Nærbutikken er selve hjertepumpa

i ethvert lokalsamfunn. Like fullt forsvinner de nesten like raskt som snøflekker i veikanten om våren. Vi setter kursen mot Frosta, for vi har hørt at her har det vært ekstra mange butikker. Ville veier-teamet har alltid hatt nærbutikker som faste holdepunkter på ekspedisjonene, ved siden av melkeramper og gamle bensinpumper. Så vant er vi til å stoppe ved dem at Volvoen nesten av seg selv svinger av når vi kommer til den forlengst nedlagte butikken på Langstein.Jeg husker at jeg var innom for tolv år siden og møtte en eldre handelsmann bak disken i en butikk som sang på siste verset. Nå er det ingen her og vi kan bare trøste oss med en vindusreklame for Ukeadressa med åttitallets slagord "setter farve på hverdagen".

Vi passerer Paradisbukta

der den nedlagte kaféen som vi inspiserte i januar, nå er under oppussing. Inventaret fra seksti- og syttitallet er kastet ut. Forandringens kvern jobber ubønnhørlig, vi må bare henge i om vi skal henge med.Etter en fin nærbutikkoppvarming hos Line Solheim og de andre damene på Coop Marked Åsenfjord, durer vi gjennom tunnelene og inn i grønnsakenes, rosenes og spikerteltenes land. Vi lar det stå til helt til vi ser en ICA-butikk. Dette er en såkalt mann-kone-butikk, Svein Viken og kona Berit driver den alene.- Joda, det hangler og går. Omsetningen er på beskjedne fem millioner, men så lenge vi eier huset selv og ikke har ansatte, klarer vi oss, sier den joviale handelsmannen.

Svein Viken setter oss på sporet.

Han forteller at det var hele tolv butikker på Frosta før, nå er det bare tre. Vi står innerst i forretningen der han har sin rikholdige båt- og fiskeavdeling. Svein fisker fram en kopi av et lite turistkart over Frosta og merker av alle butikkene.Nå har vi noe å navigere etter. Vi ser på kartet. Jammen lå butikkene tett, ingen av dem hadde mer enn tre-fire kilometer til nærmeste konkurrent!Men som Svein sier, mønsteret ble lagt den gangen folk gikk til fots eller kjørte med hest. Frosta er ikke stort større enn ei stor grend. Nettopp derfor kan vi kanskje finne essensen av nærbutikkens vekst og fall her.Vi kjører ut mot Holmberget der vi kan se rett over til Tautra. Drevne detektiver som vi er, skjønner vi at vi har kommet rett når vi ser et hus med parkeringsplass og sykkelstativ.

- Bare kom inn,

sier Steinar Norvik og byr på kaffe. Han forteller at det hadde vært butikk i huset i nesten hundre år da han i 1984 la ned og flyttet inn i nytt bygg i sentrum. Her drev han Spar-butikk med opptil 21 millioner i omsetning fram til han solgte for et par år siden. Nå er det Bunnpris-butikk i lokalene.- Da jeg skjønte at ingen av sønnene ville ta over, mistet jeg litt piffen, sier 57-åringen som selv tok over etter sin far, bare 21 år gammel.Steinar husker godt gammeltida på butikken da kaillan kom ruslende.- De satt og ventet på posten, pratet og slo i noen bolter til hverandre. Man hadde god tid den gangen, nå er det bare et jag.

- «Flickorna från Småland»,

kanskje treffer vi dem, sier jeg forhåpningsfullt og nynner prøvende på den kjente svenske visa mens vi kjører ned mot nettopp Småland. Grenda ligger fint til ved sjøen, men virker rimelig døsig i kveldssola. Det nedlagte samvirkelaget er lett å finne i stedets eneste veikryss.Men er det ikke noen der inne? Vi åpner døra prøvende og havner midt i halvsirkel av ni damer! Vi glipper med øynene og skjønner at her er det kunstnerisk aktivitet på høyt plan. Damene som egentlig er en gruppe på tolv, møtes hver torsdag og får undervisning av den kjente kunstneren Nirmal Singh Dhunsi fra India og Trondheim.

Vi kjører noen kilometer

nordover og kommer til Fånes og E. Ryghs Landhandel. Butikken er ikke åpen, men det står lastebiler og utstyr til Rygh Transport utenfor. Falmede skilt forteller at det ikke er så lenge siden det gikk an å gjøre en handel her.- Jeg har trappet mer og mer ned med butikken etter at kona døde for tretten år siden. Bil og transport er livet mitt, sier Egil Rygh. Han er akkurat kommet hjem fra arbeid med tomta til det nye klosteret på Tautra.- Det er travle dager, jeg blir vel snart munk, ler 62-åringen. Han overtok butikken etter far og bestefar og satset med stort tilbygg i 1980. - Jeg bygde for fremtiden, sier han lett selvironisk. Den fremtiden er nok langt fram, og Rygh er glad han hele tiden har hatt transporten som hovednæring. Nå brukes butikken som øvingslokale for trekkspillklubben, som er Egils andre store hobby, og til litt småsalg i sommersesongen.For et par tiår siden var det hele tre nærbutikker i norddelen av Frosta. Vi sveiper innom de andre to, den på Staur er blitt bolig og den på Kvamme er selskapslokaler.

Så ivrige har vi vært

i vår butikkjakt at forretningene i sentrum for lengst er stengt når vi kommer dit. Beskjemmet må vi gjøre vårt innkjøp av matvarer på bensinstasjonen. Snakk om nærbutikk-entusiaster! Til gjengjeld blir overnattingen av den rette sorten. Vi innlosjerer oss i en uisolert campinghytte fra 1960 blant et hundretalls spikertelt, ytterst på spissen av Frosta-halvøya.Dagen etter setter vi oss fore å inspisere handelsstanden i Mebygda, sentrum i bygda. Presis klokken ni møter vi opp på det nye flotte varehuset der Coop Frosta har stor Prix-butikk og Bygg-Mix med flere spesialavdelinger. I kaféen ved inngangen sitter åtte-ti godt voksne karer med morgenkaffen. Men tro ikke at det er bare å komme her og spørre om butikker.

- Adressa? Æ bli' så forbainna!

Asmund Dahl avleverer en verbal utblåsning om mye som er galt med avisen. Nå sier han snart opp, truer han. Det er ikke bare-bare å sette «farve på hverdagen» lenger, innser vi, men trøster oss med at mannen faktisk bruker to timer på avisen daglig. Slike lesere skal man høre på. Vi lover å avlegge rapport til ledelsen.- Nybutikken er en suksess, sier flere av karene.- Vi var litt skeptiske i starten og mange var sinte over at Småland og Neset ble nedlagt, men dette er storveies, sier Jorulf Einset.- Men se der kommer ordføreren!Lars Myraune blir umiddelbart hanket inn til bygdas uoffisielle formannskap. Han er på vei til samvirkelagbestyreren med et brev om en eventuell Vinmonopol-etablering på Frosta.

Nå snakker vi butikkbusiness

av i dag, tenker vi og henger oss på. Jan Inge Røkke har ikke noe imot å få pol i varehuset. Det faktum at feriefolket som fordobler innbyggertallet om sommeren, er glad i vin, kan være argumentet som gjør susen.Røkke er andre generasjon samvirkelagsbestyrer. Mens faren i sin tid hadde ansvaret for butikken i Småland som da den ble lagt ned hadde en omsetning på bare et par-tre millioner, er Jan Inge sjef for en storbutikk som selger for 64 millioner. Nybutikken som kom i 1997 var lenge etterlengtet. Røkke viser oss hva som ble skrevet ved femtiårsjubiléet i 1966:«Om de rette menn stig fram på arenaen, vil varehuset stå der. Dei to laga vi har, er for små einingar til å kunne gi den slagkraft som trengs i vår tid.» Man så tydeligvis tidlig tegninga.På vei ut av bestyrerkontoret oppdager vi et lite tog av handlevogner. Det er bestillinger fra folk som får varene kjørt hjem. Turid Sliper skal akkurat ut på runden sin, og vi blir med. Volvoen får virkelig prøvd seg på grusveiene, for Turid er ingen lusekjører.

Takknemlige pensjonister åpner

dørene for samvirkelagets gode samaritan. Når helsa ikke er helt patent, og man ikke har bil, er dette en service som blir satt pris på. Vi blir med Turid og varebilen over moloen ut til Tautra der hun leverer mange kartonger til flittige nonner. Vi sier takk for følget og leter opp det som en gang var øyas nærbutikk. Margot Lein avviser at det var moloen som tok livet av forretningen.- Nei, vi har aldri handlet så bra som etter at øya ble landfast.Hun og hennes avdøde mann Einar holdt det gående i flere år til de pensjonerte seg.- Men det er andre tider i dag, nå skal alt være stort, legger hun til og vi må si oss enige i det.Det er mange nedlagte landhandler igjen å spore opp. Butikken til Hans Riseth kjørte vi først forbi, og det er ikke rart, for huset er revet. Men fortsatt bor han og kona Astrid på samme eiendommen der de holdt det gående helt til 1994. En periode hadde de hele fire konkurrenter innenfor en radius av tre kilometer. Da var det viktig å ha det rette vareutvalget, Riseth satset på sko, og god service. - Ja, det kunne nesten bli for mye av den servicen, kommenterer Riseth i ettertid.

Tvete-dynastiet er en del av Frostas

butikkhistorie vi ikke kommer utenom. Fram til 1970 var det tre Tvete-butikker med tre søskenbarn ved roret. Thorleif Tvete i Vågen holdt på lengst, helt til 1992. På 80-tallet var han også i kompani med Steinar Norvik i Spar-butikken. Oldefaren Lars Tveito kom med jekt fra Hardanger og startet butikk, men først fikk han avslag med begrunnelsen at folk på Frosta kunne ro til Trondheim for å handle!Vi har vi vært innom hele fjorten butikker på Frosta, elleve er nedlagt og Prix og Bunnpris er nyetableringer i sentrum. Svein Viken er den eneste av de gamle private landhandlerne som har holdt det gående. Derfor passer det å runde av med å stikke innom igjen.Nå sitter sjefen selv i kassa, for kona er oppe i boligetasjen og spiser middag.

- Vi spiser på skift,

slik har vi alltid gjort det, én må passe butikken, sier Svein.Han skulle egentlig ikke bli handelsmann. Som ung var han lei av butikk og tok flyverutdannelse. Men da faren ble syk i 1968, stilte han opp. Få år senere var han innehaver av butikken.- Kanskje var jeg en tosk, sier han og ler hjertelig. Flylidenskapen er imidlertid ikke helt glemt. Svein har bygd sitt eget fly i kjelleren, han er ivrig i flyklubben og han har til og med en dramatisk nødlandig i en kornåker bak seg.- Hei, Asbjørg. Hei, Magne. Steinar hilser på kundene, han kjenner dem alle. De kommer kanskje ikke i like store skarer som hos konkurrentene, men mange nok er trofaste nok til at det går rundt. Svein og Berit hadde sin siste ferie i 1998, de jobber seks dagers uke og de jobber lange dager. Det er tvilsomt om noen vil ta over når de gir seg.

Uansett blir ICA på Frosta

blant de siste «odelsgutt-butikkene» som har gått i arv over flere generasjoner. Mønsteret nå er store matvarekjeder i bygdesentrene og et og annet samvirkelag som holder ut i smågrendene.Selv om Frosta har mistet en hel bråte butikker på få år, er ikke denne kommunen noe skrekkeksempel. Her er folk fornøyd med tre butikker, ingen trenger å kjøre i mer enn ti minutter for å handle og ingen trenger å dra ut av kommunen for å finne det de trenger. Samvirkegutta fra sekstitallet hadde nok rett, det handler om å tilpasse seg tidens krav.Så får vi bare fortsette å være i utakt med tiden og spekulere på hva begrepet «tiden» egentlig skjuler.