Ekspedisjon til bakevja - trodde vi..

På kartet er Valsøyfjorden den perfekte bakevje. I virkeligheten har de oppskriften på hvordan en avkrok kan overleve.

Saken oppdateres.

Er du uten ærend, har du ingen grunn til å dra dit. Valsøyfjorden med tettstedene Valsøybotn og Enge ble en skikkelig bakevje da veien ble lagt om midt på 90-tallet. Den nye traseen over Valsøya sparte inn to mils kjøring, og bilistene jublet. Folk på stedet slapp trailere og ferjetravel gjennomfartstrafikk rett forbi kjøkkendøra.

Men sovnet bygda samtidig? Ville veier-teamet vil finne ut hva som skjer med et lite lokalsamfunn når hovedveien ikke lenger gidder å komme innom. Tretten år etter regner vi med at det meste er nedlagt. Vi må innrømme vi kommer med forventninger om forfallen, verneverdig tristesse og spor av tid som har passert. Falmede skilt og rustne bensinpumper, here we come!

Spøkelsesbygd eller Las Vegas?

Sent på kvelden kjører vi på smale svinger langs Vinjefjorden. Men hva er dette? Vi passerer Valsøy-bruene og ser innover fjorden. Sterke, gule lys gir en slags Las Vegas-følelse. Her er det noe som ikke stemmer.

– Skjer det noe i Valsøybotn? Vi spør folk i nabogrenda Otnes, der vi har overnattet. «Berjebruse», svarer de kryptisk og forteller om kultur og bygdeutvikling.

– Snakk med Kolbjørn Botten, fortsetter de. Vi skjønner at han er en av bygdas pilarer. Har vi ikke hørt om ham? Er det ikke noe med musikk og lokalhistorie, plateutgivelser og konserter?

Vi har i alle fall et spor å gå etter når vi tidlig på morgenen starter ekspedisjonen inn gjennom fjorden. Botten er lærer på Valsøyfjord skole, så det passer bra å henge seg på skolebussen som vi tilfeldigvis tar igjen.

Allerede i skolegården, der vi treffer vaktmester Bjørn Haugen med snøskuffa, får vi vite at skolen er dødsdømt. Rådmann og politikere mener det er nok med én skole i Halsa kommune. Ungene må finne seg i en busstur på noen mil inn til kommunesenteret på Liabø.

Nettopp, tenker vi, et sikket tegn på avvikling. Ennå har vi ikke oppdaget at vi er på villspor.

Publikumssuksess i fossen

Kolbjørn Botten har et par fritimer på morgenen, men er likevel på plass. Kjapt får han våre hypoteser til å rakne.

– Bygda har blomstret i de siste årene. Vi har fått en del nye arbeidsplasser, og det er ikke tvil om at kulturen også har vært viktig. Den drar andre ting med seg.

Nå får vi den utrolige historien om konsertene i Storfossen og bygdeutviklingsprosjektet «Berjebruse». Det startet med en vill idé i hodet til Botten. Han bor selv innerst i Valsøybotn der elva Sandåa renner ut. Noen hundre meter opp i elva er det en høy foss. Ideen om å arrangere konsert rett under fossen slo ned i ham mens han hørte på gruppa Transjoik i Trondheim.

– Fantastisk bra musikk, tenkte jeg. De må komme og spille i fossen vår!

Dermed satte Botten i gang. Dette var for fire år siden. Han fikk med seg en gruppe arbeidsledige ungdommer, bygde scene og booket artister. Det ble ikke Transjoik, men Gåte var det store navnet dette året og trakk fantastiske 1200 publikummere opp til fossen i juli. En tradisjon var skapt. Neste år kom Odd Nordstoga og Dadafon med dobbelt så mange tilskuere, året etter Åge Aleksandersen og endelig også Transjoik. Sist sommer toppet det seg med Vamp og Dance With a Stranger foran 3500 tilskuere.

– Plutselig var Valsøyfjorden i sentrum. Fjorden var full av båter og jeg tror at selvfølelsen har fått et kraftig løft. Stedet har våknet etter at vi begynte med konsertene. Jeg har vært med som leder i historielaget. Av og til er det artigere å skape historie enn å lese om den i gulnede papirer!

Botten sitter på musikkrommet på skolen og snakker seg varm. Vi rister av oss en gryende skuffelse over at alt er annerledes enn vi trodde. Som de ydmyke forskerne vi er, kaster vi like godt bakevjehypotesen på dynga. Nå vil vi ha med oss Kolbjørn Botten inn til fossen for å ta bilder.

Isslottet som trekker folk

Vi kjører inn fjorden. Botten holder foredrag. Det hundre år gamle industristedet Enge, der tresliperiet nå huser Geitbåtmuseet, en stor samling av tradisjonsbåter fra Nordmøre. Tettbebyggelsen med kraftstasjon og arbeiderboliger setter fortsatt preg på stedet som har butikk og bensin, verksted og snekkerbedrift. På «Moskvaneset» ligger Folkets Hus til forfall. Det rykker i bremsefoten, endelig et Ville veier-objekt! Nå jobbes det med hotellplaner, sier Botten. Nytt liv i gammel kultur.

Botten forteller også om et annet prosjekt med et rart navn. «Husasnotra» skal vi få vite mer om, bare vi klarer å spore opp Jon Godal, altmuligeksperten som flyttet til bygda for tre år siden. Foreløpig er han som sunket i jorden.

Men først fossen. Med fotografen som tungpustet løypebrøyter vader vi i en halv meter dyp nysnø og kommer snart til det som like gjerne kunne ha vært kulisse for en innspilling av Vesaas’ «Isslottet». Kolbjørn Botten legger ut om artister som badet i kulpen, om planer for ny og større scene og om hvor fantastisk det er her med tusenvis av tilskuere oppover skråningene.

Nå skjønner vi at navnet Berjebruse på bygdeutviklingsprosjektet har en velvalgt symbolikk. Berjebruse er nemlig den lokale betegnelsen på bergfrue, en blomst som trives og vokser i fosseføyken.

Botten forteller at kraftselskapet har siklet etter å bygge ut fossefallene, men at konsertene trolig har lagt de planene døde.

– Vi har klart å ta ut fossens energi på en annen måte, sier konsertgründeren.

Botnabua butikk, bar & kafé

Nå må Botten forte seg tilbake til skolen, og vi blir igjen på hjemstedet hans. Ville veier-teamet har vært innom atskillige småplasser rundt om i Midt-Norge. Steder som virkelig har blitt bakevjer, steder der bare tomme skall har fortalt om fordums aktivitet. Valsøybotn er ikke større enn mange av disse, med bare knapt hundre innbyggere, har de til og med klart å beholde butikken. I en tid der småbutikkene på bygda forsvinner som om de var rammet av en smittsom sykdom, er det ingen liten bragd.

Men så har da også Kari Sannes som står bak «Botnabua», gjort mer enn å sitte og vente bak kassaapparatet. For vel seks år siden tok hun over butikken og for to år siden kjøpte hun og dattera lokalene. Der det før var postkontor, har de laget kafé som skifter ham til bar med alle rettigheter de kveldene bygda trenger en bar. Som når noe skal feires eller når det er store fotballkamper på tv. Ikke nok med det, mor og datter Sannes driver også med catering og nylig kjøpte de kafeen «E-39» på Vinjeøra i nabokommunen Hemne, rett over fylkesgrensa. Fem arbeidsplasser er skapt.

– Her står det til liv, sier Kari. Hun beretter om kjøttbedriften som nylig har startet på nabotomta, om sammenslutningen Fjordporten som ledes av en innflytter og om utvidelsene ved Nye Botten settefisk, eller Lerøy Midnor som de nå heter. I samme stund kommer en innleid gjeng arbeidsfolk nettopp fra settefiskanlegget og inntar kafeen. De har fast avtale om lunsj og middag hos Kari. Imens går vi rett over veien der flaggene til verdens fjerde største matvarekonsern, danske Tullip, blafrer i vestavinden.

Salami og serranoskinke

I den nedlagte møbelfabrikken sendes danske og spanske kjøttvarer gjennom «slicemaskinene» for så å bli pakket for det norske markedet. Kjell Otnes, andre generasjon pølsemaker fra Enge, leder den lille bedriften med åtte ansatte. Her går det unna med salami, serranoskinke og et titall andre varianter. Fabrikken eies av Taga Holding der Otnes selv har en eierandel. De har eneretten på å selge Tullip-produkter i Norge. Bransjekunnskap, gode kontakter og ledige lokaler som kommunen var villig til å selge rimelig, gjorde at Otnes kunne skaffe kjærkomne arbeidsplasser til Valsøybotn.

For å unngå tollrestriksjoner er alt kjøttet produsert i Norge, før det sendes til Danmark, der det blir pølse. Deretter fraktes pølsa til Valsøybotn, før ferdigvaren kjøres ned til hovedlaget i Drammen, for så igjen å bli kjørt ut til Rema-, Ica- og Coop-butikker over hele landet. Ikke akkurat kortreist.

Noen hundre meter unna Tullip ligger en annen bedrift som har kunder over hele landet. Hos Lønnheim Entreprenør handler det ikke om mat, men om stål. Stål i imponerende dimensjoner. Her sveiser og lakkerer de konstruksjonene til industrilokaler, idrettshaller og forretningsbygg. 17 mann har arbeid her og sender fra seg tusen tonn stål i året.

Det får vi vite når vi buser inn på kontoret der produksjonsleder Arnfinn Botten, monteringsleder Leif Dyrset og tillitsmann Arnstein Stokke har et viktig møte. Som de villig avbryter.

– Her i bygda ser vi lyst på framtida, sier Botten og røper at han tenker på mer enn stålkonstruksjoner. Han snakker om tilrettelegging av historiske verdier, om sommerkonsertene og om unge familier som bygger hus.

Sammen er vi sterke

Nå er det vår tur å bli sultne, så vi drar tilbake til Botnabua og Karis omelett. Mens vi spiser, tar en ung kvinne med en guttunge plass ved nabobordet. Kaféverten kommer bort til oss.

– Dette er hun med Fjordporten, sier Kari og introduserer vårt nye intervjuobjekt. Små steder har sine fordeler, tenker vi og tar notatblokka fram mellom omelett og salat.

Åse Bergseth kom til Valsøybotn etter at hun «rota seg i lag med» en sauebonde fra stedet for seks år siden. Hun er bygningsingeniør, kommer fra Stryn og har sitt eget firma, 3Dsmia. Hun driver med areal- og landskapsplanlegging og lager animasjoner og modeller for å vise fram det hun planlegger. Dessuten er hun daglig leder av Fjordporten Utbygging AS som er en sammenslutning av ni lokale håndverkerfirma i ulike bransjer. Sammen ønsker de å kunne tilby en komplett løsning, for eksempel for folk som bygger hytter.

– Før så vi at firma fra Trondheim og Kristiansund kom med både snekkere og materialer. All verdiskapning skjedde utenbygds. Med Fjordporten står vi sterkere rustet til å ta oppdragene lokalt. Vi har invitert med folk vi kjenner og stoler på, slik at vi vet vi tilbyr kvalitet.

Inn på kafeen kommer en mann i kjeledress. Det er Åses mann Einar Botten, den tidligere nevnte sauebonden. Han går med «Bygdaservice» på ryggen, det er en sammenslutning av bønder og maskineiere som tilbyr sine tjenester.

Han er ikke i tvil om at Valsøyfjorden har fått ny giv og at kulturen har vært med på å skape selvtillit og stolthet.

– Bygda blomstrer som bare juling!

Husasnotra

Mobiltelefonen vår ringer, det er Jon Godal, en av de andre innflyttede ressurspersonene i bygda. Han har fått beskjed om at to bladfyker har vært på jakt etter ham. Nå skal vi omsider få vite hva Husasnotra er for noe. Den 70-årige pedagogen, forfatteren, båtbyggeren og håndverksbevareren Godal bor med kone og barn på en gård like i nærheten. Gårdsveien er bratt og nedsnødd, men ved å plassere fotografen, som er tyngst av oss to, i bagasjerommet kommer Volvoen opp bakken.

– Her i Valsøyfjorden har folk alltid hatt pågangsmot. Istedenfor å flytte, skifter de yrke. Det er tradisjon for lavteknologisk næringsvirksomhet, sier Godal og ramser opp: høvelfabrikk, børstefabrikk, sagbruk, tre tønnefabrikker, skofabrikk, smie, tresliperi, dør- og vindusfabrikk, slakteri og produksjon av særlig fine ljåer.

Gjennom stiftelsen Husasnotra er han i ferd med å etablere et lærested for tradisjonshåndverk. Dette skal etter planen skje i regi av Geitbåtmuseet som vil bli en del av Nordmøre museum og i samarbeid med offentlig finansierte håndverksmiljøer i Trøndelag og Oppland. Lokalene skal de føre opp selv, på den måten det var vanlig å bygge store driftsbygninger fram til ca. 1950. Med trevirke fra en håndplukket skogteig i Meldal skal et bygg på 400 kvadratmeter reises.

Byggingen organiseres som kurs i ulike former for trearbeid. Blant annet skal ni langtidslærlinger, eller «næmingar» som Godal kaller dem, over tre år ta til seg kunnskap på nivå ut over svennebrev. I tillegg til båtbygging, er det meningen å tilby spesialisering innen tre grener av tømrerfaget: Reise konstruksjoner, liggende tømmer og tekking/kledning. Kunnskapen skal være smal og lokal.

– Næmingane håper vi vil fungere som bjellekyr og sosiale stjerner i sine hjemlige miljø, sier Godal.

Og det merkelige ordet husasnotra? Det er funnet to ganger i gamle islandske tekster og var trolig betegnelsen på et verdifullt navigasjonsredskap som kunne vise veien hjem. Noe som peker mot hus i betydningen stjernebilde. Eller som det er skrevet i prosjektpapirene: «Visjonær framtidsretta aktivitet som bygger på tradisjon».

Ny «kjerrringvei»?

Når du kan velge om du vil økse treverk på gammelmåten, sveise stål på nymåten, pakke danskepølse eller lage mat, og etterpå gå på bar i posthuset om kvelden for å planlegge neste sommers fossekonsert sammen med resten av bygda, ja da er det kanskje ikke så ille å bo i ei bakevje?

Sa vi bakevje? Idet vi kjører ut langs fjorden med kurs for Trøndelag, kommer vi på at valsøyfjordingene jobber med å skaffe seg en ekstra «utgang». De vil ha vei over heia til Bøverdalen og nabokommunen Surnadal. Som Kolbjørn Botten sa tidligere på dagen:

– Det er bare å la veien følge den gamle stien som karene brukte da de skulle skaffe seg kvinnfolk. Kjerringene i Valsøybotn er jo bøverdalinger alle i hop.¿

 
 
 
 
 
 
        
            (Foto: DAN ÅGREN)

  Foto: DAN ÅGREN

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå