Eterniten har vært elsket og hatet. Den har vært selve fremskrittet og den er blitt svartelistet som farlig. Bare navnet. Eternit. Legg til en y, og du har det engelske ordet for evighet. Navnet minner også om granitt og andre solide bergarter. Altså sterkt som fjell og varig som evigheten.

Du måtte nesten være i utakt med tiden om du gav deg til å plundre med bordkledning da du stod der i vårsola med reisverket til det nye huset og kalenderen viste 1962 eller noe der omkring.

Men hvor er det blitt av veggplatene som preget Gerhardsen-tida i Norge? Er alt borte? Vi innbiller oss at på værdharde Frøya er sporene fra eternitalderen ennå ikke helt utslettet.

Derfor kjører Volvoen og vi mot kysten. På vei til det forgjettede land ser vi at det praktisk talt ikke er eternithus å se langs veien, verken i Snillfjord eller på Hitra. Men så fort vi dukker opp fra Frøya-siden av den andre tunnelen...

- Se, et eternithus! I starten roper jeg entusiastisk hver gang og krever stopp og fotografering. Snart innser selv jeg at det ikke er mulig, for på Frøya er det mange hundre hus med eternit.

Jeg vil lansere slagordet «Eternit-kommunen i havgapet», men fotografen antyder at tiden ennå ikke er helt moden for det og slår fast at fortsatt er det nok fiske og atter fiske som trekker turistene hit.

I sin tid var det selvsagt også fisken som sørget for at Frøya ble befolket. Mellom nakne knauser og myrer var det ikke mye annet å leve av. For den som ikke har peiling på maritime ressurser, er øya påfallende tett bebygd. En stor del av husene er fra oppgangstiden etter krigen, satt opp i firkantet folkefunkis – med eternit!

På Sistranda ligger de på rekke og rad, femtitallshusene med de opprinnelige veggene intakt. Vi banker på et hus i mørkerød eternit og snakker med Marit Arntsen. Hun og mannen Magnus Gellein kjøpte huset, som er fra 1958, for fire år siden. Det unge paret er fornøyd både med huset og stedet. Her trives de.

- Men eterniten har jeg tenkt å skifte ut, sier Magnus og vi skjønner snart at han er i takt med mange av sine sambygdinger. Av-eternitiseringen er i god gang.

På mange av husene vi besøker er allerede et par vegger skiftet – eller eierne har tenkt å gjøre det.

Vi fortsetter fra hus til hus. Et av dem har grønn eternit og er riktig staselig med en diger trapp som er et herskapshus verdig. Men her er ingen hjemme, dette er et feriehus. Snart skjønner vi at det er et kjennetegn på mange eternithus. Fraflyttet og forfalne eller gjort om til feriehus.

Som vordende eternitforskere oppdager vi også fort at det er forskjell på eternit. Den eldste typen har elegante, flate bølger i underkant. Den nyeste sorten har glattere overflate, og er dobbelt så lang.

Vi kjører nordover inn i gamle Nord-Frøya kommune, passerer det digre, tomme kommunehuset fra før sammenslåingen i 1964 og videre ut mot Straumøy. Hos Arnulf Sletta (bildet

nederst til venstre) ser vi at den gamle låna som forlengst er fraflyttet, en gang i tiden ble modernisert. Vi tipper før 1965, siden eternitplatene er av gammelsorten med bølger.

- Er eternit egentlig så stygt? Jeg stiller spørsmålet mens vi kjører Nord-Frøya på kryss og tvers. Bak hver knaus ligger husklynger der eterniten holder stand. Jeg innrømmer at jeg har en fortid som eternithater, men ser nå at kystnaturen, klimaet, femtitallshusene og de smekre veggplatene inngår i en perfekt symbiose. Eternit-overflaten, været og alderens patina har skapt duse fargevarianter av gult, blått, rødt og brunt.

- Visst er den vakker, vi kan snakke om en egen eternit-estestikk, svarer fotografen.

Nå kan vi fråtse i eternit. På Sørdyrøy besøker vi to nabohus. Kitty Mogstad, innflytter fra Malm, har bodd her i ti år og bedyrer at hun skal skifte ut eterniten. Det samme sier nabo Inge Måsøval, snekker og båtbygger. Han og samboeren Susan Sæther har eid det førti år gamle huset i tre år, og de har allerede gått løs på den ene veggen. De tror det blir vanskelig å finne reserveplater til eterniten og har mer sans for treverk.

- Dette er supereternit, forteller Inge og peker på lange plater med hard overflate. –Den skulle ikke males og er ekstra slitesterk.

Så har vi fått utvidet vår eternitkompetanse, tenker vi og oppdager at det er blitt for mørkt til å gjøre et forsvarlig feltarbeid.

Nattekvarter har vi sikret oss i en rorbu på Svellingen der lokalhistorikeren Johan G. Foss er nærmeste nabo. Han må da være en nyttig kilde, tenker vi, mannen har til og med eternit på to av husets vegger!

Selv om eternitalderen til nå ikke har tilhørt hans fremste interessefelt, slipper han oss gjerne inn til kaffe og en fagprat. Foss har skrevet bøker om både fiskevær og kirker og kan det meste om øyas historie, men han husker ikke når eterniten kom til hans eget barndomshjem.

- Det må ha skjedd på 60-tallet, mens jeg studerte i Trondheim.

- Når ble den fjernet fra to av veggene, undrer vi.

- Tja, skal vi se... La vi eternit på mer enn to vegger? Nå husker jeg, det var da forsyne meg jeg som gjorde det! Det var først på 70-tallet. Vi brukte eterniten på værveggene som vi kaller  det. Vi opplevde det som et betydelig framskritt, så slapp vi å male og skrape annethvert år.

Foss hadde en ny og utriveligere eterniterfaring da han senere laget tilbygg og måtte skjære i platene.

- Jeg gjorde jobben utendørs og sørget for at vinden blåste vekk fra meg. Likevel kjente jeg at tunga nærmest ble lammet etterpå. En ubehagelig opplevelse. Fra nå av skal jeg holde meg unna den slags!

Vi er på jakt etter de som solgte eterniten, og Foss tipser oss om Alfred Dyrø som tidlig på femtitallet startet Dyrø Sag og Trelastforretning og som i en mannsalder har solgt byggevarer.

Neste morgen drar vi derfor tilbake til Sørdyrøy.

- Eterniten? Jo, den har vært perfekt den. 86-åringen kommer med attesten på sparket når vi får ham i døråpningen.

- Men no vil dæm no itj sjå ette’n, veit du, legger Alfred til og husker at de etter hvert fikk «ordre» om å slutte å selge den.

I ei sjøbu på Norddyrøy treffer vi Alfred Kvalvær (bildet under), 80-årig fisker og tidligere småbruker, mens han lager krabbeteiner. Han og kona Tordis bygde seg hus her da de i 1971 flyttet inn fra Kvalværøya. Og huset ble selvsagt kledd med supereternit.

Alfred inviterer oss hjem på kaffe og prat og vi får høre om livet på Kvalværet. Om harde tak på sjøen, om torvskjæring og høybæring, om byjenta Tordis på tjue som måtte lære seg håndmelking, traktorkjøring og roing.

Men det er en annen historie, i dag er vi eternitforskere. Vi stikker innom flere med erfaringer, blant annet vaktmester Per Bekken som i ungdommen var med og bygde flere eternithus.

- Vi stod i støvføyka og saget plater. Kjente en egen søtsmak i munnen. Nå har det gått så mange år at jeg håper helsa har berget, sier han og forteller at han fjernet all eternit fra sitt eget hus for fem år siden.

Nå setter vi kursen for Titran på Frøyas vestspiss. På veien stopper vi ved et forsamlingshus i grå eternit, går på befaring rundt huset, noterer at vestveggen er reparert. Jeg kjenner noe rart under foten i det knudrete terrenget og føler på meg at jeg bør grave i mosen. Og du verden, jeg må virkelig ha utviklet en eternitarkeologisk intuisjon utrolig fort, for gjemt under moselaget graver jeg fram biter av gammel eternit. Men fotografen får meg til å skjønne at å ta med funnet hjem, vil være en overdrivelse.

Titran er et værhardt, men tettbebygd sted som må ha hatt sin glansperiode for atskillige år siden. Mange hus står tomme og flere av dem har det vi leter etter.

Et fraflyttet hus i gul eternit med Slettringen fyr i bakgrunnen danner et ekstra fristende fotomotiv. Som bare lar seg fange inn fra en liten knaus der vi akkurat mangler en liten halvmeter på å komme i rett høyde.

Eneste løsningen blir at jeg, som veier ti kilo mindre enn fotografen, setter meg på hans skuldre for å knipse motivet. Men det blir noen kilo likevel, og idet fotografen med vaklende ben skal ta siste skritt opp, faller hele korthuset sammen. Jeg tryner i lyngen, berger kameraet og ser meg rundt. Vi er ikke i ødemarken. Et halvt hundre hus ligger bare et steinkast unna med vinduene vendt mot vårt latterlige opptrinn. Akkurat nå er vi glade for at de fleste husene er fraflyttet, og håper at de andre stort sett er bebodd av svaksynte eller middagshvilende mennesker. Best å komme seg vekk før vi dummer oss mer ut.

Mange synes vel også det er dumt å forherlige eternithusene, tenker vi på vei tilbake til tunneler og fastland. Men la det gå ti år til, og de er mer sjeldne enn middelalderhus med torvtak og brunsvidd tømmer.

De upretensiøse veggplatene har i seg noen av vår tids store dilemmaer. De ble lansert på samme tid som atomkraft, DDT og nylonskjorter. Besnærende problemløsere, og ofte er det en hake ved de mest besnærende framskritt. Asbesten som eterniten er full av, har mange haker. Men enten man liker det eller ikke, eterniten er blitt en del av byggeskikken vår. Den skader ingen om den får være i fred, og den gjør fortsatt nytten. Mange har med rette kalt det vandalisme å kle husene med eternit, paradoksalt nok kan det i dag være like mye vandalisme å fjerne den.