Den gode gamle kaféen, finnes den?
Et stoppested er Paradisbukta ennå. Langtransportsjåførene sover her, andre stopper i andre ærend, vi finner unevnelige romantikketterlatenskaper ved husveggen, og det er nok ikke sikkert at alle respekterer oppslaget i vinduet: «All tissing forbudt». Når også halve fasadeskiltet har falt ned, slik at det bare står «ukta kafé», og når den flotte Freia-reklamen i rød plast (som vi la merke til for et par år siden) er vekk, ja da blir stedet noe mindre paradisisk enn det en gang må ha vært. Men vi tenker at fordums storhet også er storhet. Tiden kan ikke viske ut alt. Før tårer og vemod helt tar overhånd, lokker vi fram forskeren i oss. Hvilke skatter kan skjule seg bak fasaden? Nærmeste nabo er Einar Løvtangen. Broren Arvid eier stedet og var siste driver, men Einar har nøkkel og slipper oss til. Inne er kaféen intakt med stoler og bord, med disk og serveringsbrett, ketsjup og sennep. Til og med menyen er på plass med det som må ha vært siste middagstilbud: Kjøttkaker med erte-stuing og sviskekompott til dessert. Einar forteller at det var moren, Anna Løvtangen, som startet stedet i 1964. På bakrommet gjør vi et funn. Der står noen av de aller første stolene og bordene fra Paradisbuktas føste år. Ur-respatex med kantlist av tre og stålrørsstoler med skaitrekk. Vi tar farvel med Einar og ringer broren, Arvid Løvtangen. Selv om det var sykdom som tvang ham til å stenge kaféen for drøyt fire år siden, var det ikke enkelt på slutten.- Jeg hadde sju innbrudd og ett ran. Dessuten ble bensinstasjonene mer og mer konkurrenter, med gratis kaffe og mye mat. De tok over både kundene og bandittene. - Hva med Freia-skiltet? - Det må ha blitt stjålet for et par år siden. Mor fikk det da hun startet i -64. Et skikkelig klenodium er borte. Vi får lyst til å etterforske den grove forbrytelsen, den niende krimsaken på Paradisbukta, men innser at sporene er for kalde. På hjemvei havner vi i Ila og svinger på måfå ned mot havna. Jeg husker plutselig at her lå en av byens mer beryktede kaféer, «Martins». Står ikke huset der fortsatt? Jovisst, huset er der, klemt innunder den digre kornsiloen. Nå er det tydeligvis tilholdssted for motorsykkelklubben Ruthless. Skal vi avlegge «de hensynsløse» en visitt? De skyter vel ikke? Flomlyset går på idet vi småskjelvende nærmer oss trappa, døra rykkes opp og to litt bistre karer spør, uten å si noe, hva i helvete vil dere? Vi forklarer at vi gjerne vil komme inn og se etter spor av gamle «Martins».- Tør dere det da? Er det ikke vi som er kriminelle?Gutta smiler og byr på kaffe, den første på vår kaférunde i dag og er nesten hensynsløst imøtekommende. Vi slipper inn i bestestua som er koselig med vedfyring, dype sofaer - og geværer, revolvere og maskinpistoler på veggene (våpnene er visstnok plombert!). Karene forteller at de overtok i 1996, men at stedet ble startet på slutten av femtitallet av legendariske Martin Michaelsen. De forklarer unnskyldende at de var nødt til å rive mye av interiøret i første etasje for å få mekkeplass til Harley-ene sine. - Men bli med opp i annen etasje! Vi går opp trappa og får bakoversveis. Det er mulig det finnes motorsykkelklubber med enda flottere sykler og enda tøffere karer, hva vet vi, men ingen slår Ruthless på bar-fasilitetene. Her har de et festlokale med profilert eikepanel i tak og vegger, tung bardisk, blyinnfattede vinduer og gedigent møblement i stil med veggene. En liten flik av krovertens store livsverk er intakt på Ila pir. Egentlig er vi oppglødd over å ha kommet innenfor to av Trøndelags legendariske etablissementer fra en annen tid. Men vi kan jo ikke bare drive med gravrøveri, det må da finnes kaféer som har overlevd caffèlattebensinpizzeria-invasjonen på 90-tallet? Joda de finnes, men de er få. Neste morgen er det frokost på Bristol Conditori som vi etter en kjapp runde kårer til byens beste originalkafé. Mer folkelig enn Erichsen, mer opprinnelig enn Norrøna. En kar i fullskjegg og tømmerhoggerjakke sitter alene med en kopp kaffe. - Jasså, dere leter etter de gode, gamle kaféene? Er det ikke bare denne igjen?Vi oppdager at vi har funnet en likesinnet. Mannen heter Hans Jørgen Hansen, snakker dansk, er stamgjest, men bor på Fannrem. Pensjonist og tidligere mangesysler. Bristol var hans faste morgenkafé da han for et drøyt tiår siden bodde i Vaterlandsveita og var så husvarm at han smatt inn bakveien.- Nå liker jeg ikke byen så godt lenger. Jeg ser tydeligere alle forandringene, og de er ikke til det bedre. - Ja, det er som om tiden spiser opp det som var bra. Først når det er for sent, savner vi det.- Du har rett, vi mennesker liker faste holdepunkter. Men det triste er at folk blir trukket mot det nye, uansett om det er bra eller dårlig. Vi blir blinde og døve. Tiden spiser oss og vi spiser oss selv i halen. Dette handler ikke om nostalgi, det er et spørsmål om verdier.Vi får en lang prat, en ekte kafésamtale, med Hans Jørgen Hansen. Når han drar videre, er det med en ny venn vi tar farvel. Befaringen fortsetter og vi blir enda mer imponert over Bristol. Store deler av møblementet og et par av rommene er nesten uforandret fra tidlig på 60-tallet. Det henger originalkunst på veggene og det er freskomalerier i taket. Mest imponerende er det at de fortsatt holder seg med et eget bakeri på baksiden. Et bakeri som kun leverer varer til egen disk. Vi slipper inn i det aller helligste og treffer innehaveren selv, Albert Petersen. Han er Bristol i fjerde generasjon. Oldefaren kom fra Danmark i 1929 og startet sitt conditori. I bakeriet jobbet det en gang ti-tolv mann som forsynte melkeutsalg og småkaféer over hele byen. Fortsatt er benken der brødene ble knadd, bollemaskinen og mye av inventaret slik det opprinnelig var. Petersen tar oss med opp i etasjen over, til Café Bagatell som nå bare har lørdagsåpent. Jeg får umiddelbart et flashback til egen ungdomstid på 70-tallet da vi syntes dette var en artig, gammeldags kafé. At den fortsatt ser akkurat likedan ut, burde kvalifisere til bevilgninger over kulturbudsjettet. - Vi har pusset opp forsiktig, men rommet er uforandret fra tidlig på 60-tallet, bekrefter Petersen. Han røper en innstilling Ville veier liker: - Når vi gjør noe med stedet, ser vi både bakover og framover. Nå er det full gass til Klett, der vet vi om en kaféklassiker som fortsatt holder koken. Volvoen får plass på hålka utenfor og vi hilser på en gjeng arbeidskarer fra Trondheim kommune som tar lunsjen her. Vi fryder oss over brune veggplater, svarte stableplaststoler og brun respatex. Her er intet forandret på et par-tre tiår, for ingen har hatt noe ønske om å være plagsomt moderne. Rett etter tolv kommer middagsrushet, og førstemann som bestiller skinkestek, er Toralf Myhre, pensjonert bygningsarbeider fra Spongdal. - Det er ikke farlig å være ungkar når en har kaféen på Klett. Nå skal jeg hjem og hvile middag, sier han når han har spist og hilser til damene bak disken, Sigrun Torp og Inger Anne Pedersen. De to er svigerinner og har drevet kaféen sammen i ti år. Kombinasjonen av god, rimelig og rikelig tradisjonell mat og et enkelt lokale uten fiksfakserier, har slått an. Folk valfarter til stedet, særlig er det populært blant arbeidsfolk, sjåfører og bønder. Bare et par-tre kvinner viser seg i løpet av timene vi er på Klæt Café. Lager de helst maten selv, eller blir det for mye arbeidsantrekk for dem? En kvinne kommer inn i nettopp kjele-dress, tydelig travel. Hun får fylt opp en medbragt kaffekopp og tar med seg tre vafler i en serviett.- Dette er matpakka mi, sier hun og forsvinner ut. Vi får høre at hun heter Anna Rathe og er dyrlege i Melhus. Hun kjøper to vafler til seg selv og en til bikkja.Tre karer setter seg ved nabobordet vårt. Vi skjønner at dette er stamstedet deres. - Jeg hadde sultet i hjel hvis kaféen ikke fantes, sier Ove Rønne, nattarbeider som tar dagens første måltid her.- Og jeg hadde kjedet meg i hjel, sier Alf Indergård, pensjonert snekker. Tredjemann, Klaus Lilleler, er aktiv bonde og glad for rikelige por-sjoner. Selv rekker vi så vidt å få i oss et smørbrød og en skål riskrem, for gjestene kommer i en jevn strøm og vi vil snakke med alle. - Hit kan du komme uten pers i buksa, sier Jørgen Tøndel. Han er sammen med Jan Havdal og Boye Ølstøren, den kjente travkusken. De er hestekarer alle tre, og vi får en leksjon som gjør oss nesten utlært i både hesteavl, hestetrening og travtipping.- Vi var på bytur og tenkte oss på kafé, men endte opp her på Klett, sier Boye og bestiller tre karbonadesmørbrød med speilegg.- Dæven, det var god kjøttkak! Dere får henge i og ta bilder, for dette forsvinner fort, sier Jørgen og sluker maten. For ikke å ødelegge stemningen legger vi hjemturen om svingene opp gamle riksvei 50 tilbake til byen. Vi er lykkelige over at det ennå finnes nødhavner som Bristol og Klæt. Den ene byfornem, den andre ekte bygderespatex, begge folkelige og eksklusive. Det er et spørsmål om verdier, sa vår kloke danske venn fra i morges. Vi håper at mange nok ser nettopp verdien, slik at stedene overlever og vi fortsatt kan komme til paradis.
