(En Ville veier-reportasje fra 2005)
Verdalsøra, Kyrksæterøra, Sunndalsøra eller kanskje Ilsvikøra? - Det er mange ører, hvor mener du egentlig at vi skal dra, spurte jeg. Han mente at vi skulle se nærmere på ørene som landsdelen vår har så mange av. Hva er det som gjør dem spesielle og hvordan står det til med dem? Derfor er vi underveis på gamle E39, selv den er nå skiltet mot Ålesund. Fjernt skal det være. Mange ører er innen rekkevidde, men vi gjør vår første stopp på en vi ikke visste om. Og her kommer en pinlig innrømmelse: Jeg har sikkert kjørt hundre ganger gjennom Børsa på vei til eller fra Orkanger, men jeg har aldri vært på Børsøra! Sant å si har jeg ikke engang visst at den finnes.
Se bildegalleri med foto og tegninger fra øreneMen nå når vi er på øre-ekspedisjon (ja, ordet ør og ører er rart, strengt tatt egner det seg bare i bestemt form entall, øra!), blir jeg oppmerksom på at det må være bebyggelse der Børselva renner ut. Vi svinger ned og finner en idyllisk husklynge ved fjorden. Den er avgrenset av en elv som slynger seg rundt bebyggelsen, ikke ulikt Nidelva rundt Trondheim. Trønderhovedstaden var for øvrig også en gang en ør. Øretinget og Brattøra er kjente begrep og navn. Børsøra består av omtrent tjue bolighus som ligger tett på den sandøra som elva og landhevingen har skapt. Akkurat på samme måte som i de andre ørene der en elv renner ut i en fjord. Husene ligger hulter til bulter på hver sin side av veien, noen gamle, noen litt nyere, alle har små hageflekker, enten mot elva eller mot fjorden. Midt på øra ser vi påler som stikker opp av sjøen, det er restene av den gamle dampskipskaia. Hit kom «Gulos» og «Orkla» og de andre rutebåtene som gikk mellom Orkedalsøren, Børsen og Trondhjem. Her og der står husene så tett ut mot veien at det er så vidt vi passerer med bil. Vi kjører helt ut på odden der det ligger naust og fortøyde båter. I det nærmeste huset treffer vi 72-årige Rolf Wulvik. Han har flyttet tilbake til barndomshjemmet på sine eldre dager. Det vil si, han har bygd et nytt hus i forlengelsen av det gamle. I trettiåra holdt det med 29 kvadratmeter grunnflate og et lite loft for familien med ni unger. Børsøra var for det meste bebodd av småkårsfolk. Fiskere og gårdsarbeidere. Sjøen var viktig for alle her, enten de var fiskere eller jobbet på land. Faren til Wulvik jobbet på Fosenbåten og kom stort sett bare hjem i helgene. Moren hans døde da han var fem år. - Vi måtte ta vare på hverandre og være selvhjulpne. Vi hadde det godt, men livet på Børs-øra var ikke enkelt. Kvinnene vasket klær i elva både sommer og vinter helt fram til etter krigen. De varmet vann i store gryter over bålet, minnes Wulvik. Der det i dag er plener og blomsterbed, var det den gangen potetåkre og kjøkkenhager, uthus og utedo. - Jeg kan ikke huske annet enn at jeg hadde en fin barndom. Vi måtte hjelpe til hjemme, men det var også mye tid til lek. Datt vi i elva, var det alltids noen i nærheten som trakk oss opp igjen. På søndagene samlet folk på Børsøra seg ytterst på odden. Karene kastet skotthyll og ungene spilte basse. Den gangen var det også en gangbru over elva her. Den brukte folk når de skulle til butikken og bakeriet som lå like oppe på bakken øst for kirka. I dag er Børsøra en særpreget og fredelig liten landsby. Kaia er for lengst borte, samvirkelaget er flyttet og en ny småbåthavn er anlagt et stykke bortenfor. Mange av husene er blitt ferieboliger og vernemyndighetene har et ord med i laget når eierne vil rive eller restaurere. På tidligere Ville veier-turer har vi vært innom både Krokstadøra, Kyrksæterøra og Vinjeøra, alle er tettsteder som fortsatt har rester av den gamle ørabebyggelsen, men som får være i fred denne gangen. Vi kjører til og med forbi Øra på Orkanger, for nå vil vi sette kursen mot Surnadalsøra. Vi innbiller oss at det er her vi finner det beste eksempelet på den travle øra som nå har blitt en stille bakevje. Bygdesenteret er for lenge siden flyttet opp til Skei, tre kilometer fra sjøen.
LES OGSÅ: Oversikt over ørene i Midt-NorgeDa vi kommer ned til tettbebyggelsen, er det for lengst blitt mørk kveld. Husene ligger vegg i vegg som i en bygate. Det lyser i halvparten av vinduene, Surnadalsøra virker både bebodd og forlatt. Tårnet til den gamle brannstasjonen ruver spøkelsesaktig i det svake gatelyset, en katt som sniker seg langs en vegg er det eneste tegn til liv. Nå vel, det er kanskje å dra beskrivelsen av forlatthet noe langt, for snart møter vi en bil og vi aner til og med en skikkelse ved et hushjørne. Etter en god campinghyttenatt i sovepose, kan vi utforske Surnadalsøra i det dagslys den fortjener. Vi kjører den lange gata opp og ned et par ganger for å få oversikten. Tettbebyggelsen er en tarm mellom sjøen og en bratt skrent. De fleste husene ser ut til å være mellom 150 og 50 år gamle. Nå ser vi fundamentet til den gamle rutebåtkaia, vi observerer et blikkenslagerverksted, en forlatt kino og vi oppdager at man kan bo på Hammer Apartements. Men ikke én eneste butikk. Bare ombygde butikkfasader. Ett hus skiller seg ut. Mot gata ser det ut som et vanlig gammelt hus på Øra, men kortveggen og baksiden er mildt sagt spesiell. Det virker som om noen har tatt en grov høvel og sneiet av hjørnet, for så å lappe igjen såret med mangevinklede vegger. Her bor Egil og Margit Sæther. De ber oss inn på formiddagskaffe. Egil har bodd i huset i hele sitt liv og kan fortelle om Surnadalsøras storhetstid. Men først vil vi vite hvordan huset fikk sitt merkelige utseende. - Da huset var under bygging midt på 1920-tallet, ble det uenighet med naboen, forteller Egil. For å unngå kollisjon, krympet man inn bredden i den ene enden av huset. Nå er det uten tvil Øras mest fotograferte bygning. Før krigen drev Egils mor kafé her. Når vi sitter og drikker kaffe i stua, skjer det nettopp der kafégjestene i sin tid ble servert. Den gangen kom folk langveisfra for å handle på Øra og symaskinagenter gikk i land for å erobre kunder. - Surnadalsøra hadde flere butikker enn Kristiansund, hevder Egil Sæther, ikke helt uten lokalpatriotisme, men kanskje ikke helt på viddene heller. Hør bare hvilket handelsregister han kan liste opp: Flere skredderverksteder, snekkere, bøkkere og bakere. Salmaker, frisørdame og blikkenslager. Møbelforretning, sykkelverksted, fiskebutikk, radioforretning, kafeer, mekanisk verksted, drosje, buss, samvirkelag og flere dagligvarebutikker som solgte alt fra båtsaum til bøker, sko og klær. Og det er bare hva han kommer på i farten. Kona Margit jobbet på en av de siste butikkene som måtte gi seg da Surnadalsøras tid som handelssted ebbet ut. O. Mauseth holdt det gående til utpå 80-tallet. Det var nettopp en slik altmuligbutikk som solgte både mat, klær og fiskeutstyr. Nå har all handel og service flyttet opp til Skei, stedet som før i tida ikke hadde annet enn vestavind, ifølge vår mann. Han forteller om den gangen det krydde av unger i gata. Da båten fra Kristiansund var full av folk som kom på helgetur, og rindalsbøndene kom kjørende med hest og vogn for å handle. Om kveldene satt folk på benken utenfor husene sine og slo av en prat med dem som gikk forbi. Det høres ut som en bra tid for stedet. - Det var ikke engang lov til å stjele i den tida, ler Egil. Surnadalsøras vekst var uløselig knyttet til kai og båtanløp. Da rutebåten ble etablert midt på 1800-tallet, ble stedet et knutepunkt for handel og transport. Da biltrafikken mer og mer overtok i tida etter krigen, ble det naturlig å tenke nytt. Trangt om plassen var det også på gamle Øra. Plutselig ble den avsides, selv om det tok noen tiår før det meste var vekk. Nå er det nesten bare brannstasjonen igjen, og det er kanskje like bra, så tett som husene ligger nede på Øra. Brannen i 1938 tok halve Øra.
Vi rekker å få med oss en ør til og kjører mot Sunndalsøra. Her er stort sett bare stedsnavnet i behold, restene av den gamle øra-bebyggelsen ble helt utradert da aluminiumsverket kom på 1950-tallet. Nå ligger kaia til Hydro der den opprinnelige Sunndalsøra lå og vi må opp til «Villabyen» for å finne hus fra tiden før krigen. Eller til det gamle våningshuset på Åkertun som ligger igjen midt mellom Domus-hangaren og kjøpesenteret. I Surnadal ligger Øra intakt, men er degradert og nesten glemt, mens i Sunndal er Øra utradert, men det nye stedet har overtatt navnet. Det står sterkere enn noen gang. Ingen sier noe annet enn Øra når de snakker om hjemstedet sitt. Hvilken skjebne som er å foretrekke? Kanskje tåler øra-familien begge.
