Garasjenes hemmeligheter

Skakke minner fra bilismens barndom gir oss historiene om en engelsk aristokrat og en russisk sliter. Tilbake til serien "På ville veier" Bildegalleri med veikantgarasjer

Saken oppdateres.

Vi vil nyte synet av forlatt sekstitall i de upåaktede levningene fra privatbilismens første år. Det var da garasjen skulle stå ved veien og ikke ved huset. Den signaliserte at her har vi bil! Nå skal garasjen kaste glans over huset. De gamle stusslige står igjen av gammel vane i krattskogen. Vi vil finne ur-garasjene før de er borte og se hva de skjuler. Endelig er vi ute på ville veier igjen med vår kjære Volvo. Etter «hjerteoperasjonen» er den som en ungfole, summer uanstrengt med nyoverhalt motor til Stjørdal. Men de gamle garasjene som vi har sett så mange av over alt, er ikke like utbredt i dette dalføret. Vi kjører på sørsiden av Stjørdalselva fra Lånke mot Hegra, runder en sving - og der, endelig, ser vi en rødmalt garasje med blikktak, helt for seg selv i veikanten. Låst og lukket er den, men vi smugtitter gjennom sprekkene og pulsen øker merkbart når vi aner konturene av en nedstøvet, hvit bil. Hva er dette? Er det en DKW, eller . . . det er vel ikke . . . jovisst det er en Jaguar! Gullfunn i første forsøk! Vi kjører ivrig opp bakker og svinger til gården garasjen hører til. Her trengs mer enn én garasje, for et tyvetalls bilvrak og militærkjøretøyer er spredd rundt et gjengrodd tun. Helt etter vår smak. Noen ganger kan tiden få tære som den vil.

Eieren Arne Flekstad dukker opp. Jo da, garasjen ble bygd av faren i 1958 da han hadde kjøpt seg en Morris Oxford som trengte tak over hodet. Han ville slippe å brøyte de lange bakkene. Nå er det broren, Per Flekstad, som disponerer den. - Jeg tør ikke slippe dere inn uten at broderen er med. Dere har kanskje sett inni? Vi innrømmer å ha kikket og får telefonnummeret til Per. - Den garasjen må vi bare komme inn i, sier jeg til fotografen etter å ha ringt forgjeves. Vi kjører videre forbi Hegra med nedlagt meieri, nedlagt jernbanestasjon og nedlagte butikker. Vi fortsetter gjennom øde granskog og jeg frykter vi tar navnet på serien vår vel bokstavelig.

Ikke før jeg har sagt det, ser vi nok en ensom praktgarasje. Salrygget og stilren med rusten bølgeblikk, et par knuste vinduer og ei lita gran som vokser seg inn i veggen. En bekk sildrer forbi og det lukter søtt av hvitkløver og hogst. Med all respekt for himmelstrebende katedraler, prangende herregårder og langstrakte trønderlåner, finnes det vakrere byggverk enn de første garasjene? Tja, jo, det gjør det kanskje, vi skal ikke trekke begeistringen for langt, men i klassen for hverdagsarkitektur er mange av veikant-garasjene åpenbare medaljekandidater. Jeg lirker hodet gjennom et vindu uten rute og sjekker innholdet. Inne i halvmørket skjelner jeg ikke mindre enn fire sparker, to sykler, en halvautomatisk potetopptaker fra Underhaug og en demontert fôrhøster. Dessuten en gammel Milo-pappeske med slagordet «det nye vaskevidunderet». Her har nok tiden stått stille en stund. De gamle garasjene bærer med seg små spor av fortid. De kan også brukes på nye måter. På veggen henger en trimkasse med gjestebok. Vi leser at Gerd har vært her for en uke siden og sykkeltrimmen en uke før det. Mer trafikk var det trolig da folk lot seg mobilisere av slagordet som er klistret inni boksen: «Kom i form til OL 1990-94». Oppe på gården er det ingen hjemme, men vi har sett det vi trenger å se og håper nærgåenheten vår er tilgitt.

Vi holder oss på feil side av elva, og på en blindvei ved Kringen gjør vi vårt neste funn. Eieren av den store garasjen bor ikke på småbruket, men også her står det jammen en gammel bil inni, så vi ringer. - Vi er fra Ukeadressa, du har kanskje lest reportasjene våre? - Ikke har jeg Adressa, og ikke skal jeg ha den heller! - Men kanskje vi får se inni garasjen din? - Hva . . .? Til tross for en heller dårlig start på samtalen, Kåre Kringen slipper oss inn. Som belønning får vi nyte synet av en gammel Amazon som står og sturer for seg selv, den kunne ha fortjent et pensjonistliv i frihet slik som vår egen Volvo. - Se der, en danseplatt! Vi er på vei ned Forradalen og fotografen bremser begeistret. Han er sterkt tiltrukket av danseplatter og ivrer for at det må bli vårt neste tema. - Dette er ingen danseplatt, dette er gulvet etter en revet garasje, sier jeg når vi inspiserer trekonstruksjonen. En viss fagkunnskap har man da. Fotografen avbryter dansetrinnene, stirrer ned på de avslørende oljeflekkene og må gi meg rett. Vi konstaterer at nok et av veikantens kulturminner er fjernet.

Nederst i dalen stopper vi ved flere små garasjer der ingen er hjemme, men på et gårdsbruk gjør vi et uvanlig funn. Er det virkelig en garasje? Joda, Hildur Fossum tar oss med inn i det som må være verdens minste garasje. Her stod familiens første bil, en liten Austin A40 parkert på femti-seksti-tallet. Senere ble garasjen ombygd til hønehus, og nå har den fått høvelbenk og er snekkerverksted. Men det er først når vi får lurt ut kaill'n, Petter Fossum, at vi får hele historien. Det viser seg at garasjen opprinnelig var transportkasse for en Pobeda, den store russiske bilen som ble importert til landet på femtitallet. På grunn av statlige restriksjoner var slike havregamper omtrent det eneste vanlige folk kunne kjøpe seg. - Heldigvis hadde den dør på siden i tillegg til port. Jeg måtte sette av kona, lure bilen inn, sveive ned bilvinduet, åpne garasjedøra, for så å åpne bildøra og karre meg ut, humrer Petter. Han har vært maler i alle år, har malt sju kirker innvendig og kunne ha fortalt om mye mer enn garasjen sin. Men i dag er vi bare opptatt av én ting.

Hurra! Endelig får jeg kontakt med Per Flekstad, mannen med Jaguar-garasjen. Han kan stille opp på kort varsel. Det viser seg at historien om luksusbilen egentlig er en liten tragedie. Den ble tatt hjem av en nabo som hadde bodd i England, men tollavgiften var så høy at vidunderet bare ble stående utendørs og forfalle i ti år. Vi skrever gjennom meterhøyt ugras. Hengelåsen løsnes og døra går opp. Bilen fyller hele garasjen. Med doble lykter, grill bred som en haikjeft og selve varemerket, den byksende jaguaren på panseret. Men kalksalpeter-sekkene på gulvet er neppe ideelle omgivelser for en aristokrat. - Nå står den her og modnes på alder. Så snart den er 30 år, er den veteran og uten avgift. Innen den tid håper jeg vi har restaurert den. Men det kommer til å koste, sier Per og skalker lukene til det som minst av alt minner om stallen til en fornem engelskmann.

Vel ute på Mellomriksveien vekker en sliten garasje med sirkusplakat vår interesse. - Det er slett ikke sikkert den overlever sommeren, sier Sivert Avelsgaard som uten å kny lar seg rive ut av middagsluren for å slippe oss inn til hesjestaur og rustne hesteredskaper. Faren bygde garasjen en gang rundt 1960, nå har taket falt sammen på den ene siden. - Å restaurere blir for stort arbeid, så den må nok rives, sier han lett beklagende. Vant som vi er til å møte folk som rister på hodet og ikke helt skjønner hva vi holder på med, blir Ville Veier-teamet oppriktig glad når Avelsgaard legger til: - Men egentlig er det artig at noen tenker sånn som dere.

(Først publisert i Ukeadressa juli 2004, senere i boka "På ville veier 2005)

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå