Før veien var kaia

De hvite bokstavene på den slitte veggen roper fortsatt navnet Straum utover fjorden. Ekspeditør Albert Aronsen er tilbake på kaia. Men rutebåten har for lengst lagt til for siste gang.

Saken oppdateres.

Selv om de to skiltene på bryggeveggen roper forgjeves utover fjorden, forteller de historien om den gangen Straum var ett av Namsosbåtens ti anløpssteder i Roan. Da Albert Aronsen ventet på å ta i mot en palle kraftfôr og et par sambygdinger som hadde vært på bytur. Egentlig burde vi på denne turen ha byttet ut Volvoen med en gammel endunker-sjark. Sjøveien var da også eneste muligheten hvis du skulle besøke småstedene på Fosen fram til langt ut på 50- og 60-tallet. Men vi svikter ikke vår tilårskomne venn. For selv om oppdraget vi har gitt oss lukter sjø, er det veiene som har sørget for at de gamle trekaiene ikke lenger er avkrokenes forbindelse med resten av verden. På turen ut til Roan stopper vi i Åfjord sentrum. Hva med en kopp kaffe hos historieinteresserte Helge Bueng? Joda, han har både kaffe og kunnskap, men med regionrådsleder Vidar Daltveit på besøk, er reklamebyråinnehaveren vel så opptatt av Fosen-kommunenes storstilte planer om nye og bedre veier. «Ei tim' te by'n» er slagordet. Det låter viktig og bra. - Og hva er så Adressa ute etter, spør Daltveit. Vi mumler noe om trekaier. Fosningenes reisemåter før de fikk veiene som tydeligvis allerede er blitt for dårlige, legger vi til og føler oss som latterlige loffere på historiens skraphaug. Men tro ikke at vi her har støtt på fremskrittets enøyde apostler. Neida, både Daltveit og Bueng er i stand til å se forover og bakover samtidig, og Bueng skaffer oss et viktig «skattekart» for vår videre ferd, sommerrute fra 1950 for Namsos Dampskibsselskap! Her er alle de førtini stoppestedene mellom Trondheim og Namsos listet opp. Det var ikke akkurat snakk om å komme seg til byen på én time den gangen. «Nauma», «Kysten» og «Bjørnør» kunne finne på å bruke fjorten timer fra Åfjord og ett døgn fra Bessaker. Volvoen tar oss med langs Norddalsveien gjennom skoger og over snaufjell, før vi triller ned Hofstaddalen til Brandsfjorden. Vi oppdager skiltet som peker ned til Hofstad kai og kjører så langt på grusveien vi kan før vi tråkker inn bremsen helt ytterst på en trekai der nordvesten står rett på. For en drøy mannsalder siden sluttet veien fra Åfjord her, og Hofstad kai var knutepunkt med omlasting mellom rutebåt og rutebil. John Hopstad som gikk bort i vinter, var den siste som regjerte med butikk og poståpneri ved siden av dampskipsekspedisjonen, etter hvert også med bensinstasjon, fryseri, slakteri og oppdrett av regnbueørret. Nå er alt historie, men mange av husene står og minner om storhetstida. Fem kilometer over fjellet og vi kommer til Straum. Her må vi ha kjentfolk for å spore opp kaia. Vi satser på samvirkelaget, vår tids sikreste møteplass. Et par karer sitter ved respatexen ved inngangen. Som vanlig forfølges vi av tilfeldighetenes godlune. - Har dere greie på namsosbåtkaia, spør vi. - Tja, jeg var den siste som hadde ekspedisjonen, svarer en av karene. 72-årige Albert Aronsen blir gjerne med en tur ned til sjøkanten. Vi svinger ned en humpete traktorvei og finner restene av en kai mellom et par unnselige sjøhus. Skiltet med stedsnavnet og den halvrustne, autentiske, men nå ulovlige tobakksreklamen skrur tiden tilbake. Albert var dampskipsekspeditør, som det fortsatt het, på 70-tallet da Namsosbåtens rute til Straum sang på siste verset. Men like godt husker han tiden da han var ung og hele bygda møtte opp når båten kom. - Jeg tror jeg kan telle på én hånd de dagene jeg ikke møtte opp. Det var svart av folk lenge før anløpet. Nesten som et skarveskjær. Vi guttunger lyttet med store ører på gammelkara som «bengla» om politikk og siste nytt i bygda. Egentlig lærte vi vel det som var å lære om livet mens vi ventet på dampbåten. Det var ei god tid. - Har vi fått det bedre i dag? - Nei, verden blir bare skumlere. Vi fant på et og annet «pellement» vi også, men nå . . . Neste stoppested for Namsosbåten og Ville Veier er Sumstad. Tett med hus, naust og brygger i en lun bukt mellom bratte knauser. Kaia her er fortsatt stor og godt brukbar, men butikken og brygga som legendariske Einar Bjørshol drev fra 1930-åra i nesten femti år framover, er revet. I et naust like ved treffer vi to gubber i kjeledress, gummistøvler og caps. Lars Terning og Paul Terning er jevngamle 80-åringer. Begge har vært fiskere og sjøfolk, Lars har også vært på «langhavet» i mange år. De forteller den samme historien om lokalbåten og kaia. Om sjeldne turer til byen, kanskje et doktorbesøk, en tur på polet eller litt Hollywood-glamour på kino. - Vi møtte opp når båten kom, om det så var natt eller dag. Det var en skikk som alle fulgte. Annen adspredelse hadde vi vel ikke, ingen trengte å kaste bort tiden foran fjernsynet. Da bussen senere overtok, var det samme oppmøtet i starten, men det varte ikke lenge. Plutselig var alt forandret. Var det noen bakterier som kom gjennom lufta, eller hva var det? Vi tar med oss Terning-karenes filosofering mens vi kjører videre forbi bratthengene i Hellfjorden. Vi lurer på om fremskrittsbakteriene har rammet oss alle og om injeksjoner av nostalgi duger som antibiotika. I selve Roan har den nye tid overtatt helt. Dampskipskaia er forsterket og gir plass til 35-fotingen Vikabas som drives av brødrene Viken. Her finns noe så sjeldent som optimistiske kystfiskere. Namsosbåten husker de fra guttedagene. - I dag må den se et byvåpen før den stopper, ler Frode og Ketil Viken. Den nye tid har også tatt over på Nesvalen. Fem nybygde rorbuer omkranser kaia, og et sløyebord avslører at det gamle møtestedet har gått inn i turismens tjeneste. Vi teller åtte tyskregistrerte biler. Roan er en krevende kommune for den som vil innom alle grendene. Det er alltid en ny fjord, et nytt nes og et nytt sted. I så måte er Kiran fort gjort for oss som leter etter de gamle kaiene. Her er alle spor så godt som utslettet. Et landfeste for en flytebrygge i aluminium er det hele. Desto morsommere er det å komme til veis ende, til Skjøra som ligger innerst i den siste fjorden. Her finner vi mye som gleder. Trekaia ligger der like fin, med paller, kasser, tralle og oljefat. Og prikken over i-en; på bryggeveggen henger skiltet som forteller at dette er Skjøra. Jeg banker på nærmeste dør, det står Ragnhild Østvik på skiltet. Hun viser seg å være en hyggelig dame i sin beste alder, og ikke bare det, hun og mannen drev i sin tid både butikken og båtekspedisjonen. Utrolig nok ligger fortsatt butikken der i brygga like bortenfor kaia, omtrent som hun forlot den da hun kuttet ut i 1982. Vi går over slitte golvbord og finner disk, vekt og kassaapparat. En gul sommerkjole som ikke ble solgt det året, henger der ennå (kanskje er den alt moderne igjen?), og ved utgangsdøra diverse oppslag med bra tidsspenn: Et skriv fra Postsparebanken er datert 1955, valgstyret i 1969 var ledet av Alf Nebb og siste kunngjøring fra Namsos Trafikkselskap er fra 1979. Ragnhild blir med oss bort til rutebåtkaia. Hun minnes da hun kom hit første gang i 1951. Byjenta som fant seg mann i avkroken ble nok lagt merke til da hun gikk i land med koffertene . . . Hun tar tak i den halvmorkne tralla hun har slitt med på holkeglatte vinterkvelder og steikvarme sommerdager, trillet fiskekasser og varer inn og ut av lageret og til butikken. Ragnhild skotter opp på veggen og gjør det klart: - Æ ha' varskudd om at skiltet skal få stå! Oppmuntret av møtet med en kvinne etter vårt hjerte, lar vi Volvoen begynne på den lange turen tilbake til mer sentrale strøk av Fosen. Neste dag skal vi tråkle oss rundt Stjørnfjorden, fotografen påstår at det finnes noen spennende kaier der også. I morgengryet spankulerer og spekulerer vi litt på Austrått kai. Stemmer det at kommunen har tenkt å selge den til høystbydende? Kanskje skal vi by 500 kroner? I så fall blir vi reportasjeteamet med egen bil og egen kai. Det må være fint å stå der i blankskjermhuva og ta imot båtene som legger til . . . Nei, vi slår fra oss stormannsgalskapen og kjører inn fjorden, passerer Høybakken og Stallvika, anløpssteder til Fosenbåten det også, men uten gammel kai. Kjører utover igjen på Rissa-siden. Passerer Husbysjøen med gammelbutikken, Saga med den flotte steinhvelvbrua, Frengen med skipsverftstillstand og ender opp i Fevåg som har en praktfull, lang trekai med solide steinkar under. Vi parkerer Volvoen ved bryggene der Vesta-livbøyen henger trofast og alltid på vakt. Noterer at den gamle butikken vis-à-vis er ribbet for varer. Et par tolleganger for robåt er det eneste som er glemt igjen. Men vi har gjemt en godbit til slutt, fotografen har hørt at den gamle kaia på Refsneshagen skal restaureres. Vi snur og kjører litt innover fjorden igjen for å møte bonden som har blitt kulturminneverner. Kasjettlue, skinnjakke og en diger bart over et like stort smil. Det er Anders Refsnes. Han er ikke yngre enn at han godt husker båten som hadde anløp til langt inn på 60-tallet. Slakteokser i kasser ble heist om bord sammen med dyrebar laks og tunge potetsekker. - I nothenget ved siden av satt karene og spilte poker på ei sildtønne mens de ventet på en forsinket båt. Nå er den en gang så staselige trekaia et sørgelig syn der den ligger med brukket rygg og nettingsperring. Tjelden ser ut til å være den eneste som kan ferdes trygt. Men slik skal det ikke fortsette. Anders har nemlig fått Rissa kommune, fylket og Riksantikvaren med på at kai og brygger på Refsneshagen skal restaureres. - Jeg skal gjøre mest mulig selv, og har allerede kappet furutømmer fra egen skog. Det har vært en positiv opplevelse å samarbeide med de offentlige etatene. Bare velvilje, sier Refsnes. Han regner med det kan koste innpå en halv million å få skikk på dampskipskaia. - Hvorfor legger du ned så mye arbeid på en falleferdig, gammel kai? - Jeg har alltid vært interessert i historie og så kommer det mye an på hvem du snakker kjenning med. At du har noen rundt deg som gløder for det samme, har i grunnen alt å si. Det har sikkert Anders Refsnes rett i. Det gjelder å finne medsammensvorne når man vil oppnå noe. Da kan til og med Fosens styggeste kai fort bli den fineste.

 
 
 
 
 
 
På forsiden nå