Landeveiens putrende riddere

Før fant du dem utenfor hvert samvirkelag, men nå er de ekte «mopedkaillan» nesten borte. En skurkete gjeng er i ferd med å overta.

Saken oppdateres.

Orkesteret av turtallsdesperate totaktsmotorer spiller opp, armadaen med femtikubikkere freser mot oss og osen fra godt oljeblandet bensin vekker slumrende mopedistminner. Vi har brukt en lang dag på å lete etter mopedkailla, og fryder oss over møtet med «Skurkeklubben» som forbereder sommerens store raid. Men la oss begynne med begynnelsen:- Karene på moped? Nei, dem ser vi ikke lenger, de bruker vel rullator nå.Slik svares det når vi spør oss for på Coop'en, på Statoil og Shell på vei gjennom Melhus, Hølonda og Meldal. Og det slår oss at mopedkaill-rekrutteringen er katastrofalt dårlig. Nå til dags skaffer alle seg førerkort og bil. Ingen gidder å satse på et livslangt forhold til en enkel og grei moped.Du kan sikkert se ham for deg: Godt påkledd gubbe med gammel Tempo Corvette, sykkelveske og ryggsekk på vei til butikken. Men når så du ham egentlig sist? Det kan være en stund siden, for stille og upåaktet har landeveiens putrende riddere blitt en så godt som utdødd rase.Vi kjører lenge grusvei opp og bygdevei ned uten å se snurten av en mopedkaill.Forresten er det ikke rart at vi sliter med å finne det vi jakter på. Ville veier-teamet er nemlig amputert. Vår kjære Volvo er på hjerteoperasjon, den 33 år gamle motoren skal skiftes. Kyndige volvokarer har lenge ristet bedrøvet på hodet av den stygge motorlyden. Imens må vi holde ut med en ubehagelig ny og komfortabel bil.- Jeg hadde en fast kunde med gammelmoped, men for ett år siden flyttet han på aldershjemmet og nå er han borte, sier John A. Hammerås bak disken på bensinstasjonen på Korsvegen. Men etter en tur på bakrommet, kommer han på et ektepar i nabolaget som begge har moped.Når vi treffer Torger Eid, har han allerede vært på butikken med mopeden sin, men tar gjerne en mopedprat. Kona, derimot, er ikke interessert i å prate med Ville Veier.- Har dere ikke noe annet å skrive om, kan det være det samme, sier hun og høres meget bestemt ut.Et øyeblikk vakler vi. Kanskje har hun rett, kanskje burde vi slutte å vase rundt i meningsløshetens grenseland, og heller la mopedheltene være i fred med sine små totaktere. Men vi tar oss fort inn. Hvis alle så poenget med det vi leter etter, var det jo ikke noe poeng, tenker vi og blir med Torger ut i bua for å se på hans velholdte Tempo Tiger.Han har hatt fem doninger siden han begynte som mopedist i slutten av femtiåra. Kjørte til og fra skogsarbeid, kjørte i minusgrader og snø. Kom alltid fram. En gang var han riktig nok mer død enn levende da han stivspekt måtte hjelpes av med klærne og opp i badekaret. Nå er det slutt på vinterturene, og mopeden brukes bare til og fra butikken.Vi setter kursen over til Orkdalen.På samvirkelaget i Svorkmo får vi klar beskjed om at den kanskje eneste gjenværende mopedkaillen er Arnulf Smedhaug.Arnulf er 85 år og har hatt litt problemer med balansen i det siste, så mopedturene er ikke så hyppige som før, men han henter fram sin Tempo Corvette 1982-modell fra uthuset mens katta mjauer mistilpass over fremmedfolkene som forpurrer middagsrutinene på småbruket.- Den første mopeden min var gild. Med den kjørte jeg 30 liters melkespann fra setra. En annen gang skulle jeg levere 80 kilo slakt på samlaget, men det var ingen hest som var skodd. Da tok jeg like godt mopeden, den klarte å frakte både meg og slaktet opp bakkene!- Hvorfor har du aldri skaffet deg bilsertifikat?- Det var ikke så mye å kjøpe for i den tida og siden fikk jeg aldri somlet meg til det. Nå er det vel for sent?Arnulf minnes fisketurer til elva og isfiske om vinteren. Alltid med mopeden, den sviktet aldri.- Corvetten er i god stand fortsatt, det er verre med kaillen som skal sitte oppå, beklager Arnulf før han rusler inn for å koke fisk til seg selv og katten.Etter å ha trålet sideveienes avstikkere i halve Meldal, treffer vi omsider på Erik Rye høyt oppi lia sør for Å. Med sine 64 år er han en ung mopedist og durer i vei opp bakkene så grusen spruter bak den ett år gamle crossmopeden.En ekte mopedkaill kjører ikke nødvendigvis gammelmoped, tvert imot, han fornyer stallen nå og da. Og Erik er utvilsomt av den ekte sorten. Han har hatt moped all sin dag, og bruker den på vei til og fra gårdsarbeid og til skotthyllkamper nede i bygda.Så er det heldigvis en viss mopedkaill-rekruttering likevel, tenker vi i et blaff av oppstemthet, men kommer oss fort ned på jorda igjen. Ved nærmere ettertanke er Erik den eneste ekte mopedkaillen vi har møtt som er under 70 år, og alle har vi måttet lete fram selv (guttunger på moped teller ikke). Nei, mopedkaill-æraen er nok snart et tilbakelagt kapittel i norsk samferdselshistorie.Så sjeldne er de ekte mopedkaillan at vi må hente fram de som har gjort mopeden til livsstil og hobby, vi må tilkalle Skurkeklubben, Trøndelags mest fanatiske mopedister.Vi ringer skurkesjef Byrge Aspaas som på kort varsel trommer sammen gjengen til klubbhuset i Fossegrenda, mens vi kjører på sørgelig mopedfrie veier tilbake til byen.For gutta i Skurkeklubben (navnet kommer fra Donald Duck & co der Storeulv forgjeves prøver å bli slem nok til å bli medlem i Skurkeklubben) er mopeden riktig nok bare en hobby, men nettopp derfor er den blodig alvor. Dette er hardcore mopedister. Selv en sekstitalls klassisk Corvette er for ny, de fleste i denne gjengen har skaffet seg den første ekte mopeden på den norske markedet, den pinglete, sykkelaktige Tempo Handy med tynne dekk, sykkelbagasjebærer og pedaler, like gammel som gutta selv.De møtes hver lørdag i ei sliten brakke mellom containere og gjengrodd veikant. Her er det vedfyring og kaffe på primus før turene til Klett kafé og høy respatex-faktor. Poenget er å mekke selv og bruke mopedene til turer.- Vi startet med Tempo Standard og andre motorsykler, men har siden bare gått nedover i kubikk, sier Byrge (bildet).- Ned i kubikk og opp i fart, legger Ernst Baumeyer til og ser passelig skurkete ut.- Handyen veier bare 38 kilo, så den er lett å få opp i fart, forklarer han uten at vi tror det er hele sannheten. Skurkeklubben har nok noen hemmelige triks. Tempo Handy var i sin tid utrykningskjøretøy for jordmødre, så den må nødvendigvis tåle å få litt luft under vingene.Om en drøy uke får både mopeder og kailler virkelig luftet seg. Da legger de ut på ekspedisjon til Aidensfield, eller Goathland som landsbyen fra TV-serien «Med hjartet på rette staden» egentlig heter. Kjører på mopedene til Bergen, tar båten til Newcastle og putrer videre over Yorkshire-heiene, drevet fram av håpet om å bli servert øl av «Gina» på puben.Det er fint at noen gjenskaper fortiden når fortiden selv er i ferd med å bli bare fortid. Fint at noen stepper inn som nye mopedkailla, selv om de har mopeden mer som hobby enn som eneste framkomstmiddel. Forhåpentligvis vil det ennå en stund finnes noen som kan forflytte seg på hjul uten å frakte på ett tonn stål og plast, men den siste generasjonen ekte mopedkailla har nok snart fylt opp den siste tanken.Hvis da ikke den nye bølgen med scooterjenter er svaret. Mens gutta skaffer seg bil eller motorsykkel så fort lommeboka og alderen tillater det, og helst litt før, skjønner jentene at moped er lurt og rimelig. Kanskje har fremtidens mopedkailla flagrende hår under hjelmen?

 
 
 
 
 
 
På forsiden nå