Vi burde skjønt det allerede første gangen vi dro dit. Da vi så hva som skjedde med vedbua på gården til Kjell Helgesen. Skjønt at det var «Den store forvandlingen» vi var vitne til. To ganger har vi vært i Flatanger, den lille nordtrønderske kystkommunen som reiseoperatører kaller «det andre Lofoten».

Første gangen, for to år siden, fartet vi rundt på hver kjørbar kilometer vei og så at rorbuer og utleiehus var i ferd med å dukke opp nesten i hver bukt og på hvert nes. Men det var da vi kom hjem og fikk se bildet med sementbilen, det begynte å demre for oss. Noe hadde brent seg fast. Vi måtte tilbake for å forstå mer av hva som egentlig foregår.

Et hopp tilbake til høsten 2000: Ingen hjemme på gården? Jo, nedenfor våningshuset romsterer et par karer i vedskjulet. Ei eternitplate er løftet av taket, og slangen fra en diger sementbil går i bue over hele huset og rett ned i bua. Jeg går ned og vil spørre om veien. For ikke å buse for brått på, nikker jeg mot den våte sementen som er i ferd med å sige ned i armeringsmatta:

- Driv' å støype golv, sjer æ?

- Det her ska' bli sløyebu, sa bonden.

Akkurat. Bonden vil ha turister, turister vil ha fisk, fisken må sløyes, og sløying er ikke noe turister gjør krumbøyd over surklende fjæresteiner. Nei, de vil ha ordnede forhold. Et rom med arbeidsbenk, rennende vann og støpt golv med sluk. Sløyebu må til.Det som burde ha gått opp for oss var at det gamle vedskjulet som fikk sin betong-innsprøytning er et overtydelig symbol på den store forvandlingen som skjer langs kysten. For vår mann er ikke alene om å bygge for turister.

Høsten 2002: Endelig er vi der igjen.Tyske Frank Wnendt og hans to sønner Marcel og Sven står med oljehyre og filetkniv i sløyebua «vår». Gjør opp fangsten og spyler vekk blod og tarmer. Dette er storveies, synes de.

Vi har alt snakket med mannen bak sløyebua. Han heter Kjell Helgesen og driver det største melkebruket i kommunen.

- Jeg vet ikke hvor lenge vi fortsetter med gårdsdriften. Det er ikke morsomt lenger når du blir straffet for å produsere og når folk flest ikke har særlig respekt for oss bønder. Da er det greiere å huse tyskere.

Hele sommeren og til langt utpå høsten har Kjell og kona Kristine åtte-ti turister boende i to velutstyrte leiligheter. Et tysk firma tar seg av alt fra booking til betaling. Alt de trenger å gjøre, er å vaske rommene og følge med på bankkontoen. Gutta i familien Wnendt er på sjøen hver eneste dag. Mor Bettina sitter alene hjemme i leiligheten og er glad for å få besøk

- Kjedelig? Nei da, jeg ser på tysk TV og løser kryssord, sier hun og viser oss en tykk bok full av rutenett og stikkord.

- Dessuten er det så fredelig når ungene er ute av syne. Dette er ferie for meg, sier hun.

Av og til er hun ute og trekker frisk luft og klapper kalvene som går i en innhegning på tunet. Hun åpner kjøleskapet og henter ut en vakuumpakket fiskepudding.

- Hvordan tilbereder jeg denne?

- Du muss es steiken im Panne, stotrer vi. Ikke sett den i steikovnen!

På kjøkkenbenken fører hun nøyaktige fortegnelser over fisken mann og sønner får. Så og så mange torsk, sei, hyse og makrell, i alt nærmere førti fisker. Ikke all verden på halvannen uke, tenker vi. Ikke nok til å tømme havet i alle fall?

Mann og sønner kommer tilbake fra sjøen med bøtta halvfull av fisk. Våte, men med glød i blikket. Dette er livet for dem. Ut i båten, føle naturkreftene, håve inn fisken, være tilbake i menneskets opprinnelige beskjeftigelse. De er hekta og har allerede bestilt en ny uke hos Kjell og Kristine i mars neste år.

Et nytt hopp tilbake til høsten 2000: På gården nedenfor nærbutikken på Utvorda hamres det. Det lyser fra nytt tre i reisverket.

- Det skal bli restaurant, forteller den hyggelige damen i grønt forkle på butikken.

- Restaurant? Her?? Vi dro ikke engang ned for å snakke med galningene, for vi var ute i annet ærend. Men jeg husker vi tenkte at, ja, ja det er lov å prøve, men ærlig talt, restaurant her ute ved enden av en blindvei, på et avsides sted i en avsides fillekommune?? (Sorry, Flatanger, vi vet bedre nå!)

Utvorda, høsten 2002: I styrtregn kjører vi opp foran Sjøbua Spiseri. Nå er det gamle uthuset omhyggelig restaurert og påbygd. Inne møter vi kokk og eier Einar Grande (58) som sammen med samboer Hilbjørg Kristensen har klart å gjøre våre korttenkte tanker til skamme.

Stedet er blitt en kulinarisk attraksjon. Folk kommer i ens ærend ni mil fra Steinkjer og resten av fylket for å besøke Spiseriet på Utvorda. Private selskaper i fleng og nå nylig busslaster med folk fra de tre nordtrønderske grunnpilarene SND, NTE og DDE (på 10-års jubileum). Særpreget miljø, skikkelig god mat og - viktigst av alt, råvarene er fisk og skalldyr fra sjøen utenfor.

- Etter å ha vært kokk for andre i alle år, er det nå selve drømmen som er realisert. Vi har hatt veldig bra besøk helt siden vi åpnet i fjor vår, sier Grande.

Vi har hele restauranten for oss selv denne torsdagskvelden når vi setter oss til bordet. Panert uerfilet med innbakt røykalaks og reker ved siden av, kokkens egen spesialitet. Tyttebærfromasj til dessert. Vi skjønner hvorfor gjestene tar omveien til Utvorda for å spise. Og ikke er det stort dyrere enn maten på en middels veikro.

Einar Grande er en av de få i bransjen i Flatanger som hovedsakelig lever av norske kunder. Husrom har han også. Vi sover i to av tyve senger i nabohuset.

Frokost i Volvo'en ytterst på Utvorda havn. Pulverkaffe, syltetøy og svolværpostei på dashbordet, smuler i fanget.

- Tilbake til hverdagen, sukker fotografen og tenker på middagen kvelden før.

Vindusviskerne lar oss se utover sjøen. Tre havørner kretser over oss. Langt der ute lyser det hvitt i lydløse dønninger fra Folla. Til høyre informasjonstavla om den eneste egentlige turistattraksjonen her, restene av det enorme kystfortet tyskerne bygde under krigen. Men tavla har ingen tekstpå tysk . . .

Jakten på den nye tid fortsetter. Vi kjører videre på måfå. Vi tar sideveien mot Sitter, og en ny sidevei mot Bjørgan. En fin trekai med en ekte fiskesjark utenfor vekker interesse. I sjøbua, omgitt av tauverk, fiskekasser, garnblåser og oljekanner, sitter det en kar og bøter krabbeteiner. Han heter Odd Andersen, er 66 år, har vært fisker hele livet. Nå har han langt på vei gitt seg, sier han er utslitt.

Andersen har liten tro på kystfiskerens framtid, innser at oppdrettsnæringa har overtatt. Men forstår ikke hvorfor vi skal bruke masse penger på risikabel tukling med naturen, når det er mye enklere og tryggere å høste det havet selv produserer.

- Det er bare én eller to aktive yrkesfiskere igjen i hele kommunen nå, sier Andersen. Han mener feilslått politikk, rovfiske og oppdrett har ødelagt det meste.

- Fjorden her er blitt en kloakk med avfall fra merdene, sier han og tar oss med ut på kaia der en stinkende not full av grønske ligger utover.

- Slik var det aldri før. Da lå steinbiten tett i tareskogen her. Nå er det verken tare eller steinbit.

- Men turistene får da fisk?

- De tar det lille som er. Joda, jeg ser at turistene er bra for noen. Det er visst bare oppdrett og turisme som lønner seg nå til dags.

- Angrer du på at du ble fisker?

- Ja, slik forholdene er blitt, gjør jeg det.Sier Andersen, tenner en rullings og fortsetter å bøte teiner.

Vi tar det som et ørlite tegn på at han kanskje ikke helt har gitt opp likevel, men frykter at han gjør det mest av gammel vane.

Kronglete som røttene på ei bergfuru er Flatangers veinett. For å komme til kommunesenteret Lauvsnes, må man kjøre tilbake og innom nabokommunen Namdalseid. Og det er bare noen få år siden det ble sammenhengende vei ut til den vestlige delen av kommunen.

Forrige gang tok vi den turen, over øde skoger, innom perlen Jøssund, gjennom tunneler og golde fjellandskap, før vi kom til skjærgårdsidyll ved Småværet. Nå bærer det direkte til Lauvsnes. Her passerer vi Zanzibar Inn, storebror i kommunens voksende turistfamilie på minst 20 virksomheter. Pål Aakervik, som vi traff sist, har sammen med kona bygd opp en bedrift med over hundre sengeplasser. Snart skal de bygge enda mer, konferanserom og ny restaurant

På vei videre vestover ser vi over sundet til Kvernøya som på sitt meste hadde 70 innbyggere, i dag bor det bare to personer der. Dette får vi vite når vi kommer til Einvika og treffer Reidar Einvik, enda en av de som skjønner seg på den nye tiden. Han er tredje generasjon kremmer på det som en gang i tiden var det viktigste handelsstedet i området, med både skipsekspedisjon og fiskemottak i stor skala. I de siste tiårene har stedet vært temmelig utdødd. Men så kom forvandlingen hit også - og den pågår stadig.

Akkurat mens vi er der, har Einvik gjort klar grunnmuren til en ny rorbu som kommer fiks ferdig med båt om et par dager. Fra før er åtte leiligheter bygd ut, så nå kan han huse innpå femti turister. Selvsagt har han også en liten armada med båter ved flytebrygga.Turistverten viser oss ivrig inn i en av leilighetene.

- Her tok vi imot fangsten og skar filet i stor stil på 1970-tallet, til vi måtte gi oss på grunn av mangel på fisk. Andre leiligheter har navn som «Ishuset» og «Venteværelset» og vitner på sitt tydelige vis om tidsskiftet. Der arbeiderne hentet is til fiskekassene og der passasjerene satt og ventet på Namsosbåten, sitter nå turistene og slapper av i sofaen etter dagens økt på sjøen.

- Jeg har gjort mye i mitt liv som det ikke har blitt så mye av, nå vil jeg konsentrere meg om turismen. Den er en av de få næringene som har livets rett her i Flatanger, mener Reidar Einvik og forteller om konkurser og elendig kommune-økonomi.

- Du er ikke redd for at turistene uteblir om fisket en dag tar slutt?

- Jeg tviler på at det skjer. Godt med småsei vil det uansett være. Så får jeg heller unnvære gjester som han svensken som etter en uke med godvær, mye fisk og fine opplevelser, fortalte at han var misfornøyd med oppholdet. Han gikk nemlig ikke med overskudd på turen!

Nettopp svensker er det flest av i Einvika, men de er slett ikke alene:

- En ettermiddag i slutten av august satt det folk fra 16 nasjoner rundt langbordet på brygga! Da begynner det å bli slik jeg har drømt om, sier Reidar som rekrutterer gjestene selv og opplever at svært mange kommer tilbake flere ganger.

Det kan virke som om hele Europa har oppdaget Flatanger, unntatt trønderne selv.

- Vi har nådd de som bor i vår egen region dårligst. Når jeg besøker Östersund et par ganger i året, treffer jeg stadig folk som kjenner meg igjen og roper «Hej, Reidar!». I Namsos eller Steinkjer, der jeg er ofte, hender det aldri.

En kar med feltbukser og bukkeskjegg dukker opp under praten med Reidar Einvik. Han heter Ole Martin Dahle og det viser seg at han samarbeider med havørnene som underholdt oss til frokost. Mens andre satser på fisk og svensker eller mellomeuropeere, er Dahles prosjekt ørn og engelskmenn.

For noen tiår siden var havørnen nesten utdødd, nå er den så tallrik at Dahle kan garantere at de ørnefrelste får det de er ute etter. Nærkontakt og fine bilder. Flere steder har han bygd små «kikkehus» som gir ly og kamuflasje.

- Opplevelsene vi kan by på her i Trøndelag, er mye mer eksotiske enn vi som bor her tenker over til vanlig. Det finnes mer enn en million aktive ornitologer på de britiske øyer, så potensialet er enormt. Dahle bygger opp en virksomhet som ikke bare tilbyr rovfugl-kikking, men også elgsafari, hvalsafari og opplevelser med storhavet.

Når vedskjulet kan bli sløyebu og bonden kan bli turistvert, når filetfabrikken kan bygges om til feriehus og det halvtomme havet fortsatt er godt nok for turistene - da er det kanskje håp likevel for en liten utkantkommune?

Fascinert over hvor uanstrengt og lettrodd den nye kystnæringen glir gjennom bølgene, kjører vi hjemover i mørke. Men ikke uten en liten uro.

Den nye tida gir nye arbeidsplasser og nye muligheter, ingen tvil. Men hvor lenge kan man tære på restene av gammeltida? Vil den nye tida også la seg resirkulere en gang i framtida?

Hvor lenge finnes det fisk nok til alle som vil ha, og hvor lenge finnes det mange nok med penger og kjedsomhet nok til at strømmen av turister fortsetter? Vi har møtt mange optimister i Flatanger og de har alle imponert oss. De fleste av dem vil sikkert ha et bra levebrød av å gripe mulighetene i tida. Likevel, vi glemmer ikke blikket fiskeren Odd Andersen satte i oss da han gav oss sin versjon av den nye tid.

(Ukeadressa 28.9.2002)