4: Gustav Witzøe

Kandidat 5: Christian Berge

«Psychonaut» på besøk

En som har litt mer høytsvevende tanker om saken er tyske Oliver Polak (41). Stand up-komikeren og skribenten har vært en «psychonaut» siden 1994. Nå har han reist til Trondheim for å få med seg sin sjuende Motorpsycho-konsert – i år. Han sanker stoff til en større artikkel om bandet til magasinet Musikexpress' februarutgave.

– De er favorittbandet mitt fordi Motorpsycho er så mange band i ett, de har et så stort spekter. Hvis du hører på dem, trenger du ikke høre på så mye mer. Og de er et av de mest hardtarbeidende bandene i verden. Det handler bare om musikken og ikke noe annet, sier Polak.

Fire mann: Motorpsycho har i høst vært forsterket av Kristoffer Lo (til høyre), kjent fra blant annet Highasakite, på tangenter og gitarer. Her spiller de for et utsolgt Byscenen 9. desember. Foto: Juliane Schütz

Gitarist Ryan smiler lunt når han snakker om bandets trofaste og voksende tilhengerskare.

– Det er veldig inspirerende å ha en sånn gjeng som er på oss hele tida, følger med og har meninger, sier Ryan.

Sammen med sceneteknikerne og lyd- og lysfolkene har han nettopp romstert rundt på scenen, løftet på plass forsterkertoppene, plassert ut pedalbrett og gitarer på scenen. Ryan forklarer egeninnsatsen:

– Det er godt å få i gang sirkulasjonen litt, og det er greit å plassere utstyret der vi vil, sånn at det ikke blir rot på scenen, sier Ryan.

Egeninnsats: Hans Magnus Ryan kobler opp pedalbrettet før konsert. Foto: Rune Petter Ness

Svensk redning

Det er noen timer før bandets årlige «julekonsert» på Byscenen i Trondheim. Det vil si, tradisjonen ble brutt i fjor. Da var bandet uten trommis etter at Kenneth Kapstad sa takk for seg i mai samme år, etter nesten ti år i bandet. Høsten i fjor brukte Sæther og Ryan i grava som teatermusikanter i Carl Frode Tillers «Begynnelser» på Trøndelag Teater, uten trommeslager. Livet i institusjonsteatret var givende, synes duoen. Samtidig var de fast bestemt på å få i gang den turnerende Motorpsycho-motoren igjen. Løsningen kom på plass like før jul i fjor. Svenske Tomas Järmyr var ferdigstudert på musikkonservatoriet og var egentlig på flyttefot, da de musikalske ringrevene tok kontakt. Nå er flytteplanene lagt bort for trommisen som kommer fra Sandviken, 20 kilometer vest for Gävle.

– Det er veldig skjønt med et band som er mer interessert i å faktisk øve og lage musikk, enn å sitte å holde på med alt annet som ikke er musikk. Der verkar vi sjukt enig, sier den sindige svensken.

Diverse utstyr: Tomas Järmyr under innspilling av sin første Motorpsycho-plate i Rancho De La Luna i Californa i mars. Foto: Dave Raphael

Sæther nikker:

– Du merker på yngre band i dag, hvor opptatt de er av sosiale medier. Det skal synes hver gang de fiser – så skal det opp på en post, ikke sant. Den «se på meg, se på meg, se på meg»-greia tar veldig mye energi, når du egentlig burde sittet og lagd musikk, sier han.

– Dere vokste opp i en tid da dette ikke fantes, og er nå godt etablert. Tror du det er mulig å holde seg unna dette som artist i dag?

– Du er nok til en viss grad nødt til å forholde deg til det. Men det er så stort fokus på sosiale medier nå. Kanskje er det en «peak» nå, og så normaliserer det seg? Jeg vet ikke. Vi får håpe det. Det må jo være musikken som er det viktigste, ikke hvordan du ser ut eller hvem som har likt plata di, sier Sæther.

Trivsel: God stemning på lydsjekk med Bent Sæther (til venstre) og Hans Magnus Ryan i front. Bandets yngstemann, Tomas Järmyr drikker kokosnøttvann med påskriften «Fountain of Youth» Foto: Rune Petter Ness

Klar tale fra 1991

Han hadde tidlig klare tanker om hva Motorpsycho skulle være.

«Vi vil ikke sette grenser for oss sjøl. På øvingene er alt tillatt, bare det blir Motorpsycho. Det vil si masse kjør og psykedelia. Vi ønsker å sette folk i en spesiell stemning», sa 22 år gamle Bent Sæther til Adresseavisen i september 1991.

September 1991: Motorpsycho intervjuet i Adresseavisen rundt slippet av «Lobotmizer». Foto: Faksimile

– Det høres ut som at jeg var inne på et eller annet. Det er jo på en måte samme greia nå, sier Sæther i dag.

– Jeg var storkjefta og hadde flaks med at jeg hadde rett. Jeg tror ikke det var så mye livsfilosofi i bunnen der da, annet enn et slags håp. Mer det. Hvis du insisterer lenge nok på det, så blir det sant. Ikke sant? Det er noe der, sier han.

– Godt for noe

De er takknemlige for at Motorpsycho er blitt et levebrød, at det «går an å sitte oppi her og være så sta og rar som vi er, og allikevel få til å leve av det». Sæther vokste delvis opp i Snåsa, mens Ryan kommer fra Steinkjer. De er litt ambivalente til fylkessammenslåingen, men tror det kan gå bra så lenge en finner en «gyllen middelvei» og har en lang innkjøringsperiode hvor en er fleksibel og løsningsorientert.

– Det er såpass lite å sysselsette folk med i Nord-Trøndelag uansett. Hvis du tar fra dem administrasjonsbiten også, da blir det jo bare frisører og en og annen melkebonde igjen, sier Sæther og smiler igjen.

Han føler seg uansett som en trønder, ikke nordtrønder.

– Jeg har småbruk på Snåsa og er der så ofte jeg kan, men jeg tenker ikke på det som noe annet Trøndelag enn Trondheim. Det er samme verden for meg, sier 48-åringen.

Innspilling: Hans Magnus Ryan i studio under innspillingen av «the Tower». Foto: Dave Raphael

Ryan filosoferer over hva det trønderske jordsmonnet har gjort med ham:

– Jeg føler at jeg har en tilhørighet i landskapet, mer geografisk enn noe annet. Men jeg har ikke noen sånne kjempeartige minner fra kulturlivet på Steinkjer på 80-tallet. Vi gikk og vassa i gatene og det var fint lite å finne på, hvis du ikke var med i skiskytterlaget eller korpset. Men så ble det jo gitarspill da. Så det var da godt for noe, sier Hans Magnus Ryan.

Kandidat 2: «Sannheten er at, mens folk strømmer til Granåsen og Sverresborg for å se avdankede internasjonale artister som Robbie Williams og Bruce Springsteen fremføre 25-40 år gamle hits, har vi et av verdens beste, mest kreative og vitale band her i vår egen stue», skrev en av innsenderne da Adresseavisen og NRK ba forslag til Årets trønder 2017. Foto: Juliane Schütz