Hesjing i Ut og stjæle hester

I sin suksess-roman fra i vinter, "Ut og stjæle hester", har Per Petterson en detaljert beskrivelse hesjingens edle kunst.

Saken oppdateres.

Bokas jeg-person er som tenåring like etter krigen på sommerbesøk ved svenskegrensa sammen med faren. Her er han med på både hesjing og tømmerfløting, ved siden av å stjele hester. Her er et par uttdrag fra sidene 64-66: Jeg løfta et fange med staur og bar dem ut og fordelte dem med passe mellomrom langs ståltråden og gikk tomhendt tilbake etter flere, og faren min og en fra bygda målte opp avstander og brukte spett og lagde høl for hver andre meter langs linja, vekselsvis ettt på hver side av tråden og toogtredve i alt, og faren min i singlet nå, hvit mot det mørke håret og mot den brubrente huden og de skinnende blanke overarmene, og det store gjerdespettet opp og så tungt ned med sugende søkk i den fuktige jorda, maskinmessig, faren min, og mora til Jon kom etter og planta staurene i høla hele veien bort til det punktet der ståltrådsnella lå og en ny plugg skulle ned for å bardunere hesja, og jeg kunne ikke la være å se på dem. (...) Da alle staurene sto i ei taggete rekke tvers over enga, skulle ståltråden spennes i lårhøyde mellom dem med løkka til høyre og venstre annenhver gang så tråden ble liggende rett i midten. De to mennene fra bygda tok på seg den jobben; den ene lang og den andre var kort, og det var tydeligvis en fin kombinasjon, for de hadde gjort dette før og var raske og effektive til tråden lå stram som en gitarstreng helt ned til den siste stauren og ble surra og låst fast rundt pluggen som var slått ned av Barkald i motsatt ende. Vi andre tok rivene og gikk ut i vifteform med passe avstand imellom oss og begynte å rake graset fra alle kanter mot hesja, og med én gang ble det klart hvorfor skaftene var så lange. De ga oss en så stor radius at vi dekka hele feltet til sammen, og ikke et strå lå igjen, men det tok hardt på håndflatene med riva fram og tilbake mellom hendene tusenvis av ganger og vi måtte bruke hansker for ikke å få gnagsår og brannsår og blemmer etter bare en time. Og så fylte vi på den første tråden, noen med høygafler og balanse og stor presisjon, og andre med hendene, som faren min og jeg som ikke hadde den samme øvelsen. Men det gikk bra det også, og de nakne armene våre ble sakte grønne på innsidene, og tråden ble full, og vi spente opp en ny og la den også full, og så enda en, til vi var fem stappfulle tråder i høyden, og det øverste litt tynnere laget av gras hang ned som et skråtak på hver side, så når regnet kom, ville det bare renne av, og hesja kunne stå der i måneder, og høyet like fint og rett under de ytterste stråene. Ifølge Barkald var det nesten likeså bra som å ha det tørt inne på låven, om alt ble gjort riktig, og så vidt jeg kunne se, var det ingenting feil. Hesja så ut som om den hadde stått der bestandig, på tvers av landskapet og opplyst av sola med den lange skyggen bak, og den fulgte hver kupering i enga og var til slutt bare en form, en urform, sjøl om det ikke var det ordet jeg tenkte på da, og det ga meg en stor glede bare å se på den. Jeg kan fortsatt kjenne det samme i dag, når jeg ser ei hesje på et foto i ei bok, men alt det der er borte nå. Ingen gjør det på den måten lenger i denne delen av landet; i dag er det én mann alene på traktor, og bakketørk og høyvender og ballemaskin og plasthvite, runde pakker med stinkende silo. Så gleden glir over i følelsen av tida som har gått, at det er veldig lenge siden, og den plutselige følelsen av å være gammel. (COPYRIGHT: Forlaget Oktober as, Oslo 2003)

 
På forsiden nå